03. – 05. september:

Vær-Sjur

Det er høst, men om ikke annet har vi enn så lenge temperaturer over femten grader, så jeg er fornøyd.

Håvard Småvik, Pål Plahte, Kristoffer Johansen i Dead Parrot Society. 

Vær-Sjur

Orkanger

I dag melder yr.no om overskyet, 17 grader, og svak vind i ettermiddag, og regn, 15 grader og flau vind i kveld.

Tirsdag meldes det om regn, 12 grader og flau vind natt og morgen, 10 grader på formiddagen, svak vind på ettermiddagen, og skyet og 11 grader på kvelden.

Onsdag meldes det om skyet, 10 grader og vindstille natt og morgen, sol, åtte grader, og svak vind på formiddagen, lettskyet, 16, og vindstille på ettermiddagen, og regn, 15 grader, og flau vind på kvelden. Variert vær, med andre ord. Får meg til å tenke på Tjabergnissen.

Løkken Verk, Rindal, Rennebu, Lensvik, Kyrksæterøra, Krokstadøra, og Børsa

På Løkken meldes det om 1 grad varmere til 1 kaldere og svak vind i dag, 1 grad varmere og sjanse for tåke på kvelden, samt svak vind tirsdag, og tåke til sol, 1 grad varmere, og flau til svak vind onsdag.

I Rindal meldes det om 1 grad kaldere og svak vind i dag, 1 grad kaldere til 1 varmere, og flau vind til lett bris tirsdag, og sol til lettskyet og 1 grad varmere onsdag.

I Rennebu meldes det om lettskyet til regn, 1 grad varmere, og svak vind til lett bris i dag, 2 grader kaldere til 2 varmere, og svak vind til lett bris tirsdag, og sol til lettskyet, 1 grad kaldere til 1 varmere, og flau til svak vind onsdag.

I Lensvik meldes det om 1 grad kaldere og lett bris til svak vind i dag, 1 grad kaldere til 1 varmere tirsdag, og 3 grader varmere til 2 kaldere og flau til svak vind onsdag.

På Kyrksæterøra meldes det om skyet, 1 grad kaldere, og flau vind i dag, 1 grad kaldere til 1 grad varmere tirsdag, og lettskyet til sol, og 2 til 1 grader varmere onsdag.

På Krokstadøra meldes det om skyet, 1 grad kaldere og svak vind i dag, 1 grad kaldere til 1 varmere og vindstille til svak vind tirsdag, og lettskyet til sol, 2 til 1 grader varmere og flau til svak vind onsdag.

Og i Børsa meldes det om svak vind i dag, 1 til 2 grader varmere og vindstille til svak vind tirsdag, og 2 grader varmere til 1 kaldere, og svak til flau vind onsdag.

Samfunn for en død papegøye

I dagens Vær-Sjur skal vi innom et band jeg har sett poppe opp i Facebook-feeden min med ujevne mellomrom, i all hovedsak fordi jeg kjenner to av medlemmene.

Har egentlig aldri satt meg fore å finne ut hva i alle dager dette er (slack fra min side, sorry for det), men bandnavnet er tiltalende, da det minner veldig om en viss film med Robin Williams. I dagens Vær-Sjur skal vi til Dead Parrot Society.

Bandet kom til etter at Håvard Småvik og Kristoffer Johansen, «to gitarister uten særlig banderfaring, lite musikkunnskap, og egentlig ikke særlig gode på gitar heller» (som de skriver selv) vandret hjem fra en Refused-konsert og spurte seg selv om hvorfor de ikke hadde startet et band. Og også svarte seg selv «Vet ikke? La oss gjøre det». Som sagt så gjort.

To år senere har de fortsatt ingen konserter, enda, og ingen T-skjorter, enda, men de har i det minste en EP ute, nemlig «Kitchen Tapes Vol. 1», og det er nettopp den jeg tar for meg i dag.

EP-en består av tre låter, og det er herlig og rølpete, og bedre enn man kanskje skulle tro, tatt det de selv skriver i betraktning.

Mens jeg sitter her og har min første gjennomlytting, kjenner jeg kroppen bevege seg, og hodet nikker opp og ned i jevn takt, og det er tidvis vanskelig å holde hendene på tastaturet, så det lover jo godt. Føttene lever sitt eget liv, men om ikke annet er én fot opptatt med å trampe takten (den høyre, den eneste jeg kan få til å gjøre litt som jeg vil).

For å hoppe videre tilbake til bandnavnet … Jeg spurte herr Johansen om hvem av dem som var kapteinen, og det viste seg å være herr Småvik. Han skriver tekstene og synger sangene, mens Johansen lusker i bakgrunnen og pusher inn galskap. Og det ser absolutt ut til å fungere.

Med seg har de også en trommeslager, Pål Plahte, som spiller med én arm. Kudos! Han kom til etter rundt et halvt år, og gjorde at sakene begynte å svinge. Plahte hadde med seg det de to kompisene kanskje manglet, nemlig banderfaring. Plahte har tidligere spilt i band som Cock Invaders, Mørkemannmennene, og Lord Panzer & Møkkamennene, og med slike bandnavn, vet du at det er kvalitet.

Selv skriver de at musikken er laget på innfallsmetoden, med demokratiske prosesser og mye prøving og feiling. Det kan så være, det høres bra ut i mine ører, i alle fall. Og har vi flaks, får vi nok se vol. 2 etter hvert, og da kanskje også med begge to på kassett! Jeg vet i alle fall hva jeg skal kjøpe.

