I dag trengte jeg verken motorvarmer eller å la bilen stå på tomgang før jeg kunne kjøre på jobb, og det er alltid bra. Det tyder på relativt lite nattefrost, og det er enda bedre, for da vet jeg at vi går mot varmere tider.

… Men så igjen, det kunne vært verre. Jeg kunne ha vært i Oslo og hatt sne. Hah, det skulle ha tatt seg ut.

Orkanger

Yr.no melder (og for gamle med dårlig husk og uvitende nye, kan jeg melde her og nå at jeg opererer med en 98,7 % feilmargin på værmeldingene, så «Don't shoot the messenger») i dag at det vil være lettskyet hele dagen her på Orkanger. 8 grader og flau vind på formiddagen, 9 og svak på ettermiddagen, og 11 varmegrader i kveld.

Lørdag vil det også være lettskyet hele dagen. 5 grader og flau vind natt og morgen, 3 på formiddagen, 9 og lett bris på ettermiddagen, og 12 på kvelden. Ikke det varmeste, men varmt nok for shorts og grilling. I alle fall i mine øyne.

Søndag meldes det om lettskyet, 7 grader og flau vind natt og morgen, 4 på formiddagen, 11 og lett bris på ettermiddagen, og skyet, 12 og svak vind på kvelden.

Løkken Verk, Rindal, Rennebu, Lensvik, Kyrksæterøra, Krokstadøra og Børsa

På Løkken meldes det om 1 grad varmere og svak vind i dag, 1 kaldere til 2 varmere lørdag, og 3 til 1 grader varmere og vindstille til svak vind søndag.

I Rindal meldes det om 2 til 1 grader varmere og flau vind til vindstille i dag, 1 kaldere til 2 varmere lørdag, og lettskyet og 2 grader kaldere til 3 varmere på søndag.

I Rennebu meldes det om 1 grad kaldere i dag, 3 kaldere til 2 varmere og flau til svak vind lørdag, og 3 kaldere til 3 varmere og vindstille til svak vind søndag.

I Lensvik meldes det om 1 grad varmere og svak vind i dag, og 1 til 2 varmere og flau til svak vind lørdag og søndag.

På Kyrksæterøra meldes det om 3 grader varmere og svak vind til lett bris i dag, 1 til 5 grader varmere og flau til svak vind lørdag, og lettskyet og 1 til 6 grader varmere søndag.

På Krokstadøra meldes det om 2 grader varmere til 1 grad kaldere i dag, 1 kaldere til 1 varmere og flau til svak vind lørdag, og lettskyet, 1 kaldere til 2 varmere og flau til svak vind søndag.

Og i Børsa meldes det om 1 grad varmere og svak vind i dag, 2 til 1 varmere lørdag, og lettskyet, 1 til 2 varmere og svak til flau vind søndag.

Og nå som vi har det ute av verden, er det på tide å ta for seg det brorparten av dere har kommet for, nemlig …

Musikk

I dagens Vær-Sjur tenkte jeg egentlig at jeg bare skulle resirkulere et gammelt innlegg som ikke har stått i avisen, men mens jeg har skrevet dette, kom jeg frem til at jeg ikke kunne være så frekk ovenfor mine lojale lesere, og at dere fortjener bedre, så det får dere også. Så får jeg heller utsette resirkuleringen til senere. Og siden min forrige Vær-Sjur, har det jo kommet til en god del musikk, så jeg har nok å ta av.

For eksempel bandet jeg sist skrev om 18. januar i år, og før der igjen 31. oktober i 2012. Nå som albumet har kommet, må jeg jo selvfølgelig ta for meg det. Særlig med tanke på at skiva går på repeat i bilen, og har gjort det siden jeg plukka den opp i postkassa da jeg kom hjem fra Italia 4. mai. Vel, først rippa jeg den i 320 kbps MP3 og FLAC, selvfølgelig. Og den har gått på repeat hjemme i Winamp og på jobb via Tidal, så jeg begynner å få et visst grunnlag for å skrive om den, nå.

