Debatt

22. juli: Vi har alle et felles ansvar

Nils Forren er politisk nestleder for Trøndelag Senterungdom.   Foto: Privat

Debatt

Det er i år 10 år siden terrorangrepet på Utøya og regjeringskvartalet den 22. juli, hvor 77 mennesker mistet livet. En av de mest grusomme dagene på norsk jord.

Etter 22. juli ble det snakket om et oppgjør. Et oppgjør mot de kreftene som sto bak angrepet, de høyreekstreme kreftene i samfunnet. Når AUF går ut og sier at det oppgjøret aldri kom, så kan jeg ikke gjøre annet enn å si meg enig. For de høyreekstreme tankene i samfunnet har slått rot og fått gro. Vi leser i PST’s trusselvurdering for 2021, at det fortsatt er høyreekstremisme som er den største trusselen for terror i Norge.

Terrorangrepet for ti år siden var politisk begrunnet mot AUF og Arbeiderpartiet, derfor er det en trist, men naturlig konsekvens at det er de som må bære den tyngste byrden. Det betyr likevel ikke, at de må bære den alene. 22. juli var også et angrep på det norske demokratiet og våre verdier. Derfor er det viktig at vi andre viser at vi er her, og bærer deler av byrden med dere.

Aldri mer 22. juli sa vi, men senest i 2019 så var det et nytt forsøk på et terror i Norge mot en muslimsk menighet. Personen bak hadde blitt radikalisert på samme måte som terroristen på Utøya. Han hadde blitt radikalisert på forskjellige fora og forum på nettet, der det finnes mange, mange mennesker som deler den samme ideologien. En ideologi om at enkelte mennesker er verdt mer enn andre.

Hvordan kunne dette skje? Vi skulle ha et oppgjør etter 22. juli, der kjærligheten skulle vinne over hatet, men det kan vi dessverre ikke si at den har gjort. Et eksempel: hver AUF-leder fra og med Eskil Pedersen har blitt truet på livet. Det sitter altså folk i norske fengsler fordi de har drapstruet ledere av et ungdomsparti i Norge. At det skal være utrygt å ha politiske meninger og stå for dem i et land som Norge, er helt forferdelig. Men dette er realiteten. Og etter 22. juli burde vi vite at det er en reel utfordring og trussel mot demokratiet.

Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen. 10 år etterpå har kjærligheten likevel ikke vunnet over hatet. Nå i juni har det vært pride-markeringer rundt omkring i landet. Ei markering om og for kjærlighet. Likevel er det folk som går rundt og river ned pride-flagg for å stjele eller brenne dem. At folk som er uenige med hverandre må ty til trusler og voldelige handlinger er helt uforståelig.

Hvordan vi skal endre disse holdningene, er det vanskelig å svare på. Men én ting vi kan gjøre er å slutte og være redde for å snakke om 22. juli. Det har vært en berøringsangst, og håndteringen av 22. juli har vært en betent sak. Mange har vært redde for å snakke høyt fordi man ikke vil såre noen eller å trampe noen på tærne. Slik bør det ikke være. Vi skal huske: barna som begynte i første klasse i 2011 har nå fullført grunnskole. De var 5–6 år gamle når 22. juli-tragedien skjedde. Det betyr at de som vokser opp nå ikke har noe annet forhold til denne skjebnesvangre dagen enn det de har blitt fortalt eller sett på bilder. Derfor er det kjempeviktig at vi snakker høyt og tydelig om terrorangrepet 22. juli og forvalter arven fra den. At vi tør å ta den praten med hverandre rundt middagsbordet, med det fotballaget du er trener for, eller med elevene man har på skolen.

Det er alles ansvar å sikre at generasjonene som kommer etter oss fortsetter å ha et forhold til denne dagen. For vi skal ikke la de glemme hva som har skjedd. Aldri tie, aldri glemme.