Nils Arne Eggen (76) er fotballtreneren som tok Rosenborg fra Norge til Europa, der laget slo fotballstormakter som Milan, Real Madrid, Valencia og Borussia Dortmund.
I et åpenhjertig møte med avisa Sør-Trøndelag forteller han om sammenhengen mellom teori og praksis, om liv og lære, om Rosenborg-stilens arnested, i antikken, flere tusen år tilbake i tid, og om likhetene mellom det å være lektor og fotballtrener.
– Forskjellen er ikke stor. Det er de samme, skal vi si, pedagogiske og didaktiske elementene i det å være lærer og trener, sier han til ST, mens han forsøker å finne seg til rette i stolen.
En betennelse i foten gjør at han ikke er så lett til beins som han ønsker. Den ufrivillige sofatilværelsen benytter han til å skrive forordet til Otto Ulseths kommende Nils Arne Eggen-biografi, som snart er publiseringsklar.
– Biografien er ferdig, men jeg driver og leser over fakta, og gjør noen språklige korrigeringer og litt sånt.
Didaktikk og antikk
Bakgrunnen for at han har åpnet dørene for ST, er todelt. For det første er han bedt om å forklare sin rolle i og mening om dramaet rundt trenersparkingen av Kåre Ingebrigtsen og Erik Hoftun. For det andre er han bedt om å snakke om livet, legenden og læren.
Det er her det greske ordet didaktikk har kommet opp.
– Didaktikk - altså undervisningslære - handler jo om hvordan man kan lære bort noe. Og det er noe som har interessert meg veldig; det å lære bort på en effektiv måte. For det er jo det det handler om: enten det er i litteratur eller historie, som er to andre fag jeg har hatt, eller i fotball; at man skal bidra til å gjøre de man underviser enda bedre. For så enkelt er det jo.
Før han ble fotballtrener på heltid, jobbet Eggen som lektor på Orkdal vidaregåande skole, og Ringve gymnas. Men selv om krittet og karakterboka etter hvert ble lagt bort, til fordel for fløyte og taktikktavle, er de didaktiske og pedagogiske metodene de samme.
– Det hjelper ikke hvor mye du kan, hvis du ikke evner å lære det bort. Jeg har jo opplevd det selv i universitetssammenheng: Fantastisk kunnskapsrike professorer som er helt hjelpeløse når det kommer til å lære bort; det er ikke bare det at det er tørt, men det er så tørt at det blir støvfylt i forelesningssalen. Men det er faktisk sånn at det er en viktig didaktisk erkjennelse at man kan ikke lære bort noe man ikke kan selv. Det er mange som tror det, at man kan lære bort alt mulig, men det nytter ikke hvor god man er til å undervise, hvis man ikke kan det man skal undervise i. Dét gjelder også i fotball.
Eggen nikker anerkjennende på spørsmål om teoretisk kunnskap egentlig har noe for seg, om man ikke vet hvordan den skal benyttes i praksis.
– Det er mange som har vært inne på dette, du nevner Wittgenstein. Det vi bruker som eksempel i dette er John Dewey (amerikansk filosof) og hans learning by doing, for det er jo så rett. Jeg har laget et postulat på det: «Teoretisk kunnskap som man ikke kan kjenne igjen i praksis, den er ubrukelig». Det er verre enn ingenting det.
Forming og læring
Alderen til tross, Eggen er klar på at han ikke er ferdig utlært - selv ikke nå, som 76-åring.
– Det er jo møtet med pedagogiske miljøer som gjør at man lærer. Det samme er jo forminga i fotball; det er mangt og mye som har vært med på å forme meg, men det er noen som er helt essensielle. Det er møtet med Rosenborg som 18-åring, og at jeg var så heldig å få være med på å forme den klubben, til slik som vi har blitt. Dette handler jo biografien om; veien fra Rosenborg til studietida i Oslo, med Vålerenga, til landslaget, og om Rinus Michels, den nederlandske treneren som har inspirert så mange om totalfotball og 4-3-3.
