Jeg orker ikke mer

Fra Nina Oddsdatter Mehlum sin blogg Hjernevasket

Nina Oddsdatter Mehlum  Foto: Audhild Øye

Debatt

I dag bestemte jeg meg for å utfordre meg selv, det er noen dager siden sist. Jeg bestemte meg for å kjøre til det lokale kjøpesenteret. En ikke planlagt kjøretur, det er ikke ofte. Jeg kjørte ikke mange meterne før jeg kjente det knøt seg i brystet og det ble tungt å puste. Faen.

Jeg klarte ikke tenke på noe annet enn fare tegn.

Jeg er så sliten av å være redd.

Det lyste alarm knapper overalt, ikke i bilen, men i hodet mitt. Det strammet seg i halsen og det kjentes ut som at noen tok kvelertak på meg. Angsten kveler meg. Den tar over livet mitt. Men jeg nekter å la den vinne så jeg kjørte videre og holdt tilbake gråten som prøvde alt den kunne for å bane seg en vei ut.

Jeg hadde på meg AirPods og prøvde å fokusere på musikken, ikke lete etter ulyder fra bilen. Musikken hjalp meg litt. Soundtrack av Dirty Dancing filmen er noe som hjelper meg for å bytte tanker. Små glimt av en hoftevrikkende Patrick Swayze roet meg ned, og jeg klarte å samle meg til jeg var fremme ved butikken.

Inne på kjøpesenteret er det selvfølgelig mange flere mennesker enn jeg trodde, jeg kjenner panikken bruser og jeg vil snu. Store folkemengder er noe jeg unngår så mye jeg kan, det er noe av det skumleste jeg vet. Det, å kjøre bil. Jeg kan utsette handlingen til fredag roper angsten til meg. Jeg vil ikke la den vinne, igjen, så jeg bestemmer meg for å kjøpe det som var planen. Tankene surrer, og jeg blir forvirret over hva jeg egentlig skulle handle her. Hjernen fungerer ikke som den skal når angsten er sterk nok. Jeg har jo presentert meg med feil navn fordi angsten tok over. Det er pinlig det.
Jeg blir svett og klam, jeg klarer ikke å konsentrere meg. Jeg klarer ikke komme på noe annet enn pynt til 17.Mai. Jeg tar på meg skylappene og tar et dypt pust. Dette klarer jeg.

Jeg handler det jeg skal og setter meg i bilen for å kjøre hjemover igjen. Hjertet mitt arbeider på overtid og angsten sitter bom fast. Den vil ikke slippe. Jeg holder tilbake gråten, jeg kan ikke la den slippe løs her. Noen kan jo se meg. Jeg kjører før jeg låser meg helt fast i skrekkslagen panikk. Jeg må hjem. !

En kilometer unna huset vårt klarer jeg ikke mer, tårene og den ekle følelse av udugelighet tar over. Tårene renner og jeg blir kvalm av meg selv. Der var du ja, den psykiske selvskadingen, du måtte jo bare dukke opp akkurat nå. Tar du aldri fri?

Jeg er så sint på meg selv for at jeg ødelegger for meg selv. Jeg klandrer meg selv for at jeg har angst. Jeg er så sliten av at den skal bestemme over meg. Jeg burde heller føle på en seier i dag, jeg klarte jo faktisk å presse meg selv. Utfordre angsten, presse den i et hjørne slik den har gjort med meg utallige ganger. Jeg burde være glad for at jeg faktisk greide å kjøre bil og være inne på et rimelig fult kjøpesenter der andre mennesker ikke klarer å holde avstand tross pandemien. Jeg burde klappe meg selv på skulderen, men isteden så er jeg irritert på meg selv fordi jeg har angst. Jeg er bare så jævla lei.

Jeg må få hjelp med denne angsten, jeg orker ikke mer. Jeg trodde jeg skulle klare det selv, men nå er jeg ikke så sikker likevel. Angsten slår ned som et lyn fra klar himmel, og jeg tror den blir bare større og større, iallfall den med bilkjøringen.
Jeg er helt utslitt nå, og hodepinen fra helvete er tilbake. Jeg vil bare legge meg i sengen og sove til i morgen, men jeg kan ikke.

Klem fra en sliten Nina