Jeg anser meg selv som positiv. Ikke naiv, men realistisk optimist (https://www.dagensperspektiv.no/2012/den-realistiske-optimist). Et boktips i en podcast, fikk meg til å bestille boka «Folk flest er gode» av Rutger Bregman. Tittelen snakket til meg. For det er nemlig det jeg er hellig overbevist om: at folk flest er gode – også i Heim. Boka ga meg håp, og mot til å skrive dette innlegget, som faktisk ble påbegynt allerede i juni. I boka si presenterer forfatteren en stor mengde vitenskapelige bevis for at et mer positivt menneskesyn er realistisk, og hans påstand er at det kan bli enda mer realistisk hvis vi velger å tro på det. «Sosial læring» er menneskets store trumfkurt, viser forskning, og Bergman knytter dette sammen med vennlighet. Menneskeheten har kommet seg opp og frem fordi vi er vennlige. Vi er bygget for å knytte bånd til dem rundt oss.

Det er nemlig dette som bekymrer meg. Som innbygger, og en slags tilskuer, er mitt bilde av situasjonen at det snakkes om mobbing i kommunestyret, at politikerne snakker forbi hverandre og kanskje har utfordringer med å lytte til hverandre. Jeg ser også at det pågår debatter i kommentarfelt, som etter min mening bidrar til en slags polarisering. Det er mulig jeg tar feil, men jeg skulle ønske vi kunne ta et skritt tilbake og starte litt på nytt. Selv om det er utfordrende, er jeg sikker på at det kan komme mye konstruktivt ut av det. Vi har et godt utgangspunkt. Et kommunestyre består jo av enkeltpersoner som bruker tiden sin på å gjøre det de mener er det beste for kommunen sin med begrensede midler. Bregman forteller i boka si om psykologen Gorden Allport som brukte hele livet på å gruble over følgende: hvor kommer fordommer fra og hvordan unngår man dem? Han kom opp med den såkalte kontakthypotesen, som han etter hvert fant beviser på. Vi spekulerer og generaliserer om fremmede fordi vi ikke kjenner dem. Løsningen? Mer kontakt. Jo mer kontakt, jo mindre fordommer. Kan løsningen for Heim være at man lytter mer, både til hverandre og til innbyggerne? Om kommunen ønsker at innbyggerne skal føle tilhørighet og eierforhold til den nye kommunen, har jeg sterk tro på at det er lettere å oppnå om vi i større grad får medvirke og føle at vår stemme teller.

Da Halsanaustan barnehage ble foreslått nedlagt i januar i år, førte det til stort engasjement fra både foreldre, lokalbefolkning, frivillighet og næringsliv på Halsanaustan. Da vi dro til Kyrksæterøra for å møte opp på kommunestyremøtet den dagen saken skulle avgjøres, dro vi vi innom butikksenteret. Litt bevisst, og med mål om å opprette en slags kontakt til nye sambygdinger, fortalte jeg betjeningen på noen butikker hvorfor vi var på Øra akkurat i dag. Og gjett hva!? Når jeg forklarte situasjonen vi stod i, opplevde jeg full støtte og forståelse fra de jeg snakket med! Jeg ble møtt med vennlighet og lyttende ører. I det påfølgende kommunestyremøtet, opplevde vi også å bli lyttet til. Etter over ti innspill fra lokalsamfunnet på Halsanaustan, ble det vedtatt å la barnehagen bestå inntil videre. Flere politikere fortalte oss at vi gjennom våre uttalelser pekte på forhold de ikke kjente til, og argumenter de ikke hadde tenkt på. Ergo: de hadde blitt «bedre kjent med oss».

I 2019 ble Halsa, Hemne og deler av Snillfjord slått sammen til Heim kommune. Selv for en optimist som meg, var det rimelig innlysende hva dette kunne føre til. Mange i gamle Halsa kommune var skeptiske til, eller motstandere av, sammenslåing. Hvorfor? Fordi de skjønte at nå ble vi en utkant, nå ble vi i mindretall.. Og hva skjer da? Jeg tenker at vi gikk inn i en slags frykttilstand, og der er responsalternativene følgende: «fight, flight or freeze». I en frykttilstand er menneskenaturens naturlige respons å beskytte seg selv. Og hva vil folk i Halsa beskytte seg mot? Å miste det vi har av tjenestetilbud. Saken er at mange allerede var godt fornøyde med tilværelsen i daværende Halsa kommune. Da Halsanaustan barnehage ble foreslått nedlagt, kun ett år etter sammenslåingen, gikk jeg (og flere med meg) derfor i «fight-modus». Og nå, kun 8-9 måneder etterpå, er vi der dessverre igjen. Tenk om jeg og de rundt meg kunne brukt denne energien på andre områder som var til gagn for kommunen? Med dette som utgangspunkt, er det klart at det er mer utfordrende å vise vennlighet og opprette kontakt med mål om å bli en samlet kommune. Likevel mener jeg det ikke er for seint!

Folketallet i Heim og andre bygder øker ikke om vi bare skal peke på at folketallet går ned og at vi mister alle tjenester. Det kan bli en slags selvoppfyllende profeti, mener jeg. Om tjenestetilbudet opprettholdes, om vi jobber mer i samme retning og i større grad peker på det som er bra – vil bostedsattraktivteten øke og det blir mer sannsynlig at folk vil flytte hit. Jeg er selv engasjert i Halsa Utvikling, som jobber med å øke bolyst, trivsel og generell bostedsattraktivitet. Jeg er klar til å bidra med det jeg kan for å få folk til å flytte hit. Blant annet arbeider Halsa Utvikling nå med å realisere et boligprosjekt, da vi ser viktigheten av å kunne tilby attraktive boliger. Men – for å lykkes med dette, må vi slippe å stadig kjempe for å beholde de tjenestene vi har. Det innebærer jo at vi må stå fram i media og nettopp peke på det som ikke er bra – stikk i strid med det jeg faktisk ønsker.

Min oppfordring til alle er altså å i større grad sette søkelys på det som er bra. I MOT kaller man det å bruke lommelykta. Her er noen eksempler: 1. Vi har fått en fantastisk flott svømmehall på Liabø som driftes av frivilligheten. 2. For kort tid tilbake deltok sønnen min på Sodvincupen, en godt organisert cup med fokus på spilleglede. 3. Stornaustet Halsa har snart ferdigstilt et nytt kombinert møterom og museum med interaktiv skjerm. 4. Forrige uke var jeg på Frivilligforum og ble presentert for nettsiden iHeim med kulturkalender for hele kommunen. 5. Vi har et godt barnehage- og skoletilbud tilpasset vår langstrakte kommune, helt i tråd med målene i Heim kommunes nye samfunnsplan som ligger ute til høring.

Og til slutt. Hva er det viktigste innbyggerne i Heim kan gjøre for å beholde det gode tjenestetilbudet, både det kommunale og private? Jo, vi kan bruke dem – om det er svømmehallen, biblioteket, «nærbarnehagen», nærbutikken, det lokale idrettslaget eller kaféen. Jeg har trua!

Kristin Kvande Betten

Innbygger i Heim