Sammen med likesinnede er det på mange måter Michels som får æren av å være Rosenborg-stilens opphavsmann. Men når man snakker med Eggen om Rosenborg-stilen blir det raskt tydelig at Rosenborg-stilen handler om mer enn tallformasjonen 4-3-3 og angrepsfotball. Den handler også om væremåte og oppdragelse - om pedagogikk, som didaktikken kan sies å være en del av.
– Det er to ting: man må erkjenne at man til stadighet må fylle på med kunnskap, og så er det viktig å utnytte læringsmiljøet sitt, den dyktigheten som er i Rosenborg, for eksempel, at man er nysgjerrig på det andre gjør og har gjort. Og det kan faktisk bli et problem, hvis man tror at det ikke lenger er nødvendig å fylle på med ny kunnskap. Da går man glipp av mange fine innspill. Når man får slike innspill så må man omforme disse sammen med sin egen filosofi, slik at det ikke blir blåpapirgjentagelse, men foredling og utvikling.
«Det spiller ingen rolle hvor idéene kommer fra, bare de kommer», er et annet kjent Rosenborg-postulat.
– Man må være nysgjerrig, og ikke være redd for å tilegne seg andres kunnskap. Det er viktig å bruke kollektivet og ikke være redd for kunnskap. For det å tilegne seg andres kunnskap blir ofte misforstått til det å miste posisjon. Man tror at man mister posisjon hvis man bruker andres kunnskap.
Rosenborg blir «født»
Det er snart 60 år siden Eggen kom inn i Rosenborg for første gang. Han debuterte på A-laget som 19-åring, spilte for klubben i to perioder, før han har vært både assistenttrener, redningsmann, konsulent, samtalepartner, syvende far i huset - utallige ganger - og formelt sett, hovedtrener minst seks ganger.
Grunnlaget for den fotballstilen Rosenborg er kjent for i dag, ble, ifølge Eggen, lagt før 1977-sesongen. Da var Eggen i ferd med å ta over trenerjobben i klubben etter engelskmannen George Curtis.
– Jeg kom inn i september 1977, etter å ha vært med på en redningsaksjon året før, samtidig som jeg var landslagstrener for Norge. Vi tok noen poeng den høsten i ’77, men det var for sent å snu det, så vi rykka ned.
Det var da de såkalte «60-erne» - de som kom til klubben rundt tiårets begynnelse - tok tak, ifølge Eggen.
– Jeg fikk med meg Kåre Rønnes - fra Strindheim - som assistenttrener, og vi rykka rett opp igjen. Vi fikk klubbhuset og treningsbanen. Det var den nye given der som reddet Rosenborg, for vi hadde jo ingenting den gangen. Vi hadde ikke egen bane, og klubbhuset var det Eldar Hansen som ordnet med, gjennom kommunen, som vi fikk kjøpe ut etter at vi hadde leid det sammen med andre klubber. Det grunnlaget som ble lagt der, fra 1978-sesongen, var helt avgjørende for den suksessen som kom på 1990-tallet.
– Det var på en måte da «dagens Rosenborg» ble født.
Teori og praksis
Men tilbake til starten; og sammenhengen mellom teori og praksis. I studietiden oppdaget Eggen at evnen til å lære bort var den samme uavhengig av fag, uavhengig om det var snakk om teoretiske fag, som litteratur og historie, eller praktiske fag, som fotball, skihopping eller friidrett.
– Jeg begynte å studere hovedfag på idrettshøyskolen, i læringsteori, med læringspsykologi som hovedtema. Da ble jeg cand.idrett, så - når vi diskuterer - sier jeg at «jeg kan idrett», litt spøkefullt da.
«Rosenborg-filosofien» eller «Godfotteorien» er med andre ord mye mer enn 4-3-3, Roar Strand-løp og offensiv fotball. Eggens historier skisserer at den også handler om verdier, selvtillit, og troen på - og utviklingen av - egne ferdigheter.
– Hvis man blir for opptatt av motstanderen, så mister man fokus på egen ferdighet.
