Imidlertid ser det ut som det er bevegelse i konstellasjonene. Det tror jeg er bra.

Som grunneier i 45 år inntil for et par år siden da jeg overdro småbruket til yngstesønnen så kan jeg ikke påberope meg en uhildet posisjon i saken. Men det er naturlig å bekymre seg  for hvilke utfordringer han og andre grunneiere rundt vatnet og i nedslagsfeltet for øvrig står overfor.

I det følgende vil jeg forsøke å trekke noen linjer fra noen tiår tilbake og til i dag, og fra dette prøve å se inn i glasskula for å se hva vi kan vente oss i framtida. For lover er ikke statiske, de og deres barn forskriftene, har en egen dynamikk som vi i botanikkens verden ville kalt selvbestøvende. Mer om det senere.

Først på 80-tallet drev jeg melkeproduksjon i et utdatert fjøs med utett gjødselkjeller. Det var flere i samme situasjon. Det kan også nevnes gårdbrukere som praktiserte et mer moderat foringsregime og som dermed hadde tørrere gjødsel og som kjørte ut og spredde gjødsla på frossen mark. Kanskje var det noen som kjørte ut blautgjødsel også, uten at jeg har observert slikt i min siktradius. Tidligere, på 60-tallet og utover gjorde vannklosettene sitt inntog. Avløpet fra disse ble gjerne satt i nærmeste bekk eller rett i vatnet. Det ble etter hvert åpenbart at dette ikke var holdbart og utover på 70-tallet kom restriksjoner som innbefattet nyinstallasjon og nybygg.

Akkurat når forurensingstrykket på vatnet var verst er jeg usikker på, men jeg tror ikke jeg tar veldig mye feil om jeg peker på nettopp 70 og 80-tallet. Sånn som det var den gangen er ikke noe å lengte tilbake til uansett hvilket standpunkt vi  har på valg av drikkevannskilde. Men det er mange paradokser her i livet, og et av dem er at på den tiden da forurensingstrykket var på det verste, så produserte Hemne Meieri ost som hevdet seg helt i toppen på landsbasis.

Forurensingstrykket på vatnet har gått ned, men samtidig har lov og regeltrykket gått opp. Og da er vi over på det jeg skrev innledningsvis om lovenes dynamikk. Akkurat som EØS er overnasjonal, er Mattilsynet å betrakte som overkommunal. Mattilsynet forvalter et regime basert på et lovverk som er likt for hele landet. Der beslutningene er kliniske, sterile og følelsesløse, og sånn må det antakelig være. Når de store og åpenbare forurensningskildene forsvinner så blir de mindre større. Når den største forsvinner så blir den nest største størst osv. Ingen steder er en svart flekk på størrelse med et knappenålshode verre enn på ei hvitskjorte, mens den på ei rutet arbeidsskjorte ikke hadde blitt registrert. Det hele er nærmest for et optisk bedrag å regne, men er veldig drivende for den juridiske dynamikken. Derfor eser lovverket ut og blir mer og mer finmasket. De endringene som kommer i framtida, vil derfor ikke komme som lettelser, men som skjerpelser. I første omgang vil dette ramme enkeltmennesker i deres hverdagsliv, men i og med at vatnet ligger i sentrum vil også kommunal aktivitet og dermed fellesskapet etter hvert bli rammet.

Kommunen vil med valg av Rovatnet sette seg selv i tjor hva råderett av store deler av sentrum angår, der tjorets lengde vil angi en absolutt grense. Overkommunale instanser virker mer og mer begrensende på kommunal handlingsfrihet og selvstyre. Den tid er stort sett over da det kunne bli sett i nåde til uvitenhet og vanvare, og tilgivelse ble forrettet ved departementalt vedtak og stempel.

Mitt håp med dette er at våre folkevalgte prøver å se langt fram i veien og prøver å unngå å fatte vedtak som begrenser handlingsrommet i framtida. For dette handlingsrommet blir trangere selv om det ikke får hjelp på travet.

Roger Bakk