I år er det fire år siden motivatoren og foredragsholderen Frank Beck døde, 87 år gammel. Nøtterøymannen, som 27 år gammel reiste til Canada med enveisbillett og et håp om å lykkes i det nye landet. Sammen med kjæresten og 30 kanadiske dollar i lommen startet han som selger av elektriske kjøkkenartikler og TV-apparater. Salgsområdet var hovedsakelig uten strømforsyning og TV-dekning. Trolig var det der han lærte seg å fokusere på mulighetene, noe som senere skaffet han et levebrød som mental rådgiver for norsk næringsliv, og ikke minst for norske idrettsutøvere.

OL-gullvinnerne Johann Olav Koss og Olaf Tufte, de tidligere sykkelproffene Dag Otto Lauritzen og Dag Erik Pedersen, var bare noen av dem som fikk nyte godt av hans gode råd. Koss ga Beck mye av æren for sine tre OL-gull på Lillehammer. De som traff den joviale og tydelige mannen glemmer han aldri, heller ikke de som hørte Beck i kommunestyresalen i Orkdal på 90-tallet.

Becks hovedmantra var: Det er meg det kommer an på. Han sa «det er jeg som bestemmer hvordan jeg skal tenke. Det er mange ting som påvirker tankene mine, men jeg bestemmer om jeg skal la meg påvirke og i tilfelle hvordan. Uansett hvilken jobb jeg har, er alt jeg gjør med på å påvirke sluttresultatet.»

For Beck handlet det om å fokusere på det positive. Det som virkelig betydde noe for å nå nye mål. Tilsynelatende logisk, ukontroversielt og enkelt, men definitivt ikke alltid så lett å etterleve i hverdagen. Hvor enkelt er det ikke å fokusere på det negative og det vanskelige framfor det positive og alle mulighetene som da åpner seg? Hvor enkelt er det ikke å bli med i klagekoret? Vi kjenner jo alle noen som finner, framelsker og endog dyrker gørr og gruff i det offentlige rom og som skaper irritasjon.

Beck mente at når vi lar oss irritere, gjør vi en dårligere jobb. Da er det lettere å tenke negativt, og kanskje si noe dumt. Som medmenneske, arbeidstaker og innbygger kan det kanskje være greit å reflektere over egen rolle, innsats og påvirkningskraft. Å starte med seg selv kan være det beste utgangspunktet for endring og for å lykkes.

Beck fortalte om den gangen han jobbet mentalt med en gruppe ferske fallskjermhoppere. De skulle lande trygt og sikkert på et stort, åpent jorde. Ute på den vidåpne plassen var det kun ett lite faremoment – en liten kum støpt i sement. Beck ba dem fokusere på det de ville oppnå – å lande trygt i den grønne enga. Det gikk bra med alle – unntatt én. Han som bare hadde ett fokus – å ikke treffe kummen.

Vi kan alle lære noe av det Frank Beck trodde på, som medmenneske og kollega. Valget er ditt!

Når jeg står opp om morgenen og ser meg selv i speilet sier jeg til meg selv:

— Skal dette bli en fin dag hvor jeg prøver å løse arbeidsoppgavene mine så godt jeg kan, krydre med godt humør og bidra til at min og andres dag blir litt bedre?

Fyren i speilet nikker.

— Yes Sir, Mr. Beck!

Steinar Larsen