Vi har nettopp hatt avduking av statue på Løkken, en vel fortjent hyllest til en fremragende idrettsmann som vokste opp på Løkken i Meldal kommune.

Nå er ikke Jan Egil Storholt den eneste fra Meldal som har oppnådd olympisk gull, men han er nok den eneste innfødte meldaling som har gjort det.

I slutten av 1920-årene dukket det opp en oslogutt i Meldal, godt voksen. Han var utdannet ved Krigsskolen, var pensjonert major da han kom til bygden. Han var i sine yngre dager en meget sprek kar, slik de var de fleste som gjennomførte Krigsskolen. Han var en fremragende turner, og han deltok på det norske turnlaget som i 1906 deltok i OL i Athen, og sikret seg gullmedaljen der.

I årene etter 1900 var det ikke så gode tider for norske offiserer i Norge. Etter 1905 var svensketrusselen borte, og mange offiserer søkte seg mot utlandet. Belgisk Kongo, eller Kong Leopolds Kongo – 40 ganger større enn dagens Belgia – fristet med godt lønnede stillinger for dyktige militære.

Mange millioner innfødte skulle tuktes, og til det trengtes folk. Mange nordiske offiserer søkte seg dit, og major Torleif Røhn var én av dem. Han ble i Kongo i en del år. nøyaktige hva han bedrev der vet vel ingen lenger, men han drev nok ikke søndagsskole for den mørkhudede befolkningen. Det er ingen grunn til å tro at han ikke var med på det som belgierne stort sett drev med – terrorisering av den lokale befolkningen for å skaffe inntekter til kong Leopold, og derigjennom også til seg selv.

Men livet i Afrika tok jo en slutt uansett hva han nå drev med, og vel hjemme i Norge begynte han å tenke på pensjonisttilværelsen for alvor. Han var oslogutt, hadde lagt seg opp en del penger, og nå så han seg ut en kommune der han kunne bygge hus og slå seg ned. Han hadde ikke noe som helst forhold til Meldal tidligere, men fant ut at det var et sted hvor han nokså rimelig kunne sette opp hus og leve resten av livet.

Thorleif Bugge Røhn har fått sin plass i den olympiske historien. Her i fekteuniform i 1907.

Meldal var vel på den tiden i ferd med å slå seg litt opp til å bli en litt rikere kommune. I hvert fall fant han ut at det lønte seg å dra dit, og han fikk bygget et hus på toppen av Bergsbakkene, med en fantastisk utsikt over verdens vakreste bygd. Huset ble noe skrøpelig, med elendig isolering, men han bodde i hvert fall der fra litt før eller ca. 1930, og til han døde en gang tidlig i femtiårene, tror jeg.

Jeg har vært inne i huset den gangen majoren bodde der, og jeg har sett gullmedaljen med mine egne øyne. Og jeg hørte ham snakke om «disse negrene», og en annen gang snakket han om «disse jødene», som var årsak til det meste som gikk galt i verden.

Alt som barn skjønte jeg at han hadde en skrue løs, og min far, som var lege, og som delte denne oppfatningen, selv om han brukte litt andre ord, mente bestemt at det hadde en sammenheng med en gang han ble liggende på en savanne i stekende sol i bevisstløs tilstand i mange timer. Men han var helt harmløs etter at han kom til Meldal, ble nærmest litt av en særling.

Han kunne fortsatt sin idrett, og han trimmet fotballaget til å bli en av de beste i vid omkrets. Det var ikke fordi han forstod seg på fotball. Han visste knapt hva en «futtball» var, men generell trening visste han mye om. Han røk imidlertid ganske snart ut med lagets medlemmer, skjønte ikke at gårdbrukere måtte stelle dyrene før de drog på trening, og han skulle ha militær presisjon, alt presis, og ett-to–ett-to. Det passet ikke for gutta i lengden.

Han ble nesten som en institusjon i bygda. det blir færre og færre som husker ham nå, men jeg husker ham godt. Han gikk faste turer med sin hund, svingte med stokken, hadde en merkelig, tettsittende, og svært gammeldags knikkerslignende bukse, tyve cm med strømper, og tynne legger som endte opp i en slags spasersko. Han hadde en merkverdig lue, en slags caps med kort skjerm. Han virket umiddelbar rar i de årene jeg kjente ham.

Mor og far tok seg litt av ham. Han var uten tvil svært ensom. Det var en påkjenning å omgås ham., og de tok mot til seg et par ganger i året.

For å si litt om hans sans for moderne idrett, han gikk forbi meg og mine jevnaldrende en dag vi rente i en liten bakke. «Kjører dere slalåm, gutter?»

Turntroppen fotografert før avreisen fra Kristiania. Thorleif Røhn står nummer tre fra høyre i midtre rekke.

Lenge før krigen hadde han sluttet seg til Quisling. Han syntes det var en klok mann, noe han for så vidt hadde rett i om man skulle gå etter intelligensen. Alt det som Quisling manglet, så han ikke.

Og dermed havnet han på feil side under krigen. Rettssaken mot ham ble en farse. Han og dommerne levde i hver sin verden, helt totalt. Å sette denne mannen i fengsel i to år var en unødvendig utgift for Norge. Han kom hjem igjen til Meldal og levde noen få år etter krigen, bevarte troen på Quisling til sin dødsdag.

Han hadde forresten aldri likt engelskmenn. Det kan være mange grunner til å mislike dem, men han hadde nok sin skepsis med seg fra koloniene, innså vel ikke at han selv var like ille eller verre enn engelskmennene. Og jeg kan forsikre om at hans skepsis til engelskmenn ikke ble særlig mindre da engelske fly i begynnelsen av førtiårene gjorde den generaltabben at de bombet en trikk ved Abelhaugen i Oslo. svært mange omkom, blant dem majorens to søstre som tilfeldigvis var blant trikkepassasjerene. Det omkom knapt tyskere.

Så døde han en dag, han også, da, som de fleste gjør etter hvert. Og han døde ikke i strid som offiser, men på sotteseng. Hvor det ble av ham etterpå, vet jeg ikke, men antagelig havnet han i Oslo hvor han opprinnelig kom fra. konge og barn eller noe som lignet det, hadde han ikke, men trolig noe familie der. Men hans ugifte søstre var altså døde for lengst.

Uansett: Olympisk mester var han, og han bodde i Meldal i minst 25 år.

Hans historie er, mildest talt, forskjellig fra Jan Egil Storholts.

Min mormor var svensk. Av og til sa hun følgende: «Olika falla ødets lotter». det kan man trygt si. På norske ville vi kanskje si at skjebnens veger er uransakelige. Men Jan Egil Storholt og majoren fra Oslo, hadde altså det til felles at de kom fra Meldal, og at de begge vant en olympisk gullmedalje.