Norseman er et av verdens tøffeste triatlonløp. Løpstiden er på over ti timer - for de aller beste.
– Klokka ringte kvart på tre, 02:45, altså. Jeg hadde sovet dårlig. Planen var å legge seg klokka 21, men det gikk ikke. Jeg la meg ikke før midnatt, og fikk kanskje halvannen times dyp søvn. Alt var klappet og klart, men man må alltid visualisere én gang til, sier Øyvind Bertelsen-Tangvik, til avisa Sør-Trøndelag.
Verdens tøffeste
Norseman er et av de tøffeste triatlon-løpene, og kalles derfor iron man. Løpet består av 3,8 kilometer svømming i Hardangerfjorden, 180 kilometer på sykling over Hardangervidda, og 42,2 kilometer løping til topping av Gaustadtoppen. Det er bare de tøffeste av de tøffe som fullfører verdens tøffeste triatlonløp, som første gang ble arrangert i 2003.
– Akkurat da angret jeg litt. Jeg var trøtt. Men det var bare å hive i seg en dobbel porsjon havregrøt. Det er 700 kilokalorier med én gang.
Løpet starter i Hardangerfjorden, og avsluttes på Gaustadtoppen, 1 883 meter over havet. Svømmetak, sykkeltråkk og løpesteg er de eneste hjelpemidlene de omtrent 250 ekstrem-atletene har i kampen med hverandre og naturen, men først og fremst seg selv.
– Jeg var overraskende rolig. Jeg hadde lagt ned så mye jobb og trening. Jeg var trygg på grunnformen, men så er det jo så mye som kan skje.
Ett uhell kan være nok til å ødelegge hele dagen. Mange trener i årevis, og valfarter fra andre siden av jordkloden for å ta del i et ultimate innen triatlon.
– Dette er jo toppen av kransekaka i triatlonverden, så det var ganske episk da det gikk opp for meg at min svarte prikk var én av de 250 som stod på den riktige sida av tavla.
Foruten noen få reserverte plasser til eliteutøvere, er det ren loddtrekning om hvem som får være med. Av 4417 påmeldte, er det bare 250 som får delta.
Hopper fra ferja
I årets utgave, den 16. i rekken, deltok utøvere fra 35 nasjoner. Deltagerne må være på bryggekanten innen klokken 04.00.
– Så fraktes vi fire kilometer ut i fjorden. Nede på dekket ble vi sprutet med kaldtvann for å bli nedkjølt.
I fjorden var det varmere enn vanlig; 17 grader. Fra ferjekanten stuper de ut i den dype, mørke fjorden.
– Jeg så på klokka 04:52, og trodde jeg hadde god tid. Jeg ble litt stressa da, for det er jo et stykke bortover til dit starten går.
Hemnværingen er best på løping, og anser seg for å være en midt-på-treet-svømmer.
– Jeg gruet meg til svømmingen, men det gjelder å angripe sin verste frykt. Man kan ikke holde på med dette og være redd.
Så går startskuddet, og 250 triatleter kjemper om posisjoner.
– Det er alltid litt balking i starten. Noen er overambisiøse og tror de er bedre enn de er. Jeg følte meg såpass trygg på at jeg var sterk, og la meg ganske langt fremme. Det er litt mye armer og bein, og litt knuffing, men det er sånn som man må forvente.
På forhånd hadde han satt seg et mål om å fullføre svømmedelen på én time og ti minutter.
– Så skjedde noe som aldri har skjedd før. Etter litt over en kilometer så fikk jeg krampe i leggen. Det var deep shit.
Samtidig som han kjemper mot krampene, bølgene og konkurrentene, ser han første checkpoint langt der fremme.
– Det så fryktelig langt ut. Det var mørkt. Tåka lå dypt, og fjellene tårnet over oss. Det var heftig. Da handlet det bare om å komme seg i land.
