Folk i min aldergruppe blir ofte møtt med at – tida er annerledes i dag, og at – nye tider krever nye løsninger. Selvsagt har de rett i det. Men betyr det all kunnskap basert på erfaring og et langt liv, ikke har noen verdi?
Quo Vadis
Jeg hadde skrudd opp høreapparatene til full styrke, slik at jeg kunne høre kvitring fra småfugl og sildrende bekkesikkel og det som ellers ikke ble oppfattet av en skrantende hørsel. De raske skrittene som nærmet seg bakfra, hørte jeg derfor en kort stund før den unge mannen med en liten ryggsekk kom opp ved siden av meg.
– Du er på langtur, sa jeg.
– Ikke forstå, polsk, svarte han.
– Quo Vadis, (hvor går veien?) sa jeg.
Ansiktet lyste opp i et stort smil.
– Jeg skjønner at du kjenner til Sienkewitsj, ( Verdenskjent polsk forfatter)og svaret på spørsmålet ditt er, ned til havet. Jeg liker å gå lange turer når jeg har fri fra arbeidet i helgene.
– Hvor jobber du?
På fiskefabrikken på Orkanger sammen med mange andre arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa.
Samtalen var gått over til engelsk, mens han tilpasset farten til mitt rusletempo nedover mot Seljebekken.
– Jeg tjener godt i forhold til det jeg kan oppnå i Polen, og min drøm er å spare nok penger til å reise og se meg om i andre deler av verden, forklarte mannen.
Han satte åpenbart pris på vår lille samtale som fortsatte en god stund før jeg omsider takket for praten, og den unge mannen forsvant videre nedover mot Baklia.
Quo Vadis – hvor går veien, er nok et spørsmål som stadig oftere melder seg i den tiden vi lever i. Usikkerhetens tidsalder er et begrep som kan passe til mange perioder i menneskehetens historie, men aldri har vel samfunnsutviklingen gått så raskt og skapt forandringer i folks hverdag og levekår som i dag. I innledningen berører jeg et lite element i disse endringene. Arbeidsinnvandringen fra Øst-Europa har vært en viktig forutsetning for utviklingen av norsk næringsliv og velstand i landet vårt. Det kan godt være at denne utviklingen er både positiv og uunngåelig, men er vi forberedt på den? Etter samtalen med den unge mannen gikk tankene uvilkårlig til endringene som vi utvilsomt vil møte i årene vi har foran oss. Er dette en utvikling vi ønsker, ser fram til og ønsker velkommen? Svaret vil selvsagt ikke være entydig. Av mange årsaker er det kanskje tid for å ta et oppgjør med vår forventning om økende levestandard i form av materiell vekst. Hvis denne tenkemåten fortsatt skal være retningsgivende for vår forvaltning av samfunnsutviklingen er jeg redd framtidas generasjoner vil møte dystre utsikter.
For oss som vokste opp under krigen og i etterkrigsåra er dagens virkelighet og leveforhold på mange måter nærmest uforståelig. Det har skjedd en utvikling som neppe noen kunne forvente skulle bli en realitet, selv om vi kunne se de første tegnene i form av eksplosiv vekst i oppføring av nye eneboliger allerede i 1946 – 47, og videre utover på 1950- tallet.
Da jeg på midten av 1960-tallet jobbet på tegne-kontoret i et serigrafisk trykkeri i Oslo, fikk jeg i oppdrag fra Tandberg (radio og Tv-fabrikk) å kopiere film av strømførende kretser over på trykk-rammer, slik at man kunne erstatte den gamle metoden med manuell montering med trykte kretser i form av strømførende «farge». Jeg ble fortalt at det uten denne teknikken hadde vært umulig å gjennomføre romfartens månelanding.
Med dagens dataverden vil jeg tro dette fremskrittet blir betraktet som steinalder-teknologi. Da avisa Sør-Trøndelag i 1970, som første avis i Norge gikk over til ren Off-set -produksjon, var det et enormt teknologisk fremskritt. Men vi var fortsatt heftet av gamle arbeidsmåter. Riksannonsene fikk vi fortsatt tilsendt i form av matriser som vi fikk støpt i bly hos Kongsvik Trykkeri over gata. All tekst i form av manus ble skrevet på nytt av typografer og videre foret inn i fotosettere med påfølgende montering på avissider. Etter korrektur og rettelser, gikk avis-sidene til foto for overføring til trykk-plater og montering på trykk-valsene. Grunnen til at jeg har beveget meg tilbake til «gamle dager» er et nærest umulig forsøk på å anskueliggjøre de enorme forandringer arbeidsliv og teknologi har gjennomgått de siste sytti årene.
Nå har jeg endelig kommet fram til det jeg egentlig hadde ment å ytre noen tanker om, - Ustjåren!
Dimensjonene av det prosjekterte anlegget i Ustmarka, kan ta pusten fra noen og hver, og åpner for refleksjoner som skaper asiasjoner til andre etableringer med omfattende konsekvenser. I skrivende stund synes det å være usikkerhet som mest av alt preger opplysningene om prosjektet. Denne usikkerheten, sammen med mangel på konkrete løsninger i forhold til konsekvenser i sammenheng med denne enorme utbyggingen, har etter min oppfatning vært både dominerende og fraværende. Nå er det riktignok slik at kommunen etter det jeg vet omsider har engasjert et konsulentselskap for å utarbeide en konsekvensanalyse. I mitt enfold har jeg alltid vært av den oppfatning at konsekvensene av en etablering bør foreligge før beslutninger blir tatt. Her ser det imidlertid ut til at ingen av våre folkevalgte har hatt synspunkter på etableringen utenom utsiktene om tusenvis av fremtidige nye arbeidsplasser.
