Det er onsdag kveld, og to kvelder før premiere. I kveld skal den første av to generalprøver gjøres. Bergmannsteateret på Løkken er en institusjon som i en årrekke har formidlet historia i gruvesamfunnet på godt og vondt; med kunnskap og kunstnerisk frihet.

Sterkt ensemble

I svenske Ulrik Svalsten har det lokale teaterlaget en sterk og dyktig forfatter og regissør. I egne tropper har de solide skuespillere som gjennom flere år har utviklet seg på scenen under kyndig veiledning av samme Svalsten. Det gir ensemblet en trygghet som er sjelden å oppleve blant amatører. Og til alt overmål har de flere unge skuespillere som viser svært imponerende takter og som er en fryd å følge i denne forestillinga. Det gjelder ikke minst Steffen Haugen som gjennom Bergmannsteateret har utviklet seg til et talent som nå har startet ved Musikkteaterhøyskolen i Oslo.

Spekulativt

Forestillinga «Ut av bergets djupe rom» er tredje del i en serie der vi følger en gruvearbeiderfamilie på Løkken og omgivelsene rundt dem. Vi befinner oss i de harde 1930-åra der også folk på Løkken følger med i den spente verdenssituasjonen i frykt for hva en viss mann ved navn Hitler vil finne på.

Gjennom grundig historiegranskning blir vi dratt inn i det spekulative spillet mellom krigsindustri og mektige bedriftsledere, som også Løkken Gruber var en del av. Dette er ei mektig og interessant historie som forteller hvordan agitasjon fungerer og hvordan mennesker vender seg mot hverandre. Det forteller også om nøden mange av dem som er gamle i dag, opplevde i sin barndom og ungdom. Og det er faktisk ikke lenge siden.

Imponerende

Derfor er det viktig at det finnes seriøse aktører som Bergmannsteateret, Ulrik Svalsten og skuespillerne som i denne forestillinga imponerer mektig med å stå løpet ut i en svært teksttung og ikke altfor enkel historie. Selv om det er flettet inn mellommenneskelige relasjoner som tar for seg forholdet mellom barn og foreldre, ektefeller imellom, mellom kvinner og menn, blir det mye krigshistorie som også krever mye av publikum. Det historiske temaet er ikke akkurat lett tilgjengelig da det er mye tekst og informasjon; spesielt omkring drifta og utfordringene ved gruva. Dette blir forsøkt å gjøre lettere gjennom hyppige sceneskift der vi møter menneskene i Løkken-samfunnet, og også gjennom musikken som gir oss høyst nødvendig pusterom innimellom.

Dirrende nerve

Historia i seg selv er lite lystig. Det sier seg selv at åra før utbruddet av andre verdenskrig, var en trist epoke også på Løkken der frontene naboer imellom, i familier og på arbeidsplasser tilspisset seg. Ikke minst i gruva der ledelsen gjennom Wallenberg høstet fordeler av at Tyskland rustet seg til krig.

Å gjenskape ei slik historie er et stort stykke arbeid som Bergmannsteateret gjør på mesterlig vis gjennom god regi og gjennom gode skuespillerprestasjoner. Det er en dirrende nerve i samspillet mellom Steffen Haugen som sønnen Alfred og mor Eivor (Hanne Hansen) som begge går dypt inn i rollene sine. Far Eilert Kristoffersen er også mesterlig spilt av Gustav Stokkli der han aldri helt makter å nå inn til sønnen Alfred.

Harald Garberg gjør også en kraftjobb som overingeniør på verket godt hjulpet av Edvard Øyangen og Georg Garberg selv om de tre har en litt vanskeligere jobb da de i rollene sine snakker på stivt skriftspråk. Det er en mye mer takknemlig jobb å kunne utfolde seg på egen dialekt som de fleste av skuespillerne gjør på mesterlig vis, og der Gustav Stokkli er i særklasse med sin saftige Å-dialekt.

Stolthet og identitet

Nok en gang viser Bergmannsteateret stort samfunnsansvar ved å fortelle ei viktig historie om vår nære fortid. De bruker det de har: lokal historie som er flettet sammen med verdenshistorie, autentiske lokaler med en verkstedhall som ble bygget på 30-tallet, sannferdige og tidsriktige kostymer og lokale skuespillere som ikke er redde for utfordringer. Alt dette bidrar til å styrke identitet og stolthet i et lokalsamfunn som vet hvor viktig det er å kjenne fortida for å kunne bygge ei framtid. Og kanskje derfor er løkkensamfunnet også stoltere enn mange andre lokalsamfunn.

Dette er skrevet på bakgrunn av første generalprøve. Forestillinga har premiere 31. august og spilles deretter 2., 4., 5., 7. og 9. september.