– Det var den natta i Genova, i forbindelse med bortekampen mot Sampdoria. Jeg satt for meg selv ved bassenget, og det var godvær. Jeg tenkte at nå må vi bli så gode at vi kan spille på bortebane også. Vi hadde jo møtt Dynamo, og tapte 5-0 eller 5-1, i Moskva, og da var de bedre enn Spartak, som vi møtte senere, og tapte mot.
Kampen mot den italienske seriemesteren var en av de bortekampene i Europa som Rosenborg fikk, for å si det rett ut, bank. Skikkelig bank.
– Vi fant ut at vi fomla for mye. Vi skulle være kyniske, og der var jeg vrang nok til å holde på det for lenge. Det kommer jeg litt tilbake til i biografien - jeg sitter og leser gjennom den nå - da formulerte jeg overfor spillerne at «det å kvalifisere oss er ikke nok, vi skal spille i Champions League også». Og da må man ha en spilledyktighet på bortebane som gjør at man også kan vinne på bortebane - for det er ikke nok å bare vinne på hjemmebane.
– Handlet dette om å vinne, eller var det like viktig at man kunne si at man hadde tapt med stil?
– Nei, det handlet om å vinne, om du spør meg. Den trua er helt avgjørende, men da må den trua bygges opp over tid. Vi hadde jo tapt 4-1 for Milan i 1996. Da ble vi for overmodige på Lerkendal, selv om vi kom tilbake og utlignet til 1-1. Den gang brukte vi for mye krefter på å skulle ta ledelsen 2-1. Da var Eggen på sitt verste: Jeg ropte at de skulle stå opp og kjøre over dem. Men det er ikke så lett å kjøre over den gjengen der, med spillere Weah, Boban, Maldini og hva de nå heter, Simone også, ja, så da tapte vi 4-1.
Mirakelet i Milano
Dette var i september 1996. Så, 4. desember, i den magiske natten da Vegard Heggem sendte Rosenborg til himmels, og Milan ut av Champions League. Utgangspunktet var at Rosenborg måtte slå Milan for å avansere fra gruppespillet i Champions League. Mektige Milan, hjemme på Giuseppe Meazza, behøvde ikke mer enn uavgjort for å gå videre.
– Vi overnattet i Frankrike, der hvor Napoleon kom i land fra det første fangenskapet. Hvor var nå det igjen? (kort tenkepause) Nok om det. Men det har guttene sagt etterpå, at da vi dro i bussen til Milano, dette var jo like ved Monaco, så trodde de at vi kom til å vinne. Vi hadde vært så gode på trening at jeg sa at «så god har jeg aldri sett dere før».
Som sagt så gjort. Spillerne trodde på Eggens utrolige ord. Mellom de langt større Milan-spillerne, Rossi og Maldini, steg den lille rennbyggen Heggem til værs, og headet Rosenborg til kvartfinalen i Champions League, der Juventus til slutt ble for sterke.
Fra stresslessen hopper Eggen tre år frem i tid; han glemmer nesten fysiologiens begrensninger. Rosenborg skal omkring denne perioden kvalifisere seg til gruppespillet i Champions League åtte år på rad (fra 1995 til 2002), og er som best seedet som det 14. beste laget i Europa.
– Da kommer vi til en annen kamp, til den mot Borussia Dortmund. Vi spilte jo enda bedre da.
– Det året var vi direktekvalifisert. Det var før «de» begynte å skrike seg til at halve Bundesliga og halve England skulle være med hvert år, de hadde jo prøvd seg på det før også. Men, i hvert fall, da vi gikk utpå der - på Westfalen stadion - sa jeg omtrent det samme, at «nå går vi ut på banen som om vi er hjemme på Lerkendal, og så scorer vi først» - og det gjorde vi. Vi vant helt fortjent, faktisk.
Heggem og Mini
Det byr seg mange anledninger til digresjoner i løpet av de to timene ST innvilges audiens innenfor Eggens fire vegger. Én av digresjonene handler om tidligere nevnte rennbygg; Vegard Heggem.
