Inger Vatne har vært en viktig del av mange hundre menneskers liv. I 40 år var hun nemlig lærer ved Viggja skole i Skaun, og det er ei tid hun minnes med stor glede.

Mannen hennes, Gunnar Vatne, var rektor ved skolen i store deler av denne perioden. Ingen av dem hadde noe forhold til Viggja før de havnet der. De visste rett og slett ikke hvor det var. Etter å ha vært nordafor, i England og på Stord, ville de tilbake til Trøndelag, og ved Viggja skole var det ledig jobb.

- Vi hadde ikke hørt om Viggja, så vi måtte lete det opp på kartet, forteller Inger.

Gikk på ski

Gunnar hadde fått jobb i Børsa, mens Inger trakk det lengste strået blant de mange søkerne til lærerposten på Viggja skole. Det første året bodde paret i Børsa.

- Det gikk ikke buss mellom Børsa og Viggja den gangen, så jeg måtte sykle eller gå på ski når jeg skulle på jobb.

Året etter fikk Gunnar Vatne jobben som skolebestyrer, datidens rektor, ved Viggja skole, og ekteparet flyttet inn i lærerboligen ved skolen.

Gledesspreder

Inger Vatne ser uforskammet ung og frisk ut til å være 81 år. I tillegg er hun en gledesspreder, som med sin varme og omsorg tar vare på alle rundt seg. Kanskje er det noe som sitter igjen etter alle årene som viktig voksenperson for svært mange barn.

- I løpet av mine 40 år ved Viggja skole, har jeg ikke en eneste dag gruet meg for å gå på jobb, sier Inger som syntes det hadde mange kvaliteter å jobbe ved en fådelt skole. Og i store deler av tida hun var lærer ved skolen, var nynorsk hovedmål. Det ble en overgang for den unge kvinnen som bare kunne riksmål, men hun ble etter hvert svært glad i nynorsken.

- Nynorsk er vakkert, og det er et mye rikere språk, sier Vatne som ergrer seg over dem som vil ha bort nynorsken fordi den kan oppleves vanskelig.

Reiste mye

Inger Vatne pensjonerte seg for 17 år siden. Da var hun 65 år. Både før og etter den tid la hun og mannen ut på mange reiser. De har blant annet vært på cruise jorda rundt, og de har reist som backpackere på New Zealand.

For to år siden mistet hun Gunnar, etter at han hadde vært syk en tid. Men Inger holder motet oppe. Hun forteller at de mange gode minnene de to har skapt sammen - ikke minst på deres mange reiser - er noe av det som gir henne glede i hverdagen.

Nye minner

Og hun har fortsatt med å skape seg minner ved å reise ut og oppleve nye steder. Da hun og venninna Ingrid Mauseth fikk vite om elvecruiset på Rhône, dro de til Orkdal for å melde seg på.

- Det var turen på elva som fristet. Og så var det veldig greit at alt var lagt opp for oss. Det var bare å gå på bussen og bli med på opplevelsene. Det er litt godt når man kommer opp i alderen min, smiler Vatne.

Og hun har ikke angret.

- Det har vært en fenomenal tur – det kunne ikke vært bedre. Det har vært et kjempefint reisefølge, helt utrolig god mat og finvær hele veien. Og så har det vært veldig avslappende på alle vis.

En perle

Vatne ble spesielt begeistret for det siste stoppestedet.

Orklareiser og ST har nemlig lagt vekt på at alle døgnene under ST-turene skal fylles med gode opplevelser. Så i stedet for å tilbringe den siste natta på et tilfeldig sted langs transportetappen mellom Lyon og Genève (der flyet gikk fra), lette vi oss fram til et sted som kunne bli en god finale på en ellers svært vellykket reise.

Valget falt på Annecy, en perle av en liten by. Også kalt alpenes Venezia.

Kan se Mont Blanc

Annecy har en helt spesiell gamleby, ikke minst på grunn av kanalene som går gjennom byen. Byen ligger helt i nordenden av Annecysjøen, og fra kaia nederst i gamlebyen kan man gi seg med på båttur ut på den vakre innsjøen. Eller man kan hengi seg til mer aktiv vannsport. Det yrer nemlig av surfere, padlere og trøbåter ute på Annecysjøen.

Beliggenheten ved foten av alpene gjør den ikke mindre severdig. På en klarværsdag kan man se helt til Mont Blanc.

Blomster og svaner

På vei hjem til Norge var det flere som trakk fram Annecy som det vakreste stedet de hadde besøkt på turen. Og dette er en by som har sjarmert mange. Slik ble byen beskrevet i Aftenposten i 2016:

«Blomster dyrkes i alle vinduskarmer, svaneflokker driver sakte gjennom de glassaktige kanalene og lukten av nybakt brød kiler i nesegangen. Kort sagt: Skulle man konstruert en småby basert på europeiske Disney-klisjeer, Renoirs malerier eller Brødrene Grimms eventyr, ville Annecy trolig vært resultatet.»

Venner for livet

Inger Vatne rakk også å bli henført av Annecys gamleby.

- Jeg har ikke vært i Venezia, men nå føler jeg at jeg har fått en liten forsmak. Dette er en helt fantastisk by. En perle. Det hører jeg alle si. Det er helt perfekt å avslutte denne fine turen i vakre Annecy, sier Vatne som benyttet anledningen under turens siste middag til å takke reisefølget for laget.

Hun fortalte om en reise som hadde vært vellykket fra A til Å. Men det som kanskje har vært aller viktigst: Det ble en reise der ei gruppe mennesker hadde det fint i samvær med hverandre. På grunn av at Orklareiser fikk et begrenset antall lugarer på MS Camargue, ble ST-turgruppa med sine 22 deltakere langt mindre enn vanlig. Noe som har ført til et godt samhold der alle er blitt inkludert - uansett om de har reist som par, med venner eller helt alene.

- På denne turen har jeg fått venner som jeg vil ha livet ut, avsluttet Vatne i sin tale til sine medreisende.

Og hun har fått med seg mange fine opplevelser som gir den spreke 81-åringen enda flere gode minner å se tilbake på.