Jeg snakker selvfølgelig om bergensbandet Blood Command, med sin nye vokalist, Karina Ljone, og albumet «Cult Drugs». Og som jeg skrev om singelen i januar: «Nikke med hodet og trampe takten-fet.» Det samme kan sies om hele albumet, og det er jo i og for seg ganske lovende.

Det hele starter med den slående «Ctrl + Art + Delete», som viser oss at det ikke bare er punk og hardcore, men også det Bergen etter hvert har blitt så kjent for; knallbra electronica – eller som gitarist Yngve Andersen kaller det; deathpop. Kygo og tropical house-bevegelsen; bare gå og legg dere, og ta en bolle i samme slengen. Selvtilliten til Yngve Andersen og kompani er fullt og helt på topp. Sangen åpner med et mørkt og drivende synth-riff som gir meg assosiasjoner til både Apoptygma Berzerk og Dementia Narcissus, og det er overhodet ingen uting. Og refrenget … Hoi! Jeg finner meg selv syngende med ofte, både i bilen og hjemme, og mimer ordene på jobb. «Honestly, that's not honesty / And the other may not see it, but boy how I can feel it in me / (We got no resemblance) / Kneel and taste my vengeance now»

Om jeg har noe å utsette på førstesporet er det at den kanskje er litt for kort, og før man vet ordet av det, sitter man og digger i vei på neste spor, men det er heller ikke en uting, for det er albumets tittelspor, «Cult Drugs», som jeg allerede har skrevet om her. For øvrig en sang som blir bedre og bedre for hver gang jeg hører den.

Det tredje sporet er «Quitters Don't Smoke». Ifølge Yngve Andersen handler sangen om å dømme andre. Om å henge seg opp i flisa i en annens øye, og nekte for den jævla skogen i ditt eget, men også om tapt, umulig kjærlighet og veien mot ødeleggelse. «Draw me the line, show me obscene / Give me the best drug the world's ever seen / Playing with fire tastes much better when I'm on» Vær-Sjur synger selvfølgelig med på dette refrenget også, mens venstrefoten tramper i hurtig takt, og nakken prøver sitt beste på å følge med.

Deretter følger «Nervous Laughter», med noe så herlig som blåsere. Trompet om jeg ikke hører helt feil. Veldig fengende, i alle fall. Blåserekker burde vært i mer bruk innad i punken, uten å skli over i ska (ikke at det er noe galt med det, men punk er punk, og ska er ska). Og så er det jo så dansbart! Selv for meg, som ikke kan danse om du så setter en pistol mot tinningen min eller gir meg en trilliard skattefrie kroner rett på konto.

«Gang Signs» er det fjerde sporet og her viser bassist Simon Oliver Økland seg frem med fet bass som gjør at du sitter igjen og ber om «Mer! Mer! Kjære Simon, gi meg mer bass!». Og vokalen til Karina, da. Skrikende og rent. «Don't you even say a word». Og plutselig står gåsehuden i full blomst, for å si det mildt. En absolutt verdig arvtager til Silje Tombre.

Og så – uten at jeg helt fikk det med meg – er vi på neste spor, «You Can't Sit With Us», hvor gitarriffene sitter som mitraljøseskudd, og Karina skriker ut «Did you say down boy? You're E.L. James and I'm Tolstoy» og sender meg tilbake til nåtiden. For en stemme! Hva var det jeg nettopp hørte? Hopper tilbake i sangen, og jo da. For en linje! Karina er helt klart bedre enn hvem enn det er hu rakker ned på. Satser på at det ikke er den forrige vokalisten, for jeg ble svært glad i Silje. Sangen oppfordrer til headbanging, luftinstrument, og gauling på høyt nivå, og jeg gleder meg allerede til arbeidsdagens slutt for atter å kunne gaule med når jeg kjører hjemover. Så får jeg bare passe på å kjøre inn til siden når gitarsoloen kommer. Det er vanskelig nok å holde henda på tastaturet, for å si det slik.