Foran skjema
Det går over forventning. Klokka viser 1:09 når han kravler opp av vannet. Hemnværingen er foran skjema, kommer seg fort på sykkelen, og tjener plasser.
– Jeg visste ikke hvordan jeg lå an, men da jeg så at det kom eliteutøvere forbi meg på sykkeldelen, så forstod jeg at jeg ikke kunne ha gjort det så ræva så langt.
Krampen i leggen er glemt. Farten på temposykkelen er høy fra start av, og konkurrent etter konkurrent passeres. De gir hverandre tommel opp, og heier på hverandre. De er konkurrenter, men samtidig priviligerte som er så heldige å få være med.
– Det var helt magisk oppover Måbødalen, med litt duskregn og perfekt temperatur. Klokka var halv sju på morgenen, litt under ti grader. Det var litt disig idet sola brøt gjennom i soloppgangen. Det var helt magisk.
Fra Hardanger går turen nedover mot Geilo. Føttene responderer. Hemnværingen tråkker på i aerodynamisk tempostilling liggende overs tyret. Nesten 18 mil på sykkel avsluttes med tøffe, kuperte stigninger. Klokka kryper mot halv elleve. Han har vært ute i mange timer allerede.
– Da begynte jeg å bli lei og sliten. Jeg kjente at jeg begynte å få småkrampe i leggene igjen. Føttene var ikke friske, men det gjenstod faktisk en maraton. Jeg tenkte bare på å komme opp bakkene. Det var flere som tok meg igjen, uten at jeg greide å svare. Jeg fikk en liten mental dupp der.
Motivasjon finner han i følget sitt, det såkalte «teamet» som består av, i tillegg til ham selv, kone, datter og fire kompiser.
– Vi kom på at vi hadde en pose med kanelgiflar i bilen. Da jeg så at én av dem stod og drakk cola, ropte jeg at jeg ville ha cola og giflar.
Enormt kaloribehov
Han stapper i seg en fire, fem stykker, og skyller ned med drikke. Skal han ha sjans til å fullføre må han få i seg minst sju tusen kilokalorier. Et vanlig dagsbehov er omkring to tusen. Like viktig er det å drikke, for ikke å dehydrere.
– Alt vannet gikk rett gjennom, og det er ikke noe tid for å stoppe. Så det hender at spruten står i nedoverbakkene. Det skjedde flere ganger. Jeg har tenkt på det etterpå, om jeg drakk så mye at jeg nesten var overhydrert. Men det er bedre å drikke for mye enn for lite.
Ferden går forbi jublende hyttefolk opp Måbødalen, over fjellet, og nedover Tessungdalen. Hastigheten ligger i periodeer på over 70 kilometer i timen.
– Vi fikk beskjed om at man virkelig måtte holde i styret, det er ikke et sted man skal begynne å grave i lommene, det rista godt der. Og det er ikke bra asfalt!
Kaloririk gel, energibarer og mer vann gjør susen. Energien kommer tilbake, motivasjonen våkner til liv, og det er snart klart for favorittøvelsen løping. Et helmaraton på 42,2 kilometer.
– Jeg fikk en liten mental opptur da. Det var en deilig følelse å bytte til tørre sko og tørre sokker.
Zombie Hill
En gløtt på pulsklokka viser at åpningstempoet på løpedelen er i overkant hard.
– Planen var å løpe hver kilometer på 4:30, men det gikk litt for fort, så jeg måtte roe ned. Man kan ikke løpe raskere enn farta si, selv om man føler at man kan springe fortere.
Etter 18 kilometer, med over halve løpsdistansen igjen, kommer kvalmen. Det blir vanskelig å få i seg næring. Den flate delen av etappen er over, nå venter Zombie hill, og resten av manndomsprøven, som nesten bare er motbakke.
– Da var jeg på 34. plass. Sluttresultatet er egentlig ikke viktig, det viktige er å nå målet sitt. Så jeg var kokfornøyd. De siste ti kilometerne er nesten ti prosent stigning, i snitt.
