«Kommune- og fylkespolitikere er ikke egnet til å behandle saker der det står mellom naturverdier og næringsinteresser. Når naturverdier skal hensyntas, bør ansvaret ligge hos Fylkesmannen.» Det sier gruppeleder for MDG i Trøndelag, Tommy Reinås, til Adresseavisen. Reinås kan ha et poeng.
Bakgrunnen for uttalelsen er Marine Harvests ønske om å legge et oppdrettsanlegg ved det som mange mener er blant de beste fiskeplassene i Bjugn og Åfjord. Mens Fylkesmannen har frarådet lokaliseringa av hensyn til områdets verdi for natur og friluftsliv, så har Bjugn kommune gitt grønt lys for plasseringa. Til Fosna-Folket uttaler bjugnordfører Ogne Undertun (Ap) at etableringa vil ha stor betydning for arbeidsplasser i kommunen, samtidig som han uttrykker forståelse for skepsisen til at anlegget blir liggende tett opptil en populær fiskeplass. Med denne uttalelsen bekrefter ordføreren langt på vei at næringsinteressene veier tyngst.
Det samme bildet kjenner man igjen fra Snillfjord da det dukket opp spørsmål om å bygge vindmøller i kommunen. Da utbyggingsselskapene rykke tinn i lokalmiljøet og tilbød grunneiere store summer for å få sette opp vindmøller på fjellknausene deres, var det nok ikke lett å si nei. Plutselig kunne grunneierne kapitalisere store summer for fjellarealer som ellers ikke hadde inntjeningsverdi i kroner og øre. Flere av disse grunneierne satt også i kommunestyret og politiske utvalg, og flere måtte melde seg inhabile da kommunen som planmyndighet skulle si ja eller nei til utbygginga. Men så å si alle som ble sittende «habile» tilbake og skulle behandle saken, kjente, var i slekt, var venner eller naboer med de grunneierne som hadde fått tilbud om arealavståelse. I tillegg måtte de vurdere verdien av millioninntekter via eiendomsskatt opp mot naturinteressene. De relativt få lokalpolitikerne som utgjorde planmyndigheten, svarte til slutt ja til vindmøller, til stor forargelse for noen få, til stor glede for mange som plutselig bodde i en rikere kommune med flere rike grunneiernaboer.
I ettertid har lokalpolitikerne i Snillfjord ved flere anledninger bekreftet at det var utsiktene til millioninntekter i eiendomsskatt, som var avgjørende for at det ble et ja. Legger man samtidig til at Snillfjord i år mottok seks millioner kroner fra havbruksfondet for innsatsen med å legge til rette for oppdrettsnæringa, også det en slags eiendomsskatt, så er det absolutt grunn til å reise spørsmålet om det er riktig at kommuner, flere av dem relativt små, bør ha makt til å forvalte, ja, til en viss grad «selge», viktige, nasjonale naturverdier når store millionbeløp ligger og venter som ei fristende gulrot!
