Han skyter med pil og bue, har tomahawk, går i mokasiner, og bærer full fjærpryd. Børsværingen Ebbe Kimo (50) er ikke helt som andre politimenn.

— Det er for å holde litt kustus på kollegene inne på operasjonssentralen, for at de ikke skal vite helt hvor de har meg. Det er viktig å være omgjengelig, og ikke så selvhøytidelig. Samtidig får jeg dyrket hobbyen min, sier Kimo til avisa Sør-Trøndelag.

Interessen for indianere fikk han som barn, gjennom tegneserien om indianerhøvdingen Sølvpilen, blodsbroren og blekansiktet Falk, samt indianerjenta Månestråle.

— Jeg er litt over gjennomsnittet interessert i indianere, sier han beskjedent.

Trøblete historie

For det er ingen tvil om at 50-åringen har en fascinasjon og interesse for indianere som går utenpå de flestes. I statene kjemper indianere en kamp for rettigheter og aksept.

— Man kan jo fort få inntrykk av at indianerne er noen kranglefanter. At alt handler om penger, og at de skal ha igjen penger for ditt og penger for datt. Men så er jo det en del av sannheten da; at den amerikanske regjeringen gjorde mange avtaler med indianerne en gang i tida. For å få dem til å avgi land til staten ble det skrevet traktater, underskrevet av presidenten. Indianerne skulle få egne områder som kompensasjon.

Historien viser at ingen av avtalene ble holdt, og ble kansellert én etter én, gjerne med den begrunnelsen at indianerne ikke holdt sin del av avtalen.

— Samtidig levde de i et krigersamfunn. Det er ikke bare hvite folk som har utført krigshandlinger i USA. Indianerguttene var fullt ut soldater når de var tenåringer. Da de ble 18 hadde de vært krigere i flere år. Se på våre gutter, som kalles ut i militæret når de blir 18. De har vel bare skutt i skytespill på PC-en. For mannlige indianere var det å krige en del av kulturen, en del av det å bli voksen. På mange måter var det ganske likt idrett og konkurranse. Det lå oppdragelse i det, kanskje minner det litt om vår militærtjeneste.

«Danser med ulver»

I tidlige westernfilmer var det cowboyene som var filmens helter, mens indianerne var bandittene som stjal, myrdet og drev med ugagn.

— I «Danser med ulver», med Kevin Costner, får man se at det er mer ved indianerne enn det som ble vist før. Det at de har fjær i håret, bruker skinn fra et bestemt dyr; det gjør de fordi de tar til seg egenskaper fra de tingene. En stein med en form som ligner på en bøffel, det kunne være et tegn. Vi kaller det overtro, men for dem hadde det veldig sterk betydning.

— For indianerne var det ikke slik at det var de fysiske egenskapene til det skjoldet, men alle de symbolene som er tegnet på det som ga beskyttelse. Det finnes jo eksempler på krigere som malte på seg bestemte symboler, som gjorde at de var overbevist om at kuler ikke ville skade dem. Så red de rett imot fienden, og ble plaffet rett ned. De hadde et ekstremt mot.

— De kristne henger på seg et kors, jeg henger på meg ei fjær, sier han, og viser frem smykket som henger på innsiden av t-skjorta.

Rusmisbruk

Etter å ha mistet tilgangen til sine opprinnelige landområder, er de fleste indianerne i USA plassert i reservater. Tvangsflyttingen har gjort at samfunnet har endret seg voldsomt, og spesielt for mennene – krigerne – har det fått store negative følger.

— Det var viktige for de mannlige indianerne å ha en rolle i stammen. Da de mannlige indianerne havnet i reservat visste de ikke hva slags rolle de hadde lenger. Før i tida jaktet de, kriget, og skaffet familien alt de trengte. Plutselig hadde de ikke den rollen.

De har rett og slett blitt «NAV-aho-indianere»?

— Ja, de ble jo det. Mannfolk den gangen satte seg ikke ned å gjorde kvinnfolkarbeid. Da hadde de blitt mobbet. Det var nok med på å endre mye for indianeren. Det ble jo tilførsel på alkohol, de begynte å drikke. Vi ser det i mange reservater i dag, at det er ekstremt mye alkoholisme. Arbeidsledigheten er opp mot åtti prosent, og selv om det er totalforbud mot alkohol, så er alkoholmisbruket ekstremt utbredt. Det smugles inn fra utsiden. Det er mye kriminalitet der i dag.

