Etter flere korttidsopphold fikk Gunhild Thuseth innvilget langtidsopphold ved Orkdal helsetun den 10. mai.

Familien har bestemt seg for å takke nei.

Gikk kraftig ned i vekt

- Om vi hadde tatt imot tilbudet, ville Orkdal helsetun blitt hjemmet hennes; det siste hjemmet hun skal ha. Erfaringene vi har gjort oss det siste halvåret, er så dårlige at vi har bestemt oss for å takke nei til plassen, forteller Gunhilds datter, Liv Irene Thuseth som er fortvilt etter opplevelsene de har hatt etter at mora ble innlagt ved helsetunet like før jul i fjor.

- De sier de har gjort det beste for henne. Jeg skjønner ikke hvordan de kan si det når hun har gått kraftig ned i vekt, hun er blitt sittende uvirksom i en stol, hun har ikke fått nok mat, og hun har ikke fått gå på do når hun har trengt det.

Leste om rapporten

For en måneds tid siden var begeret fullt, og Gunhild Thuseths familie sendte brev til Fylkeslegen. De har telt på knappene om hvorvidt de skulle stå fram med sin historie i Sør-Trøndelag. Det de leste i ST i forrige uke om Fylkeslegens tilsynsrapport fra helsetunet, fikk dem til å bestemme seg.

- Vi føler det mer betryggende å stå fram med vår historie fordi rapporten viser at det ikke bare er vi som er sytete og misfornøyde, men at det er substans i det vi har opplevd. Vi ser at det er andre som har opplevd det samme. Det er ikke bare mor som har vært kjempeuheldig, sier Solvei Ingeborg Thuseth.

Takknemlig og glad

Etter et sykehusopphold like før jul i fjor fikk Gunhild Thuseth plass ved rehabiliteringsavdelinga ved Orkdal helsetun. Noen uker tidligere hadde hun pådratt seg et kompresjonsbrudd i ryggen.

- Som pårørende var vi alle takknemlig og glad på hennes vegne. Vi så for oss fysioterapi, opptrening og motivasjon til egentrening, forteller Solvei, som bor på Skåla utenfor Molde. Ingen av Gunhilds barn er bosatt i Orkdal, men de var ofte på besøk hos mora si etter at hun fikk plass på rehabiliteringsavdelinga.

- Vi syntes nok det var veldig lite aktivitet, og at det gikk smått med framgangen. Men vi var alle, mor inkludert, positive og tålmodige.

Tålte ikke Tramadol

Tålmodigheten og optimismen deres ble snart satt på prøve. Noe av det første de reagerte på, var medisineringa. Bruddet i ryggen ga Gunhild sterke smerter, og hun ble satt på Tramadol.

- Det var en medisin hun tålte dårlig. Vi så med én gang at det var noe som ikke stemte. Gunhild er epileptiker, og vi merket at hun begynte å få hyppige epilepsilignende krampeanfall, forteller Solvei Thuseth.

Det viste seg at Gunhild fikk så å si alle bivirkninger som Tramadol kan gi.

- Vi påpekte dette flere ganger overfor ansatte, men vår bekymring ble ikke tatt hensyn til. Når medisinen omsider ble fjernet, merket Gunhilds familie rask bedring hos mora.

Gikk tom for medisin

Det oppsto imidlertid flere utfordringer med medisinering.

- Gunhild er avhengig av daglig medisin for å unngå epilepsianfall. Det katastrofale skjedde at hun under oppholdet på helsetunet gikk tom for medisiner uten at det ble skaffet ny forsyning, og uten at vi som pårørende fikk beskjed, slik at vi kunne ha ordnet med nye medisiner, forteller Solvei.

Dette førte til at Gunhild fikk flere epilepsianfall, noe som ifølge datteren var svært utmattende for 84-åringen.

Brudd i ankelen

Da et av Gunhilds barnebarn kom på besøk ved helsetunet i februar, merket hun at bestemora dro på den ene foten når hun skulle gå.

- Mor fortalte at hun hadde falt ut av senga om natta, og at hun hadde vondt i ankelen og skuldra. Dette ble tatt opp med personalet, som benektet at hun hadde falt ut av senga. Senere viste røntgenbilder et lite brudd i ankelen.

- Da hun var på sykehuset i forbindelse med røntgenundersøkelsen, ble det montert ei støtteskinne på ankelen, og denne skulle hun gå med i fire uker. Mor ble returnert til Orkdal helsetun, denne gang til korttidsavdelinga. Et par dager senere viste det seg at personellet ikke hadde fått med seg informasjonen om bruddet i ankelen, og at de hadde fjernet støtteskinna.

Tok ferie for å pleie mora

Utover etterjulsvinteren merket Gunhilds pårørende at moras motivasjon for å bli frisk, sank betraktelig.

- Hun mistrivdes, og gikk kraftig ned i vekt. Da hun for første gang ble innlagt ved helsetunet i desember 2016, var hun om lag 60 kilo. I mars veide hun 44 kilo.

Mora var veldig deprimert, og livsgnisten var borte. Datteren Liv Irene bestemte seg derfor for å ta ut hele ferien sin, slik at hun kunne ta mora hjem til trygdeleiligheten på Svorkmo for å ta vare på henne 24 timer i døgnet.

