De to unge, glade menneskene er syriske flyktninger, bosatt i Meldal. Hit kom de nokså tilfeldig. Bak seg har de begge lange år på flukt fra krigen i det som var det vakre heimlandet deres, men som nå ligger i ruiner på alle måter; fysisk, demokratisk og menneskelig.

Så hvordan kan de være glade?

— Vi er trygge, sier Ranim (18) enkelt. Vi hadde ingen ting. Da vi kom hit til Meldal, fikk vi leilighet med møbler. Vi fikk stillhet og trygghet. Vi møtte snille mennesker. Vi trengte ikke være redde lenger.

Ikke en helt vanlig pyntet verandadør på den norske landsbygda, kanskje, men naturlig for Ranim.

— Alle vi flyktninger som er kommet til Meldal har vært veldig heldige. Å bo på bygda i Norge gir mange flere muligheter til å bli kjent med nordmenn enn om man bor i en stor by. Jeg har møtte bare snille mennesker her. Spesielt vil jeg takke de frivillige hjelperne Heidi Elvrum, Randi Aasbø og familien Sletvold. De har gjort alt for oss. Alt, sier Mohammed Nour (27), litt skjelven i stemmen.

— Det er vanskelig å lære det norske språket. Den første tiden på voksenopplæringen var veldig vanskelig, sier Ranim.

Hun gråt mange ganger av fortvilelse og utmattelse mens hun prøvede å forstå litt av hva folk sa til henne. Likevel er hun glad for sitt nye liv.

Mohammed Nours reise

Mohammed Nour Jardavi dro fra Racca i Syria i 2011, mens krigen ennå var ganske ny. Foreldrene hans sendte fire av sine sju barn ut av landet og byen som med tiden skulle bli kjent som «IS-hovedstaden». Tre av søsknene kom seg etter hvert til Tyskland. Mohammed tok en annen vei og havnet i Russland. I Krasnodar fikk han studieplass og begynte på fysioterapi-studiet. Etter fire år måtte han igjen dra ut; det var ikke lenger noe blivende sted for syriske flyktninger i Russland. Rasismen, fremmedhatet og utryggheten økte.

Sammen med vennen Adam kom han over Storskog og havnet etter hvert i flyktningmottak i Rognan i Nordland. Der var de i ett år før de kom til Meldal og fikk bosted hos familien Sletvold i Ringen, et par kilometers vei fra sentrum av Midtbygda. Nå har Mohammed Nour bodd i Meldal i to år.

Ranims reise

Hun er ung, Ranim Chahin, men har opplevd mye som norske ungdommer ikke kan forestille seg. Hun er født og oppvokst i byen Homs, sammen med Mama, Baba og de yngre brødrene Wassim og Wissam. Pappa, som hun kaller Baba på syrisk vis, var politi i Homs. I 2012 måtte familien flykte til nabolandet Libanon.

— Her ble Baba svært syk og døde i 2014, forteller hun stille.

Tilbake i en overbefolket leir med stadig vann- og strømmangel, og med lite mat, satt Ranims mor, Awatef Abas, med sine tre barn og sorg over mann og far. Hun var i en svært vanskelig situasjon som enslig kvinne – en situasjon såpass kritisk at familien etter hvert ble fanget opp av FN-systemet og ført til Norge som såkalte kvoteflyktninger/overføringsflyktninger. Dette betyr blant annet at de ikke er i mottak, men blir direkte bosatt i en kommune i mottakerlandet. Mor Awatef og barna havnet omtumlet og gjennomslitne i Meldal for ett og et halvt år siden. Da var Ranim knappe 17 år, Wassim 15 og Wissam 11.

— Da vi kom inn i huset vårt på Løkken, gråt jeg av glede, forteller Ranim. Vi hadde alt vi trengte, og vi var trygge.

— Ville gjerne gifte meg

Mohammed Nour fikk snart en ny kompis, nemlig syriske Moutaz. Han og kona Razan hadde allerede vært i bygda en god stund og hadde lært mye norsk. Razan og Moutaz hjalp også familien til Ranim mye i begynnelsen.