Hva vil konsekvensene for folk i dalføre bli hvis Ustmarka-prosjektet blir gjennomført? I og med at det ikke foreligger så vidt meg bekjent en grundig analyse, er det selvsagt en fare for at man problematiserer uten å se fordelene. Nærliggende, og åpenbare spørsmål vil imidlertid være hva etableringen vil koste kommunen i form av nye og store infrastrukturtiltak? Å gå i detalj ligger utenfor mitt kompetanseområde. Men en økning i folketallet på flere tusen, vil nødvendigvis føre til behov for nye boligområder, skoler, omsorgsrelaterte fasiliteter, veier osv. Jeg er selvsagt klar over at de tingene som her er nevnt vil kreve investeringer uavhengig av Ustmarka-etableringen, men forhåpentlig i en orden kommunen er i stand til takle.
Etter det jeg så langt har skrevet, vil du som fortsatt orker å lese, selvfølgelig og av forståelige grunner plassere mine synspunkter i kategorien «Gamling med aversjon mot utvikling og forandring». Det kan godt være at batterifabrikker er en fremtidsrettet og uunngåelig utvikling i kampen mot klimaendringene, selv om det synes å være stor uenighet blant såkalte eksperter om de økonomiske realitetene bak prosjektene. I vår lokale industriverden har vi to smelteverk med en historie som strekker seg henholdsvis ca. 70 og 100 år tilbake i tid. Begge er hjørnesteinsbedrifter med et stort behov for elektrisk kraft. Hva vil skje med disse bedriftene når en eventuell batterifabrikk vil ha et kraftbehov tilsvarende Trondheim kommunes forbruk, og kraftprisene styres av den europeiske kraftbørsen?
I vårt styrtrike sparsomt befolkede land opplever vi i dag at vår demokratiske styringsform er i endring og settes under debatt. Det er interessant å finne de samme problemstillingene hos Herodotus (Histories), Platon (The Republic) og Aristoteles (Politic and Poetri) for nærmere 2500 år siden. Et grunnleggende tema for diskusjonene var habilitet. Det siste årets politiske debatt i vårt land, har også i stor grad vært preget av dette. Er våre politikkere drevet av samfunnsansvar eller av personlige ambisjoner og økonomisk vinning? I rikspolitikken er det ikke vanskelig å finne saker langt tilbake i tid med relevans til dette. Når det gjelder kommunens folkevalgte, tror jeg dette temaet er uproblematisk. Selvfølgelig vil man også her finne forhold hvor naboskap, trynefaktor og eget omdømme vil innvirke på den enkeltes standpunkt. Men det er vel bare dyder som er en del av det å være menneske. Mitt personlige inntrykk er at vår kommunale administrasjon og våre lokale folkevalgte for ofte blir utsatt for uberettiget kritikk i saker hvor ros og respekt burde vært svaret.
Ustmarka-prosjektet er imidlertid en sak hvor jeg mener våre folkevalgte har vist en passivitet og mangel på kunnskap og synspunkter som er sterkt kritikkverdig. Et foretak som i stor grad vil være bygd på utenlandsk arbeidskraft, vil skape grobunn for parallellsamfunn og en samfunnsutvikling som vi ikke kjenner rekkevidden av.
For meg selv og min generasjon, har selvsagt denne sakens utvikling ingen betydning. Vi går som sagt snart ut av tiden. Jeg ser heller ikke bort fra at dagens ungdom har helt andre synspunkter på lokalsamfunnets utvikling enn min generasjon. Det jeg frykter er en total rasering av den sentrale delen av kommunen både når det gjelder økonomiske og sosiale forhold.
PS!
I mangel av smart-telefon og andre nettbaserte hjelpemidler, har jeg kanskje gått glipp av informasjon som kunne vært relevant for mitt ståsted. Jeg beklager hvis jeg har gått glipp av relevant kunnskap på grunn av dette.
Gjennom avislesing og NRK, har jeg imidlertid fått med meg at selskapet Freyr Battery i Mo i Rana etter å ha fått fire milliarder i statlig støtte til prosjektet, har skrinlagt virksomheten. At toppsjefen har innkassert 6,3 millioner for 2022, og at styret har mottatt 17 millioner i honorar for samme periode i et selskap med hovedkontor i skatteparadiset Luxemburg, får meg til å tenke at dette er en type virksomhet basert på personlig vinning fremfor samfunnsbyggende utvikling.
At ledende kommunalpolitikere nylig har gitt uttrykk for at de vil stille seg positiv til ny vindmølle-utbygging, er et skremmende bevis for at vekstfilosofiske tankebaner styrer våre beslutninger. For andre gang var strømprisene i Norge høyere enn i Tyskland i 2023. Selv om dette faktum er relevant i forbindelse med en fremtidig utbygging på Ustjåren, er det en ny, men annen debatt……
SAK (1939)