Når alt går i tusen knas. Nå kan det ikke bli stort verre

Audhild Øye  Foto: Silje Asbjørnsen

Et land vi har beundret og sett opp til i generasjoner, framstår som en sump av korrupsjon, opptøyer og splittelse.

Audhild Øye
Pluss

Alt blir bedre, hevdes det fra alle hold. For å si det på en annen måte, så kan det vel ikke bli stort verre.

Og da tenker jeg ikke på korona og pandemi, og at vi må holde oss hjemme og unngå andre vesener som beveger seg på to bein. Her på berget har vi tross alt varme hus, tak over hodet og julekaker i kakeboksene fortsatt etter ei amputert jul med mindre besøk enn vanlig. Juletreet lyser også fortsatt opp i stua da vi holder skikken i hevd og hiver jula ut først 20. juledag. Det vil si 13. januar. Hvis vi ikke finner på å gjøre et unntak og lar den vare helt til påske som det synges om i sangen.

Pandemi og korona er ille. I tillegg rammet naturkatastrofen lokalsamfunnet i Gjerdrum på tampen av året. Naturkatastrofer finnes det ingen vaksine for. De tar heller ikke hensyn til alder eller underliggende sykdommer. De slår hardt, spontant og ubarmhjertig og etterlater seg ingenting av håp for dem som blir rammet hardest. Er det noen som virkelig blir satt på prøve i dette landet vårt nå, så er det alle dem som har mistet noen av sine kjære, og alle dem som har mistet hjemmene sine og alt de eier i leirraset. Når slike ting skjer, kan vi alltids tåle å være innestengt i egne hus med besøksforbud ganske så lenge.

En ulykke kommer sjelden alene, lyder et ordtak. Skjønt denne ulykken kom for fire år siden. Onsdag denne uka ble hele verden rystet av galskapen rundt hva en av verdens mektigste menn kan sette i stand. Nei, han er ikke president i en suspekt bananrepublikk eller i et diktatur i et krigsherja land i den tredje verden. Han er president i ett av verdens mektigste land, et land vi drømmer om, og som vi gjennom årene har beundret. Et land vi trodde var ett av verdens mest utviklede demokrati.

6. januar gikk denne illusjonen i tusen knas. Et land vi har beundret og sett opp til i generasjoner, framstår som en sump av korrupsjon, opptøyer og splittelse. Et land som har råtnet innenfra med god hjelp av en gal manns verk, som også mange av amerikanerne selv har valgt, til stor fortvilelse for en hel verden.

Akkurat nå er det vanskelig å slutte seg til utsagnet «Make America great again». Etter de siste angrepene mot demokratiet, er det også plent umulig å si «We love the American States of America». Det vil også ta lang tid før jeg setter meg på flyet til USA for å oppleve den amerikanske drømmen. Den ligger i ruiner. Måtte bare optimistene få rett når de stadig gjentar at alt blir bedre. For det kan nemlig ikke bli verre. For da varer ikke en gang jula til påske.