— Jeg hadde venner, men var litt ensom likevel, og jeg tenkte på at jeg gjerne ville finne meg ei dame og gifte meg, forteller Mohammed Nour, og fortsetter:

— Jeg møtte Ranim og familien hennes, og jeg syntes hun var ei fin jente. Hun var sjenert og snakket ikke til meg. Min venn Moutaz ble etter hvert med meg for å snakke med Awatef, Ranims mor. Jeg sa at jeg gjerne ville bli bedre kjent med Ranim og gifte meg med henne hvis hun ville ha meg.

Soverommet er pyntet og viser med all mulig tydelighet at her bor to forelskede mennesker.

De diskuterte det i familien, og etter en stund ble det slik at Ranim, hennes Mama og brødrene sa ja.

Mohammed Nour flyttet tilfeldigvis til naboleiligheten deres sammen med to venner, og det ble mange besøk etter hvert. De to ble bedre og bedre kjent, og 12. september hadde de forlovelsesfest.

— Mama Awatef laget herlig syrisk mat, vi inviterte venner og hadde det fint. Og snart kom «den gode kjærlighet» mellom Ranim og meg, sier en glad Mohammed Nour.

— Jeg ville ikke snakke med Nour til å begynne med, jeg var veldig sjenert ved tanken på at han ville gifte seg med meg. Dette gikk over da vi møttes flere ganger. Han er en snill mann, og jeg er veldig glad nå, sier Ranim.

Bryllup på syrisk

Så bestemte de to seg for å invitere masse norske og syriske gjester til bryllupsfest 20. juli.

I en drøm av en brudekjole og med hette over det kunstferdig pyntede håret er Ranim glad for at hun har fått Mohammed Nour.

Ingenting overlates til tilfeldighetene når ei syrisk jente skal pyntes til bryllup. Ranim var hos brudepynteren fem ganger før alt var i orden; ansiktsmasker, kunstferdige negler, hårklipp og -farging, fotmassasje, tånegler – alt som tenkes kan. Brudekjole – et sant mirakel av blonder i utallige lag – kom i hus. Festlokalet skulle også pyntes med duker, brudeparets «trone», ballonger og blomster.

— I Syria feires bryllup i tre dager. Dette hadde ikke vi penger til nå, men vi laget en kort fest i Meldal samfunnshus med litt av det samme innholdet. Mange var invitert. Først var mennene nede i storsalen og danset. Serveringen var vann, siden det var så varmt. Ingen alkohol. I et syrisk bryllup er den store matfesten på bryllupets tredje dag, men dette måtte vi droppe – det ville bli for dyrt for oss med mat til 70–80 gjester, forteller Mohammed Nour mens han gestikulerer ivrig.

— Kvinnene var sammen med bruden i andre etasje, og de hadde fine kjoler og ingen hijab. De danset også. Senere kom mennene opp, og da hadde kvinnene skiftet til vanlige klær og hijab. Vi danset noen tradisjonelle danser, spiste kaker og syrisk godteri, og så fulgte gjestene Ranim og meg til leiligheten vår der vi bor nå, forteller den nybakte ektemannen.

— Vi ble velsignet av imamen i Hamburg da vi besøkte familie der i juleferien, men vi bodde ikke sammen før etter bryllupsfesten her i Norge, forklarer de to.

Her er mange av Mohammeds venner samlet før avgang fra Løkken. I bilkortesje, med fløyting og mest mulig jubalong kjørte de til Meldal samfunnshus der de kastet seg ut i dansen.

Mange av de norske gjestene syntes nok at det var stor forskjell fra et tradisjonelt norsk bryllup, der overflod av mat og ofte også alkohol er viktig innhold.

— Vi er syriske og ville vise våre norske venner noe av kulturen vår. Og så var det kjempefint å se alle våre venner blant flyktningene fra flere kommuner ha en artig fest og bare være glade, smiler de nygifte ved elvebredden i Meldal, Ranim Chahin og Mohammed Nour Jardavi.

Anne Mari Svinsaas