Voksne og barn på flukt fra nød og utrygghet i Midt-Østen, som ble lurt av kyniske hviterussiske reiseselskaper med lovnader om en ny start i nabolandet Polen, blir brukt som brikker i et ondt, maktdrevet spill mellom europeiske ledere.

Langs den 400 km lang polsk-hviterussiske grensen på polsk side, er det innført unntakstilstand noen kilometer inn i landet. Den voktes av militære. Dit får ingen ubudne slippe inn. Ingen journalister. Ingen humanitære hjelpemannskaper. Ingen leger.

Der gjelder for tiden ikke grunnleggende menneskerettigheter.

Det dør mennesker på denne grensen.

Fastboende i området oppfordres av myndighetene til å angi folk på flukt som forsøker å komme seg gjennom skogen og videre inn i landet. De som blir tatt, blir sendt tilbake over grensen til Hviterussland, som retur-varer, ting det finnes feil ved, som en ikke vil ha. De blir slengt inn i urskogen og forlatt, som søppel på skraphaugen.

Men det er mennesker. Og de dør.

De som lykkes med å komme seg videre inn i landet og inn i EU forteller om uhørte forhold på grensen. Om at langt fra alle får en reell mulighet til å søke asyl. Om vold, lange uker uten mat, om barn som sover på bar bakke. Humanitære organisasjoner fortviler over å ikke få slippe inn og dele ut livsviktige hjelpemidler, medisiner, mat, tepper og klær.

Men de kommer ikke inn. “Disse menneskene er ikke vårt ansvar”, later myndighetene i Polen å si. Vi har ikke bedt om dem. Nå er de i rene ingenmannsland, der de nesten ikke er mennesker, de er ingen sitt ansvar, med nesten ikke noe håp igjen. Snart vil  Polen bruke 1,6 milliard polske zloty, ca. 3,4 milliarder kroner, på en mur på grensen for å kvitte med problemet. Samtidig forsvinner de polske myndighetenes menneskerettssans og verdighet.

Dette er ikke andre verdenskrig under jødeforfølgelsen - dette skjer i dag, i vårt nabolag, hos en av Norges samarbeidspartnere. Jeg blir fortvilet og opprør over hvor lite vi hører om denne krisen og hvor lite høylytt internasjonal motstand den skaper. Vi hadde ikke stått og sett på om mennesker døde på grensen mellom Sverige og Finland, for eksempel. Vi må ikke gjøre det nå heller.

Mens statsledere peker på hverandre og forsøker å komme seg unna ansvar og å gi hverandre skylda for at folk er på flukt, ønsker jeg sterkt at Polen, Europa og verden skal huske og handle ut fra det viktigste:

Det dør mennesker på grensen.