De 160 første dit får muligheten til å løpe videre, i den svarte løypa, og helt til målgang på Gaustadtoppen. Resten må løpe rundt. Distansen er de samme, men de siste kommer ikke lenger enn til hotellet på Gaustadblikk.
– Det er det viktigste for de aller fleste. Det er kanskje det største målet for mange. De 160 første får svart trøye. Da var jeg fornøyd. Lei, kvalm og fornøyd.
Frank Løke
Veien opp til Gaustadtoppen er for bratt til å løpe. Han småjogger, går, småjogger og går.
– Jeg var så fornøyd da, med å ligge langt foran tidsskjema og plassering. Jeg visste at jeg var topp 160, og at jeg greide målet mitt. Det kunne ikke skje at jeg gikk på en smell etter det.
Motivasjonen er i ferd med å dø ut, og selvtilfredsheten begynner å slå inn. Han beskriver det som om han er på «søndagstur». Så hører han støy bak seg; heiarop. Det er noen som roper «heia Frank, heia Frank».
– Det var Frank Løke. Jeg kikket bak meg og tenkte at «ikke f..» om Frank Løke skal forbi. Det var vel en 500 meter igjen, men det var bratt, så det ville ta ganske lang tid. Da fikk jeg ny motivasjon.
Føttene virker fjærlette og Løke distanseres. Bertelsen-Tangvik flyr i mål til 41. plass.
– Det er jo litt sirkus med Løke, og han er litt bråkjekk, så det var viktig å slå han. Han utfordret meg til neste år, han sa jeg skulle få bank av «Løken».
Etter målgang, på 12 timer og 45 minutter, kom den følelsesmessige reaksjonen.
– Det er vanskelig å beskrive, men etter nesten tretten timer med mestring, glede, smerte og tårer…
– Å klare å gjennomføre det man har drømt om, og så, plutselig, står man der. Det var helt utrolig. Det var en merkelig følelse, det var sterkt.
Hockey mot kreft
Det var under en nyttårsmiddag med fruen, i 2011, at de bestemte seg: At de ikke kunne sitte så mye i ro og være så lite aktive. Det ene ledet til det andre: En ferietur til Italia, en sykkeldrakt, en racersykkel, den store styrkeprøven mellom Trondheim og Oslo, og to hockeyspillende døtre.
– Det var Hockey mot kreft som skaffet meg motivasjon til å begynne å røre på meg. Vi samla vel inn hundre tusen kroner gjennom den store styrkeprøven i 2013.
Hockey mot kreft er en frivillig organisasjon som samler inn penger for å bedre velferden til syke barn.
– Jeg var på et arrangement i ishallen der unger med kreft kommer. Livet deres er jo vanligvis å være på sykehuset, de har jo skole og alt der. Det fristedet de fikk i ishallen, der de fôr og sprang og hoia. De var jo helt utslitt etterpå, men den ene mora sa etterpå at hun aldri hadde sett en så sterk livsgnist i gutten sin. Det syns jeg var veldig sterkt.
– Jeg blir jo 40 i år; så tanken var å samle inn 40 000 kroner og komme på 40. plass i Norseman: 40 - 40 - 40. Det ble jo en liten gimmick, det da.
«Jernmannen»
Ettertiden viser at han lyktes rimelig godt på alle punkter.
– Nå har innsamlingsaksjonen via Facebook kommet opp i 45 890, i tillegg har det kommet noe på Vipps, så det begynner å nærme seg femti tusen. Det er helt utrolig.
Bak prestasjonen ligger sju hundre treningstimer bare i år, og maksimalt ti fridager. I november går søknadsfristen til neste utgave av Norseman ut.
– Jeg har jo lyst til å være med én gang til, så jeg må jo søke neste gang også.
Glem stålmannenen fra Metropolis. Øyvind Bertelsen-Tangvik er jernmannen fra Hemne.