– Det var jo litt artig, og litt spesielt det der. Han spilte jo for Orkdal, men jeg hadde overtalt ham til å prøve seg i Rosenborg. Men det var ikke så lett for ham å spille seg inn på laget, så han var litt misfornøyd på den tida. Men i 1996 slo han gjennom for fullt, og spilte regelmessig.
Men skulle Heggem inn på laget, måtte en annen ut. Jahn Ivar «Mini» Jakobsen ble vraket før den utrolige natten i Milano.
– Mini ble litt fornærmet da jeg sa det på spillermøtet, og det er lov det. Jeg brukte å si at «hvis jeg ikke kan forklare dere hvorfor dere ikke får spille, på en fotballfaglig måte, så spiller dere». Så jeg fortalte at de hadde jo litt av en venstreside, Milan, med Boban som venstre indreløper og Maldini som venstreback. Vegard var god altså, veldig driblesterk, men også, i forhold til Mini, så hadde han førti prosent mer løpsstyrke, og det er man nødt til å ha hvis man skulle greie å skjerme av Milans venstreside, hvis ikke får man overtall imot hele tiden, og da blir det umulig for høyrebacken vår. Så da sa jeg til Mini, at «du skal få lov til å komme inn når de italienske føttene er slitne, for da kan du komme innpå med de korte føttene dine», men så ble det bare tretti sekunder på han da (haha).
Visket ut Rosenborg-stilen
– Så du kjenner deg igjen i den «vinglinga» som Rosenborg-trenere etter deg har falt for. Den balanseringa mellom forsvarsspill og angrepsspill?
– Du kan ikke sammenligne nå og da. Jeg syns ikke det er riktig å bruke ordet vingling om vår periode, for dette var noe vi ikke hadde prøvd før. Det handlet om å l ære seg å spille i Europa, og da var konklusjonen min, sammen med Bjørn (Hansen), at vi måtte spille mest mulig likt borte som hjemme. Det vil si at vi måtte bli et så godt fotballag at vi kunne spille jevnt med de fleste, og det skjedde jo også, gradvis. Så det var ingen vingling. Du kan jo si det ligner på dagens situasjon, men for oss handlet det om prøving og feiling, uten at vi hadde det endelige svaret. Etterpå mener jeg at vi har bevist hva det riktige svaret er, mange ganger, men her er jo jeg inhabil.
– Det som har skjedd nå, er at resultatet i og for seg har vært allright, men prestasjonene har gått nedover i ett år. Hvis man skal ha, skal vi si, muligheten til å spille i Europa, for det har vi blitt vant til, samtidig som fotballen har blitt bedre, for det har den - det så man under VM - så kan man ikke forberede seg til kamper som den mot Valur, et amatørlag fra Island, som om man skal møte Juventus. Det går ikke det.
– Det er ikke bra når prestasjonskravene blir senket i en prestasjonsgruppe. Men, og det er jeg ikke redd for å si, prestasjonen har vært for dårlig, og, ikke minst, er måten å spille på, altså Rosenborg-måten, visket ut. Man kjenner ikke igjen samhandlingsmønsteret.
Eggens kritikk
Eggen forteller åpent om at Rosenborg-styret har rådført seg med ham i prosessene som ledet til sparkingen av Kåre Ingebrigtsen og Erik Hoftun. Samtidig har han fungert som en samtalepartner for den nylig avskjedigede trenerduoen. Noen formell rolle i Rosenborg har han ikke lenger, men det betyr ikke at han ikke har sterke meninger.
– Poenget er at de byttet så mye og så unødvendig. Bare for å ta ett eksempel: Da Anders Konradsen ble skadet (mot Lillestrøm). Hvis jeg hadde vært trener da, så hadde jeg gjort ett bytte til neste kamp. Ett bytte, for det var bare én som ble skadet. Vi gjorde det sånn før, at da kom det inn én tilsvarende spiller i den rollen. Og da fikk han øve seg i den rollen. Så jeg ville satt Alexander Søderlund rett inn som venstre indreløper. Det hadde jeg gjort. Ett bytte.
