Et kjæledyr må alle ha. Minst ett. Eller for å si det mer presist, vi som har barn i huset har bortimot en forpliktelse til å la dette barnet, eller disse barna, få gleden av å vokse opp sammen med en eller flere språkløse skapninger, gjerne med myk pels og hengivenhet til sin hersker.
Jeg, for min del, var så privilegert å vokse opp på gård, med kyr, med griser, med sauer, ja til og med dølagamper. Men dette var jo ikke akkurat kjæledyr, det var husdyrhold i næringsøyemed, og forings- og stellforpliktelser deretter. Men da sauefjøset etter hvert ble ledig, ble det omsider rom for egne prosjekt.
Det startet med to hvite, langørede kaniner med albinorøde øyne. Gleden var stor, og formeringen enda større. Etter få år hadde innavlen økt bestanden til cirka 60 individer.
Som med så mye annet her i livet, entusiasmen dalte proporsjonalt med forpliktelsene.
Takket være profesjonelle medarbeidere, fikk flokken sin daglige dose med næring. Men uten menneskelige kontakt. Så en ulykksalig aften fant horden en rømningsvei ut i det grønne. I løpet av en natt var hele nabolaget ribbet for all form for beplantning. Dette ble starten på en intens klappjakt utenom enhver jakttid.
Hva skulle jeg tilby mine egne barn? Jo, en katt. Den første het Johan, oppkalt etter meg, med etternavn Osen, der vi bodde. På den tiden var både Johan Osen og jeg engasjert i ulike aktiviteter på kveld og natt, og av og til møttes vi på hjemveien. Lot som ingenting.
På Orkanger fikk døtrene hver sin perser, døpt med vanlige kattenavn – Nusse og Mia. Herlighet, så mange netter jeg gikk og kisset i gatene, og så mange kattunger det ble. Kjempejobb med å få gitt dem bort, og når markedet var mettet... mye lettere å skyte en elg!
Mia fikk en unge, før fødselen stoppet opp, og hun måtte opereres. Det ble min første helt egne katt, foret opp med engangssprøyte, Tyra «den sterke».
Nå er alle disse døde, men Rune lever, funnet forlatt og menneskeforet i Børsa. Oppkalt etter han som brøyter og strør Årlibakkan.
Dette var dagens lille katekismus.
