Debatt

Vi skal aldri glemme – det betyr at vi skal huske noe, hver eneste dag!

Ingvild Kjerkol er stortingsrepresentant og leder i Trøndelag Arbeiderparti.   Foto: Pressefoto

Debatt

«Dette er terror!» Noen tenkte det med en gang vi så bildene fra regjeringskvartalet. For andre av oss ble det først klart da meldingene begynte å strømme inn fra livredde ungdommer på Utøya. Det var terror, og målet var oss.

Seint på natta 22. juli sa statsminister Jens Stoltenberg på NRK: «Dette er en kveld som krever mye av oss alle. Dagene som følger kan komme til å kreve enda mer». Vi ble gående med telefonen på øret i noen usikre, kaotiske og uoversiktlige døgn.

10 år har gått siden 22. juli 2011. På mange områder har vi de siste årene gått videre. For de fleste er 22.juli blitt et vondt og sårt minne. Mange kjenner seg berørt og har sterke minner fra dagen. I tiden etter terrorangrepet var hele det politiske Norge opptatt av å snakke om terrorangrepet som et angrep på Norge og et angrep på demokratiet. Det var et viktig budskap. For det var et angrep på demokratiet og på verdiene våre. Men det ga mindre rom for forståelsen av at terrorangrepet mot høyblokka og på Utøya ikke var tilfeldig valgt, men et nøye planlagt angrep på Arbeiderpartiet, sosialdemokratiet og unge AUF-ere på sommerleir.

Selv om vi gikk videre, ble alt annerledes i dagene, månedene og årene som har gått. For familiene som mistet, for AUF og for Arbeiderpartiet. Vi opplevde å bli godt kjent med unge mennesker, etter deres død. Det er en helt spesiell relasjon. De vi mistet er med oss i alt. Det er ingen floskel, det er sant. Trøndelag mistet åtte ungdommer på Utøya. Hver og en umistelige.

Vi mistet Aleksander Aas Eriksen fra Stjørdal. En glad og musikkinteressert gutt som brukte fritida si på Røde Kors ungdom. Han hadde i siste liten hivd seg med på årets sommerleir. Vi mistet Emil Okkenhaug fra Levanger. Den underfundige og tenkende storebroren til Oda. Vi mistet Lene Maria Bergum fra Namsos som ble med i AUF for å redde verden og som drømte om å bli veterinær. Umistelige Rolf Christopher Johansen Perreau, storebroren til Sebastian, stod på lista til bystyret i Trondheim i 2011. Han var allerede blitt ei politisk kraft i partiet vårt. Vi mistet Sondre Kjøren, som aldri fikk oppleve at den nye idrettshallen reiste seg i hjembygda. Hallen som fikk navnet Sondrehallen. Vi mistet Gizem Dogan. Den unge engasjerte jenta som ville kjempe for en bedre verden med mindre forskjeller. Vi mistet Håkon Ødegaard. Den musikkinteresserte glade gutten, som var på Utøya med bestekompisen sin og storesøster Ida. Vi mistet Snorre Haller. Den sterke stemmen fra Fellesforbundet som utrettelig jobbet for et mer rettferdig arbeidsliv.

Massedrapene på Utøya ble planlagt og gjennomført av en høyreekstrem terrorist. Han bygget sitt verdensbilde på rasisme, anti-feminisme og en sterk overbevisning om, og tro på konspirasjonsteorier der Arbeiderpartiet og sosialdemokratiet er hovedfienden. Dette hatet fikk grobunn i vårt samfunn. Hatet fikk utvikle seg uforstyrret. Til det til slutt ble så sterkt at terroristen mente han var berettiget til å kunne drepe mennesker for de verdiene de trodde på.

Løftet om aldri mer 22. juli betyr at vi må snakke sant om det som skjedde. Om ideologien bak. Om hva som ble angrepet. 22.juli 2011 startet ikke den dagen, og stoppet ikke den dagen. Fortellingen om ekstremisme, hat og ytre høyre i Norge levde før og lever i dag.

Vi skal aldri glemme – men aller viktigst er at vi også blir enige om å huske noe hver eneste dag: Tydelighet om at vi ikke lefler med konspirasjonsteorier, hat og rasisme. At vi ikke setter grupper i samfunnet opp mot hverandre. Og at vi ikke godtar trusler og karakteristikker mot og om politiske venner og motstandere.

Et godt demokrati kjennetegnes av frie og rettferdige valg, av politisk deltakelse og politisk kultur. AUF skal ikke stå alene i kampen mot høyreekstreme konspirasjonsteorier.


De vi mistet er med oss hver eneste dag!