– Nå ble det seks bytter, med alle rokeringene, og da dreper man alt som heter relasjonelle ferdigheter, altså ferdigheter man har sammen. Jeg sier det igjen; resultatene har vært bra, men prestasjonene har vært for dårlige. Og da kan man ikke skylde på skader, når det er trenernes oppgave å sørge for at man har gode nok innbyttere.
Liv og død
76-åringen sitter ikke lenge i ro om gangen; ikke som moralfilosofien sier at en 76-åring kanskje skal eller bør gjøre. Armbevegelsene er til å kjenne igjen, mens han forklarer, postulerer og gestikulerer. Den spisse tunga skyter også frem som i de piskende glansdagene.
– Hva var det du sa på telefonen; at du hadde én fot i været og én i grava?
– Nei, nei, nei, snarere tvert imot. Dere skal få plages med meg lenge enda. Jeg må bare avfinne meg med at jeg ikke er så mobil. Det må jeg lære meg til. Her kan jeg sitere min gode venn, og spiller, Odd Iversen. Jeg holdt jo på å mase på ham, etter at jeg ble trener, litt på samme måte som jeg maser om det med Nicklas (Bendtner) i dag. Odd kunne jo beveget seg mer, men han scora mye mål likevel. Men da sa han: «Nils, den beste bevegelsen er å stå helt stille, men det må være foran mål». Det er det samme med meg nå. Jeg har nok å fylle dagene med likevel.
– Men når vi er inne på det med grava. Du har mistet mange av dine nærmeste: sønnen din, Knut Torbjørn, Odd, Bjørn, og kona di, Karin, for å nevne noen.
– Ja, det ligger litt i oppdragelsen min, at - og det har jeg lært etter hvert, i sterkere grad - man må ikke leve i den livsløgn og tro at, når noen forsvinner tragisk brått, at det ikke kan hende en selv. Man må være klar over at livet har en ikke noen kontroll på, man må være forberedt.
– Og så er det noe jeg fikk gjennom hele oppdragelsen min, med besteforeldre og foreldre, at sorgprosessen består i å finne frem flest mulig gode minner, som man har opplevd sammen med de minnene er om. Det kan jo være Karin, Knut Torbjørn, og hvem det nå er. Jeg sa det da jeg holdt en liten takketale ved båra til Bjørn, at «Bjørn, det blir veldig lett å huske på deg, for vi har så mange gode minner sammen».
– Jeg skal ikke fortelle hva andre folk skal gjøre, men for meg og mine barn som er igjen, så har de gode minnene vært en lettelse i sorgprosessen. De som er borte kommer jo ikke tilbake, men de er likevel til stede gjennom de gode minnene vi har om dem. Jeg bruker å si at jeg snakker med Knut Torbjørn hver dag. Vi var jo ganske like når det kom til fotball, så det hender jeg spør meg selv: «hva ville Knut Torbjørn ha gjort her?»
Tro, håp og filosofi
– Hender du at du stiller deg spørsmålet «Hvorfor, Knut Torbjørn, endte det slik det gjorde?»
– Det har jeg ikke brukt en tanke på. Det skjedde bare, han ble dårlig. Han ble så dårlig at han daua av det. Jeg sa jo ved båra hans, «at angsten for å leve ble større enn angsten for å dø».
– Er du religiøs?
– Nei, det spøker jeg og Rune Bratseth litt om, for vi møtes jo rett som det er. Vi er enige om mye vi, og det er mye av det nye testamentet i godfotteorien, men når det kommer til avskjeden, så er vi, ja, ikke uenige, men vi har forskjellig oppfatning, foreløpig i hvert fall. For der har han Rune det klart, med trua.
– Men nå blir vi i overkant metafysiske her. Det er mange som har spekulert i dette opp gjennom historien, om hva som skjer etterpå. Jeg skulle til å si at jeg håper at vi ikke får noe svar.
Svar.
Det har Nils Arne Eggen hatt mange av. Før TV- og internetts begynnende gullalder var de morsomme sitatene og onelinerne forbeholdt lokal og, til nød, nasjonal presse. Med globalisering, Champions League og YouTube, fikk de «norskengelske» sitatene og historiene internasjonal klang og oppmerksomhet.