Det ble inngått en avtale med Orkdal helsetun om at alle nødvendige hjelpemidler skulle være på plass i trygdeleiligheten innen Gunhild flyttet hjem.

- Da Liv Irene og Gunhild flyttet hjem den 18. mars, var ingen hjelpemidler - bortsett fra trygghetsalarmen - på plass. Den planlagte opptreninga kunne derfor ikke gjennomføres, og den innsats og de ressurser Liv Irene hadde lagt ned, var så å si bortkastet, forteller Solvei.

- Tydelig avmagret

Selv om det ble så som så med opptrening, fikk Gunhild fire gode uker i hjemmet sitt sammen med datteren.

- Hadde hun ikke blitt hentet hjem, er vi redd for at hun ikke ville ha overlevd fram til sommeren. Hun var tydelig avmagret og uten livsgnist da vi tok henne hjem. Men i løpet av den måneden hun fikk bo hjemme, blomstret hun opp. Vekta gikk opp fra 44 til 48 kilo på fire uker, forteller Solvei.

Dårlig kommunikasjon

Familien har flere ganger kontaktet Orkdal helsetun med spørsmål, og har fått til svar at de skal undersøke og ringe tilbake. Noe som sjelden har skjedd. De opplever heller ikke at kritikken deres er tatt på alvor.

- En gang ble vi avvist med at «dette blir bare ord mot ord, så det er ingen vits i å diskutere», forteller Solvei.

Det samme har Liv Irene opplevd.

- Det er flere ganger at jeg har ringt med spørsmål de ikke har kunnet svare på, og så har de lovt å ringe meg tilbake. Til dags dato har ikke det skjedd. Og når vi forteller om negative opplevelser, får vi til svar at «det er synd at du føler det sånn». Derfor var det en lettelse å lese om tilsynsrapporten, for vi ser at det ikke er bare vi som «føler det sånn».

Fikk ikke beskjed

Forrige uke skjedde det noe som Gunhilds pårørende mener illustrerer mangelen på god kommunikasjon. Liv Irene fikk telefon i åttetida forrige tirsdagskveld om at mora hadde falt ut av senga og var blitt sendt til legevakta.

- De sa de skulle ringe meg når de visste mer om hvordan det gikk.

Natta gikk, og Liv Irene hørte ikke noe. Hun tok det derfor for gitt at alt var i orden med mora. Men da hun ringte til Orkdal helsetun klokka åtte neste morgen, fikk hun følgende til svar: «Jeg vet ikke hvordan det går med henne, men jeg tror hun er på sykehuset.»

- Jeg mener kanskje at de burde ha sørget for å få klarhet i situasjonen for mor, all den tid hun var under deres omsorg, og at vi burde vært varslet om at hun var på sykehuset.

- Blå på knærne

Liv Irene forteller at det har vært tungt å komme til Orkdal helsetun og se hvor deprimert mora er blitt, og til tider også hjelpeløs.

- Hver gang vi kommer, sitter hun i stolen på rommet sitt - uten tilgang til snora. Hun er dermed ute av stand til å påkalle hjelp. Flere ganger har hun krabbet på knærne for å komme seg rundt i rommet, for hun har fått streng beskjed fra de ansatte om ikke å gå. I perioder har mor vært blå på knærne.

Bekvemmelighetshensyn

Et av punktene i Fylkeslegens tilsynsrapport, som ST omtalte i forrige uke, var at pasienter som er i stand til å gå på do dersom de får hjelp, ikke kommer seg på do i tide.

- Mor har fortalt at de er så strenge når hun spør om å få komme på do. Da hender det de sier at «nei, du skal ikke på do nå - det er ikke så lenge siden du var der».

I brevet til Fylkeslegen fortelles det også om at mora i perioder har måttet gå med kateter, uten at det har vært medisinsk begrunnet.

- Vår teori er at dette ble gjort av bekvemmelighetshensyn ved at man slipper å ta henne på toalettet, spesielt om natta, sier Solvei.

«Spiste alt, stor porsjon»

Gunhilds familie har også opplevd at det ikke alltid er overensstemmelse mellom det som står i moras rapporter og virkeligheten. Liv Irene forteller om en hendelse i mai:

- Et av barnebarna var hos henne mens hun spiste middag. Suppa ble stående urørt, mens hun spiste litt av hovedretten. Dagen etter så barnebarnet at det var avkrysset på Gunhilds skjema: «Spiste alt. Stor porsjon.»

I brevet til Fylkeslegen skriver familien at de stadig opplever at mora er veldig sulten når de kommer på besøk.

Skal ikke tilbake

Så snart Gunhild er i stand til å belaste foten sin, vil hun bli tatt hjem til Svorkmo. Liv Irene, som allerede har brukt opp ferien sin på å passe mora, tar seg fri uten lønn og reiser fra familien sin i Tønsberg til Svorkmo for å kunne gi mora denne sommeren hjemme.

- Hun blomstrer sånn når hun får være hjemme. Hun er et helt annet menneske. Hun blir 85 år, og jeg tenker at om hun hadde fått en god sommer, ville det vært godt. Så får vi prøve å finne en annen plass til henne etter sommeren. Om nødvendig, melder vi flytting for henne til en annen kommune. Hun har ikke hatt det godt ved Orkdal helsetun, og det har vært vondt å forlate henne når hun har grått og klamret seg til oss. Hun skal ikke tilbake dit.