Det er nesten sjokkerende å se et kommunestyre så til de grader blir forsøkt satt «sjakk matt» for et konsernstyre som ikke vil ta det som et positivt signal at vi ikke bombarderer våre fjell med vindturbiner.
Ifølge verksdirektøren hos Wacker, trenger de mer kraft, og de trenger det nå, og primært i form av vindkraft! Stabiliteten til denne energiformen kunne jeg sagt mye om i dette innlegget, men lar det være i denne omgang.
Om vi skal tro direktørens ord, så setter vi hele utvidelsen av Holla i fare ved å si nei til mer vindkraft i vår region. Og det altså i den delen av landet som allerede har tatt noe av den tyngste biten av vindkraftutbygging. Til alt overmål skjer dette i en kommune der et stort flertall for bare 6 måneder siden sa et rungende nei til mer av dette. 2000 underskrifter fra innbyggerne burde veie tungt nok til å forstå at dette i alle fall vil skape motstand.
Problemstillingen som reises er rett og slett om vi vil ha industriutvikling eller om vi vil ha fjellene fri for vindturbiner. Her er det ingen ting imellom. Det er enten eller.
Som saksargument blir det så mye omtalte «Kraftløftet» brukt, selv om det nå ettertrykkelig har blitt slaktet av mange fagmiljøer.
Stikk i strid med NVE sine prognoser, påstås det at vi går med et kraftunderskudd i regionen frem mot 2030.
NVE er tydelige på at det ikke ventes kraftunderskudd, men at et økt forbruk vil gi et økt press på kraftbalansen.
Direktørens kommentar til dette er at NVE ser på hele landet, mens Statnett og «Kraftløftet» ser på hver region, og det er for så vidt riktig, men akkurat her er det greit å stoppe opp litt.
I Norge har vi aldri hatt en tradisjon for å bruke kraften primært der den blir produsert. Tvert imot har kraft vært et fellesgode som har blitt rettferdig fordelt til nytte og glede for hele landet. Slik burde det være også i fremtiden. Jeg minner om at Norge eksporterte netto 18 TWh i 2023.
Vi har ingen pågående kraftkrise. Hovedutfordringen er at vi har latt børsspekulanter få ta styringen over kraften. Dette må vi få kontroll over før vi bygger en eneste vindturbin til.
Så kan man spørre seg hva det er som kan være årsak til at vi får et så høyt anslag for økning i forbruk frem mot 2030 som det «Kraftløftet» påstår.
Dette er det ikke et entydig svar på, men for vår region er det flere store prosjekter som stikker av med mye av dette. Det ene er den totalt meningsløse elektrifiseringen av oljeinstallasjonene utenfor Midt-Norge, som stikker av med godt og vel 2 TWh. Et prosjekt som kun har til hensikt å grønnvaske olje og gassproduksjon. Tiltaket er fullstendig uten klimaeffekt. Så har vi den planlagte batterifabrikken i Orkland som også skal ha like mye. Datasenter og utvinning av kryptovaluta i Tydal og Namsskogan stikker av med bortimot 4,5 TWh.
For å bruke en metafor, når båten lekker så til de grader, er ikke løsningen å helle mer vann inn i den, men å tette lekkasjene! Dette gjør vi best gjennom å ta tilbake kontrollen over systemet, og tildele kraften der den trengs mest. Til det trengs det vilje til politisk styring, og ikke som nå, et fullstendig hodeløst frislipp av alle aktører som ønsker å rasere naturen for kortsiktig gevinst.
Med fare for å bli oppfattet som negativ til at Wacker Holla skal få den kraften de etterspør. Wacker Holla er en særdeles viktig arbeidsplass for regionen. Vi kan vanskelig forestille oss et Heimsamfunn uten. Verket bidrar til mange arbeidsplasser og skatteinngang til kommunen. Det er derfor viktig at vi drar i samme retning for å få på plass nok energi til videre utvikling. Men dette kan ikke skje gjennom mer naturrasering, men mye heller gjennom at verket og kommunepolitikerne benytter sine maktposisjoner til å bidra til at vi får rettet opp i et fullstendig skakkjørt energisystem. Da først kan vi snakke om at vi tar del i en utvikling som er bærekraftig og samtidig sørger for at verket kan bli utslippsfritt.
Når mye av den etablerte kraftkrevende industrien skriker etter mer kraft, så blir regjeringens prioriteringer og «Kraftløftets» opphaussing av fremtidige behov svært vanskelig å forstå, og i alle tilfeller svært urealistisk å nå med tanke på den enorme motstanden som etablerer seg i alle områder der vindkraft foreslås.
Med tanke på at vi har en pågående natur og klimakrise, har vi rett og slett ikke råd til flere naturødeleggelser.
For min egen del, og for mange andre også, har det vært en lang og vanskelig kamp å skulle stå opp med egne meninger mot dette systemet. Kampene må tas på fritiden og de kjempes mot aktører som sitter med all verdens ressurser. Selv er jeg 60 år og snart ferdig med et langt arbeidsliv. Mange kamper har det vært tidligere også sånn som kampen mot utbygging av Svarthammarn. Fjorårets valg, lovnadene fra våre politikere som gikk til valg på nei til mer rasering, og støtten fra mer enn 2000 som skrev under på at nok er nok, gir energi til å fortsette. Ikke på vegne av meg selv nødvendigvis, men på vegne av mine barn og barnebarn.
Når mine barnebarn spør om 20 år, Hva i all verden var det dere holdt på med? Håper jeg at jeg fortsatt lever og kan si, kjære deg, vi var mange som gjorde det vi kunne for at også du skulle få gleden av å oppleve urørt natur. I mellomtiden skal jeg love at det ikke blir stille fra Vennastranda på en stund enda.
For å sitere Lars Eide og Bård S. Solem: taperne i dette spillet er først og fremst naturen, men også alle de berørte menneskene land og strand rundt som får vondt i sjela av å se hva Norge er i stand til å gjøre med skaperverket i det «grønne skiftes» navn.