Men tilbake til låtene. Det blir jo ikke en Vær-Sjur om jeg ikke prøver å tolke litt på frihand, ispedd hva enn artistene selv sier om låtene (eller vice versa). Det er tre låter som handler om hvordan man innser at etter hvert som man blir eldre og mer hatefull, så er det alle andre enn deg som har feil, og det passer veldig bra med min livsinnstilling (og en av mine favoritt-T-skjorter, (I'm not stubborn, my way is just better)).

Først ut er «Give Me Alcohol». Ifølge bandet selv var dette den første låten som ble skrevet ferdig. Den har et allsangvennlig refreng, og den høyeste BPM-en på EP-en, og den sparker virkelig det hele i gang med et åpningsriff som får kroppen min til å reagere med én gang. Jeg vet ikke hva det er med rocka sanger med alkohol i navnet, men det er nesten automatikk i hvor fort jeg faller for dem. Så også med denne.

Det er hardt og fort, men ikke nødvendigvis «gæli». Bare godt. Klassisk punk rock, og noe annet hadde jeg ikke forventa av dem, heller. Så vidt jeg husker fra studietiden og de mange festene, var det stort sett det det gikk i. Og når Småviken det siste minuttet messer «You don't control me», før han sparker inn i «I'm dried out, all empty inside / Give me the reason, give me my alcohol» så er det bare så mye jeg kan gjøre før jeg begynner å synge med her i det åpne kontorlandskapet hvor jeg sitter.

Én ting har de i alle fall rett i. Det er veldig allsangvennlig. Ser frem til en eventuell konsert!

Spor nummer to er «Defeated by Conformity» er en sang hvor de gikk tom for ideer. De hadde vrengt hjernene og på trass spilte de de vanlige punkrock-akkordene, noe som trigget en idé. Et sted på veien ble ideen til et riff, som ble fulgt av flere riff, noen soloer, samt en uptempo-del. De vet ikke helt hvordan det gikk til, men plutselig hadde den en låt.

Og på EP-en starter den nesten umerkelig, det er rett og slett sømløst hvordan det glir over fra spor én til spor to. Ikke like høyt tempo her, men hodet nikker med, og det er alltid et godt tegn. Lyrisk sett synger de om en kvinneperson de ikke kan redde, og som de spør om de kan brenne. Man kan jo nesten begynne å spekulere i om det er en gammel heksehistorie Småviken har latt seg inspirere av, selv om det sikkert ikke er det. Og selv om «Deafeated by Conformity» ikke er like allsangvennlig, så er det lett å la seg rive med og småsynge på «I couldn't save her, I couldn't save her, this time around» og «Her crown»-messinga.

Men kanskje er det ikke en heksehistorie, men en historie om kjærlighet? Han kunne ikke redde henne denne gangen, han har kanskje klart det før, men ikke nå. Gamle historier, mareritt, og «Fire burning all around her crown» får meg til å tenke like mye på trollkjerringer som på kjærlighet, men det er kanskje bare jeg som assosierer merkelig. Nuvel, sangtekstanalyse er like sprikende som diktanalyse og stemmer sjelden med virkeligheten og hva forfatteren egentlig har ment. Dét husker jeg i alle fall fra norsktimene.

Til slutt har vi «Clock is Ticking». Låten kom til en dag de skulle jamme, men Småvik somlet sånn at Johansen begynte å slå målløst på gitaren med noe som utviklet seg til en rytme, klokkerytmen. Plahte slang seg med på trommer, og resten er historie.

Denne sangen har mindre tekst enn de to andre, men er ikke noe kortere av den grunn. Faktisk er den lengst, uten at det spiller noen trille. Mye herlig gitarsolo for meg å nyte. Og når det først er sang, så må jeg nevne at Småviks engelskuttalelse er ganske god, mye bedre enn hva jeg vanligvis hører hos punk rock-grupper, både norske og utenlandske. Klokkerytmen går … som ei klokke, i alle fall taktfast, gjennom det hele.

Noe er bortgjemt, glemt, samler støv, venter. Hva vet jeg ikke, det kommer ikke klart frem. Men det noe venter på noe. Det går ikke bort, det er anspent, så å si klar til hogg, gjemt i skyggene. Kanskje er det abstrakt, en følelse. Kanskje ikke. Med musikken i bakgrunnen går tankene mine til et gammelt, fraflyttet hus. Eller i alle fall tilsynelatende fraflyttet.

For noe gjemmer seg der inne, noe som ikke har sett solens lys på lang tid. Vi snakker tiår, hundreår. Gjemmer seg i skyggene hver gang noen ser ut til å skulle komme innom, men kanskje går det historier rundt dette stedet, noe som får selv den mest djerve urban explorer til å holde seg unna. For kommer man for nær, merker man at alt kanskje ikke er som det skal være, og at det kanskje er best å holde seg unna.

Nervøsitet, paranoia, angst, og generell frykt er hva jeg får ut av dette. Om det var det Håvard Småvik hadde i tankene da han skrev teksten, er en annen ting, men det kan vi ikke ta høyde for. Og med stor sannsynlighet er tekstanalyse like sprikende som værvarsling, så ta det hele med en gedigen klype salt og husk feilmarginen jeg opererer med. Nå også for sangtekstanalyse!

Og med det vinker vi farvel til Vær-Sjur for i dag. Sjekk ut Dead Parrot Society når første volum av kjøkkenkassetten dukker opp på fredag!

Hør «Give Me Alcohol» her