Det er blitt sagt at Magne Anker Husby er viktigere enn presten. I snart 40 år har han kommet folk til unnsetning når de har hatt biltrøbbel.
- Ingen har hjulpet folk i Skaun mer enn Anker, lød en av meldingene som tikket inn til avisredaksjonen onsdag 16. august på 80-årsdagen til Magne Anker Husby; mest kjent som Anker.
Makelaus
For flere generasjoner har han vært selve ankeret for bilister i Skaun. Ved motorstopp var det å ringe Anker. Ved punktering var Anker beste hjelpa. Var det andre finurligheter ved kjøretøyet, så visste han som regel råd.
- Anker er makelaus, ble det sagt rundt kafébordet ved Skaun bensinstasjon der mange stakk innom for å gratulere jubilanten som var i fullt arbeid også på 80-årsdagen.
Sin egen herre
Og han har åpenbart ingen planer om å slutte å arbeide etter 63 år på samme arbeidsplass. Her kjørte han lastebil for onkelen Petter Husby, mannen som drev Skaunaruta, i 25 år. Han jobbet også på sagbruket til faren Gunnar, Lumberton sagbruk, som han kalte det etter at han var i Amerika og jobbet. Så kjørte han for Trøndermeieriet i 12 år før han åpnet bensinstasjon og verksted hvor han har vært på sin post i 37 år.
- Pensjonere meg? Slutte å arbeide? Nei. Jeg har aldri hatt lyst til å bli pensjonist. Såfremt jeg er frisk og har lyst til å arbeide, så fortsetter jeg. Men hvis jeg blir lei og bestemmer meg for å slutte, så er det slutt her og bensinpumpene blir nedlagt. Jeg har ordnet meg med tre måneders oppsigelse når det gjelder bensinpumpene. Jeg er min egen herre og gjør som jeg vil, slår han fast.
Siste mjølkerampen
- Da blir det trist, sier Astrid Lofgren som er jevnlig på besøk på bensinstasjonen sammen med mannen Erling som også var nabo med Anker i guttedagene.
Alle rundt kaffebordet er enige. Den dagen Anker stenger bensinstasjonen, blir en trist dag i Skaun.
- Dette er den siste mjølkerampen i Skaun. Her treffes folk for å slå av en prat over en kopp kaffe. Vi har ingen andre steder for å møtes, slår han fast.
Livsstil
Mens folk prater og drikker kaffe, har Anker selv vært i full sving fra sju om morgenen til sju om kvelden.
- I jula, påska og alle røddagene med, skyter Astrid Lofgren inn.
- Ja, det er blitt en livsstil dette. Jeg kunne selvsagt ha leid hjelp og tatt fri. Men etter å ha kjørt lastebil døgnet rundt i mange år, ble jeg så glad over å få være heime. Dette er heimen min dette. Etter jobb drar jeg på «hytta» som ligger ved Laugen. Der har jeg båtnaust og alt jeg trenger, ler han.
Det han kaller for hytta, er huset hans som ligger bare et steinkast unna ved Laugen.
Da han var hofteoperert for noen år siden, var han borte fra jobb bare fem dager. Nå er hofta god som ny og han spretter rundt lett på foten som en ungkalv. Skjønt han halter litt fortsatt.
- Det er ikke nødvendig. Men etter å ha haltet i 15 år, er jeg blitt vant til å halte. Hjernen min er innsmurt med det, sier han.
- Det er vel beviset på at du har hjerne det da, lyder det fra kompisen Grønli.
«Universitetsutdanna»
I verkstedet går det fortsatt unna med salg, skifte, vedlikehold og bøting av dekk. Og så hender det at noen kanskje skal ha skiftet olje.
- Men du vet, reparasjoner holder jeg meg langt unna. Nå styres alt på data, forklarer han.
Men gode råd vet vi han er kar for å gi. Han har kunnskap og erfaring gjennom et langt liv som er gull verdt.
- Og så har han en fenomenal hukommelse, skyter Erling Lofgren inn.
- Ja, jeg er universitetsutdanna ved folkeskolen på Venn. Har også fire måneder på framhaldsskolen, men da læreren ble dårlig, orket jeg ikke å vente til han kom tilbake, forteller han.
I stedet begynte han å jobbe på verkstedet til Jørgen Bjørgum.
- Vi var 23 i kullet på skolen, og jeg var den eneste som begynte med forretning. Hadde Moen (tidligere rektor ved Venn skole, red.anm.) stått opp igjen, og sett at jeg drev med forretning, så hadde han besvimt, smiler han lurt.
Nettoen som teller
Men skolen han gikk, var åpenbart god nok.
- Jeg lærte gangene, og de sitter fortsatt som prenta. Og så lærte jeg brøk og prosentregning. Jeg lærte meg også å ta vare på nettoen. Når jeg tar inn en vare, må jeg passe på å legge på det som skal til for å få den på bordet, og til slutt sitte igjen med fortjeneste. Og så har jeg lært meg å være forferdelig ærlig, sier han bestemt.
Av faren lærte han seg ellers å avslutte arbeidet i tide.
«No slutter vi. No er vi utslitti. Vi bynne på att i mårrå», pleide faren å si.
Kanskje er det grunnen til at han fortsatt er i fullt arbeid i en alder av 80 år? At han ikke brente lyset i begge ender.
Viktig møtested
Kjell Arnesen Grønli som flyttet til Skaun i 1972, smiler lurt der han sitter ved bordet og er blitt servert bløtkake. Han stortrives hos Anker ved bensinstasjonen.
- Jeg har alltid hatt stor glede av å komme hit. Anker har bestandig et godt svar, og så vet han alltid råd, sier Grønli og forteller om den gangen Anker fikset motoren på folkevogna hans med et hengsel fra ei låvedør.
Jan Morten Fossum som har flyttet fra Tiller og kjøpt seg gård i Eggkleiva, er innom med gave til jubilanten.
- Jeg har fått mye god hjelp hos Anker både når det gjelder bil, traktor og lastebil. Dette møtestedet må være noe av det viktigste i Skaun. Her er jeg blitt kjent med folk i bygda. Her møtes alle mellom 16 og 100 år, slår han fast.
No lignende har de i alle fall ikke på Tiller og i byen, mener bygutten.
Selve tryggheten
Og slik har det alltid vært. Hos'n Anker som stedet blir omtalt. Hit har ungdommene kommet så snart de har tatt førerkortet. Dette har vært en møteplass på tvers av generasjoner. Anker har hatt et blikk, en kommentar og en hjelpende hånd for alle. Det er ikke fritt for at det er blitt diskutert både politikk og samfunnsspørsmål, mens tanken har fått sitt nødvendige påfyll. Enig eller uenig, det er ikke mulig å bli uvenner med en slik hjelpsom mann.
- Anker er snill. Han er omsorgsfull og hundre prosent å stole på. Han er selve tryggheten i livet, slår samboeren Kirsten Belsås fast.
