Per Snekvik er en kjent kar for alle som har fulgt ST gjennom årene. Snekvik har vært nærmest en institusjon i avisa. Det finnes knapt noen ST-journalist som har vært så mye ute i regionen vår og snakket med så mange mennesker.
For seks år siden pensjonerte han seg, og så fram til en tilværelse med mye fritid og samvær sammen med kona Karin.
Kreft med spredning
Karin Snekvik sto i jobben noen år lengre enn ektemannen, men høsten 2015 avsluttet også hun yrkeskarrieren. Nå skulle de kose seg i lag.
- Vi så fram til pensjonisttilværelsen. Vi skulle reise mer, og så skulle vi være mer sammen med barnebarna, forteller Per.
Utover høsten begynte familien å merke at det var noe som ikke stemte.
- Hun fullførte ikke setningene, og hun virket deprimert. Men vi skjønte etter hvert at det dreide seg om mer enn en depresjon.
Rett etter nyttår i 2016 ble det konstatert lungekreft med spredning til hjernen. Det ble starten på en nesten to og et halvt år lang periode der alt handlet om sykdom.
- Vi visste at hun ikke ville bli frisk igjen. At det kun var snakk om livsforlengende behandling.
Støtte
Per og Karins fire barn har vært helt avgjørende for at han kom seg gjennom månedene med sykdom og lidelse. Men også med mye glede.
- Familien har betydd alt for meg, og familien betydde alt for Karin. Det var ungene som holdt meg oppe.
De siste månedene bodde Karin ved Orkdal helsetun, og Per var hos henne hver eneste dag.
- Folka på 2-posten på helsetunet var helt fenomenale. De viste så mye omsorg. Bare slike småting som at de tok seg tid til å pynte rommet for henne - og at de sminket henne. De gjorde en enorm jobb - de overtok der jeg slapp.
Folkesky
Pers hverdag handlet kun om sykdommen.
- Jeg ble nærmest folkesky. Skulle jeg handle, gjorde jeg det sent om kvelden. Jeg følte at andres verden ikke var min, og jeg så på folk at de sleit med hva de skulle si. Og jeg sleit med hva jeg skulle si. Jeg fikk rett og slett sosial angst.
25. mai døde Karin. Slik hun hadde levd. Med familien sin rundt seg.
Etter 47 år i lag med Karin, skulle Per tilbake til livet - alene.
Bestilte reise
Rhône/Frankrike, 6. juli 2018:
Per Snekvik står på dekk på elvecruisebåten MS Camargue. Han har vært enkemann i en drøy måned, og prøver å finne tilbake til livet - etter å ha levd i et sykdomsvakuum siden hans kjære Karin ble syk.
Dagen før Karin ble bisatt, meldte han seg på ST-turen. Etter kraftig påtrykk fra ungene.
- Barna mine har stått sammen med meg hele tida. De hadde sett at livet mitt kun handlet om omsorg og pleie, og mente at jeg hadde godt av å komme meg bort; starte på et liv som handler om mer enn kreft. Men flere ganger var jeg nær ved å avbestille. Tenkte at dette klarer jeg ikke; være sosial og prate med folk. Men ungene holdt fast ved at jeg måtte tilbake til livet.
Likevel syntes han det var for tidlig, og han gikk noen runder med seg selv.
Flyskrekk
Det var mange tanker og følelser som raste i ham. Hva var det han hadde kastet seg ut på? Han som hadde vært så lite ute blant folk i så lang tid.
- Men så tenkte jeg på hva Karin ville ha sagt, og jeg visste svaret: «Per, nå reiser du!».
Så tirsdag 3. juli, grytidlig på morgenen, sto han klar og ventet på Orklareisers buss. Fortsatt var det et hinder til. Han hadde alvorlig flyskrekk. Kun tre ganger i sitt liv hadde han sett seg nødt til å forlate bakken.
- Lufta er for måker, pleier han å si.
Men med litt beroligende innabords og ei hand å holde i ved avgang og landing, gikk det sånn noenlunde. Faktisk så bra at han ikke gruet for flyturen hjemover.
Flere i samme situasjon
Dagen etter avreisen fra Orkdal flyter Snekvik og de andre deltakerne på ST-turen sørover på elva Rhône i Frankrike. På elvecruise med MS Camargue.
Han hadde kanskje sett for seg at han ville havne litt «på siden» - men slik ble det ikke.
- Jeg hadde vurdert å ta en tur med Hurtigruten, men da tror jeg at jeg ville ha blitt mye alene. Da hadde jeg mer trua på ST-turen til Frankrike, og det å få være på elva. Jeg og Karin hadde vært på flere ST-turer sammen, og jeg visste at det ville bli en sammensveiset gjeng. Men ville jeg klare det? Eller ville jeg bli sittende på rommet mitt med tankene mine?
Men turen ble en god opplevelse.
- Her er det flere i samme situasjon som meg, menn og kvinner som har mistet ektemaken sin. Dette er mennesker jeg kan snakke med, og som forstår hvilken situasjon jeg står oppe i. Jeg kjente en del fra før, og har fått flere nye venner i løpet av turen.
Tente lys for Karin
Innimellom trakk han seg tilbake. Til et sted hvor han har kunnet reflektere i fred og ro. Deriblant nede på lugaren, der et vakkert svarthvittbilde av Karin har stått ved senga under hele reisen.
Men stort sett har Per vært sammen med de andre deltakerne på turen. Og han har vært åpen om sorgen. Og om savnet. Han har vist fram bilder av Karin, og fortalt når folk har spurt.
Før ombordstigninga på båten, var Per og flere andre innom den majestetiske katedralen i Lyon.
Der tente han et lys for sin kjære Karin.
En start
Orkanger, 18. juli 2018:
Per sitter ute på verandaen med hunden Messi på fanget. De to er - om mulig - blitt enda tettere knyttet til hverandre etter at Karin døde. Og kanskje merket Messi matfars sorg, for hunden sluttet nesten å spise.
Men nå er alt på stell igjen for Messi. Han har fått hjem matfar fra turen, og nyter de daglige turene.
- Messi furtet en stund, men nå går det bra. Jeg var så glad da han begynte å spise igjen. Nå går vi tur til moloen ved Terna nesten hver kveld ved solnedgang, sier Per og stryker den brune hunden over ryggen.
- Jeg hadde bruk for denne turen, og jeg føler innerst inne at Karin var med meg. Nå må jeg prøve å finne mitt liv - uten Karin. Det er ikke enkelt, men dette er en start.