Denne midtsommerdagen i 1970 forsov han seg. Så sprang Jan Egil Storholt som bare juling for å rekke heisen ned til nivå 380 meter under bakken. Han hadde en jobb å gjøre, og medarbeidere som ventet på ham. Som elektrikerlærling skulle han delta på kabelarbeid på det elektriske anlegget.
Han rakk heisen. Men det var denne dagen det smalt.
Tilbake i gruva igjen etter nesten 50 år. Han er alvorlig, men helt rolig når han forklarer hvordan han opplevde ulykken, Jan Egil Storholt. Han har tenkt en del på dette på forhånd. Om han ville føle ubehag når han kom ned på nivået der det smalt så ettertrykkelig denne fine sommerdagen.
— Jeg sto nok omtrent her, forklarer han.
— Hva som skjedde, er vanskelig å si, men jeg har en teori om at knall’en i skapene langs veggene her ble antent og i sin tur fikk dynamitten til å gå av. Dynamittgubber lå alltid slengt litt overalt. Kanskje var det en skjærebrenner eller noe annet som fikk gnister til å fyke og tenne knall’en, jeg vet ikke.
Stolt og glad Storholt avduket statuen
Kisvogn som «ambulanse»
Han husker smellet og berget som dirret under ham. Så ble alt borte, før han våknet borte ved vanngrøfta der noen øste kaldt vann over ham. Han var stygt forbrent og fikk førstehjelp av mindre skadde arbeidskamerater.
— Ennå den gangen var det ingen Astrup-sjakt, forteller Jan Egil.
— Dette stedet hørte til Wallenberg gruve og hadde ingen forbindelse til dagen, 380 meter over oss. For å komme ut, måtte vi fraktes gjennom lange gruveganger helt bort til Wallenberg-sjakta for å komme ut til sykebilene.
— Hvordan kom dere dit, spør Kay Arne Stenshjemmet.
— Vi ble fraktet i kisvognene på gruvetoget, er det åpenbare, rolige svaret.
Det blir stille i den mørke gruvegangen på 380. Alle ser for seg den unge mannen og alle de andre som ble lagt i skitne kisvogner og kjørt ut i dagen.
S-ene feiret Storholts statue
Å bli menneske og idrettsmann igjen
Hvilke smerter og hvilken redsel de elleve hardt skadde gruvearbeiderne måtte holde ut før de kom så langt som ut i dagen, kan tilhørerne bare prøve å forstille seg. Storholt sier ikke så mye om dette. Han forteller at han kom til Orkdal Sjukehus sterkt forbrent på brystet og med metallsplinter i store deler av overkroppen. Ansiktet var helt svart av små splinter. Han hørte så å si ingen ting.
Mange uker senere kom han, ennå svært maltraktert, ut av sykehuset. Den lovende skøyteløperen måtte starte på null. Først opptrening for å bli som et vanlig menneske igjen. Så – hvis mulig – kunne han starte den møysommelige oppbyggingen av en idrettsmann.
Knapt seks år senere tar den unge, hardt skadde mannen gull på 1500-meteren i Innsbruck. Han blir europamester i 1977 og 1979 (sølv 1980, bronse 1976 og 1978). Tre år på rad (1977, 1978 og 1979) kommer han på sølvplass i VM, bare slått av Eric Heiden. I sin siste internasjonale sesong (1981) tar Jan Egil Storholt VM-bronse.
— Jeg trodde nok ikke jeg kunne bli idrettsmann da jeg lå der borte ved grøfta, sier Jan Egil Storholt før han forlater nivå 380 for godt.