– At utsagnene ligner på Petter Northug sine, sier du? Det skjønner jeg ikke. Jeg syns ikke at - misforstå meg rett - utsagnet «barneskirenn» er så veldig treffende. Det er innholdet som er viktig for meg, og jeg sier ikke ting som jeg ikke mener. Det handler om det å være åpen. Jeg har sagt mye rart, og også sagt mye før jeg har fått tenkt meg om. Da har jeg jo måttet beklage etterpå.
– Hope in a hanging snore
Før kampen mot Feyenoord i 1999, foran nederlandske journalister, forklarte Eggen Rosenborgs spillestil på følgende måte: «we play with two stoppers and three spisses».
– Jeg dro den der på pressekonferansen i Champions League, det var jo så dødsalvorlig der. Man så ikke antydning til at andre trenere skulle dra på et smilebånd, de satt jo der gravalvorlige.
– Men det mest spontane var det med «hope in a hanging snore». Jeg tror det var før en kamp mot en gresk motstander. Jeg tenkte at det var det ingen grekere som ville skjønne det om jeg sa at det var «håp i hengende snøre», men at de kanskje forstod engelsk. Og da kom jeg på det da; «hope in a hanging snore». Jeg er faktisk ganske god i engelsk.
– Er du god i engelsk?
– Jeg er god i engelsk, ja. Jeg snakker flytende engelsk. Jeg leser fagbøker på engelsk, det er ikke noe problem. Men å lese skjønnlitteratur på engelsk, når det er alvorlige romaner, det er ikke så lett.
– Er du en klok mann?
– Tja, jeg må si at jeg har blitt klok av å være sammen med mange personer opp gjennom livet, jeg har møtt mange dyktige og kloke folk. Jeg er intellektuell utdannet, men jeg er ingen utpreget intellektuell, ikke professoral, elektoral eller noe sånt. Det er jo mange som er intellektuelle som påstår de er intelligente, men de er ikke alltid det. Men jeg får håpe at det er et samsvar der.
Kjærligheten til visdom
Sammen med Sverre N. Nyrønning skrev Eggen, i 1999, boka «Godfoten: samhandling - veien til suksess», som var en slags innføring i «Rosenborg-måten».
– Veien til visdom går jo like langt tilbake i tid som filosofiens historie, gjennom å lytte og lære. Vi hadde jo forberedende fag i alt mulig på skolen. Vi fossa gjennom pensum og satsa på at vi skulle få noe på eksamen som vi kunne. Lærdommen kom først etterpå, om den filosofiske kunnskapen, og dette har vært et helt nødvendig grunnlag for alt det jeg har gjort siden. Det var derfor jeg kalte det for en filosofi i starten.
– Rosenborgfilosofien var utgangspunktet, men da jeg skrev boka, så ble det til «Godfotteorien», men vi kaller det fortsatt Rosenborgfilosofien. Dette er jo rettesnorer for hvordan adferden skal være både på og utenfor banen.
Det gir perfekt mening, for filosofi betyr «kjærlighet til visdom».
– Dette er jo Sokrates og de antikke filosofene. Alt dette har jeg jo egentlig stjålet fra dem.
Ny redningsaksjon
76-åringen begynner å bli rastløs nå. I løpet av de to timene intervjuet varer, ringer telefonen flere ganger, venner stikker innom uanmeldt, før de lover å komme tilbake senere, på Eggens oppfordring, mens han gestikulerer og beordrer, ler og belærer - og gjør flere ting på én gang.
Eggen er tilbake - hvis han i det hele tatt har vært borte?
Samtidig, på Lerkendal, er det behov for en ny redningsaksjon. Rosenborg mangler hovedtrener. På Fannrem sitter trenerlegenden, om enn ikke arbeidsledig, men tilsynelatende snart seg selv igjen.
Det samme kan ikke sies om Rosenborg. Er det ham, legenden selv, som nok en gang skal friskmelde Rosenborg?
– Nei, nei, det blir det ikke, det er jeg sikker på. Det har jeg ikke krefter til. Det er en krevende jobb. Og den har blitt mer og mer krevende, tror jeg.