«The Secret Impresses No One» er neste spor, og vi har kommet over halvveis på dette ti spor lange albumet. Dette sporet er veldig dansbart, noe som fortsatt kommer som en liten overraskelse på meg når vi tenker på hvilken sjanger vi befinner oss i. Særlig når vi kommer til refrenget føler jeg en sterk trang til å vralte den udanselige kroppen min ut på første og beste gulv for å etterligne dans i det nærmeste jeg kommer musikkens takt og rytme (som fortsatt er ganske langt unna, men det er en annen historie). Særlig synthriffene og gitaren er fremtredende her. «If it gets electric tonight / We'll be the dynamo / We'll make sure the water won't run low / Yeah!» Jeg er der, bergenske deathpop-band, og jeg skal danse med. Bare si hvor og når, og jeg er der.

Det åttende sporet er «White Skin // Tanned Teeth», som begynner med gitar for å sette stemninga, før Karina kommer inn. Hardt, rått, og brutalt, men jeg godtar det. Jeg tar det med glede! Hele kombinasjonen av instrumenter her (stemmen er også et instrument, må vite), gjør at jeg bare skrur opp lyden mer og mer for hver gang jeg spoler tilbake og setter på sangen på nytt. Snart blør det vel ut av ørene mine på grunn av denne altfor korte låta, som absolutt er et hardcore-stempel verdig. Både musikalsk sett, og på grunn av lengden. Og som Karina synger, føler jeg en sterk trang til å feire et eller annet med piller og Chardonnay. Og jeg er helt sikkert en «sucka» for nettopp det.

Nest sist finner vi «Initiation Tape #1», som tar oss med tilbake til åttitallssynth og et litt roligere tempo, i alle fall til Blood Command å være. Her får man plutselig tid til å leve og bare chille, og man kan se på sporet litt som stormens øye. Jeg liker også hvordan de har klart å blande inn så mange forskjellige musikalske stilarter, uten å miste seg selv inni der. Ikke siden Gåtes dager har det vært vanskeligere å båssette et album, selv om oddsen er stor for at dette albumet for evig og alltid vil ligge på «G:\Punk-Hardcore\Skandinavia\Norge\Blood Command\Studio\ (2017) Cult Drugs» på min harddisk.

Og for å avslutte det hele, og sette fart i stormen igjen, finner vi en 50 sekund lang spansk trompet-intro, etterfulgt av det Blood Command gjør beste. Rocke. Vi befinner oss på spor nummer ti, den avsluttende «(The World Covered In) Purple Shrouds», og for å veie opp for et album fylt med låter av normal lengde og et hardcore spor på under to minutt, får vi her hele 6 minutt med pur glede og Blood Command. Og spanske trompeter, som det er umulig ikke å like. Om du ikke liker det, vil jeg tørre å påstå at noe er alvorlig galt med deg. Som så mange andre anmeldere, vil jeg raskt trekke paralleller til Ennio Morricone, og det er bare et pluss. Aldri galt med litt (eller mye) Morricone-trompet. Og det passer så godt inn med deathpop-en de spiller. Jeg vil bare hive meg ut i en moshpit og spille lufttrompet mens tårer av glede renner ned kinnene mine og en litt forvirret ereksjon prøver å bryte ut av benklærne mine. Og for å avslutte det hele; refrenget som jeg uten problem synger med på, helt av meg selv – uten sangen i bakgrunnen (veldig nynnbar, klager ikke): «It dosen't matter what you say / We're gonna search for it anyway / After the owner's manual, yeah for the owner's manual / And we know you tremble at the core / Still haven't found what you're looking for / Got the owner's manual? You didn't get the owner's manual»

Alt i alt kan dette albumet føye seg inn i rekken over album som går på repeat i det vide og det brede, og som sannsynligvis vil ende opp med å ha en like høy plass hos meg som Shitrichs «Makka Nykinen» og Pink Floyds «Meddle». Og du? Sjekk også ut videoen til «(The World Covered In) Purple Shrouds».

Spillelister

Tidal

Spotify