— Hva tenker du som norsk politi?

— Jeg har jo fra før av en forståelse for hvorfor kriminalitet oppstår, gjennom jobben. Men det vises jo veldig godt hva sosial nød har å si. Norsk politi har jobbet på den samme tradisjonelle måten i all tid: Vi fanger tyvene, setter fangene i fengsel. Så kommer de ut, og begår de samme handlingene, og vi løper etter. Det man kanskje burde hatt mer fokus på, er å se bak årsakene til kriminalitet. Hvorfor ruser folk seg, hvorfor begår de vinningskriminalitet. Det er det vil holder mest på med. Hadde vi gjort noe med de problemene, hadde vi nok oppnådd mer. For det vi gjør i dag er å løpe etter folk i sirkel, og sysselsetter oss selv.

— Ville du levd som indianer?

— Nei, jeg tror egentlig ikke det. I Norge har vi det for godt i dag, til at jeg vil være villig til å bytte det bort. Å flytte ut i tipien og prøver jeg å leve på gamlemåten, og gjøre ting som gir livet mening i en sånn sammenheng; jeg tror jeg kunne hatt godt av det.

Indianertelt i hagen

På spøk kaller han kona for «Dundrende Hodepine»; døtrene for «Løpende Utgifter».

— De to døtrene mine har vokst opp med at jeg er sånn, så de tror vel kanskje at dette er normalt. Det er jo ingenting som er rart med dette, er det? Jeg har jo ikke noen skalper som henger på veggen.

Det er ikke så vanskelig å finne frem til 50-åringens eiendom i Børsa. I hagen står nemlig indianer-samlingens nyeste tilskudd; et fullvoksent indianertelt – en såkalt tipi. Han har overnattet i den ved flere anledninger, av fri vilje. Kona er invitert med, og sier hun har tenkt å tilbringe en natt der, men overnattingsgjesten har latt vente på seg.

— Jeg driver og tenker på hvordan jeg skal dekorere tipien, den er en tro kopi av en 1860-modell. Jeg syns den er fin som den er, men jeg har sett at den kan bli veldig fin hvis man får gjort det skikkelig. Men jeg er litt redd for å ødelegge den.

Pil og bue

Det som startet med fascinasjonen for Sølvpilen i barneårene, har blitt mye mer enn det. Kona, som han giftet seg med på tidlig 90-tall, forteller at dette har pågått slik i 20 år.

— Han bruker så mye tid det. Han driver på med den buen i flere timer om dagen. Når den ryker, så begynner han bare på nytt igjen, sier hun med en latter.

— Det skumle med å lage en sånn bue, er at den fremstår så sterk at man trekker for hardt, men da knekker den. Jeg måtte lage en del buer før jeg fikk til en jeg var fornøyd med. Den er fullt brukelig. Det er en ganske kort bue, laget av ask. Indianerne måtte ha korte buer, for å kunne manøvrere den når de satt på hesteryggen. Jeg skyter ganske godt med den

Og du syns ikke at du «drar» dette for langt?

— Det er mest for show dette. Jeg gjør ikke det til hverdags. Jeg har en plan om at jeg skal ri en tur på hesten til dattera i full indianermundur uten sadel. Da ungene var små var jeg jo indianer i hver eneste bursdag. Da satte vi opp en lavvo i hagen, der jeg satt som en indianerhøvding og fortalte historier og banket på stortromma.

Han har en full indianeroutfit. Når avisa Sør-Trøndelag ber ham kle seg opp, er han ikke vanskelig å be; med stor fjærpryd, selvsydde mokasiner, pil og bue og full bekledning, ser han ut som en ekte indianer.

— Jeg bryr meg ikke så mye om hva folk syns. Jeg er ikke så selvhøytidelig, og gjør som jeg selv vil. Jeg er 50 år, uffa meg. Men dette er jo en måte å holde seg ung på.

— Ugh.