- Folk spør om jeg er lykkelig fordi jeg har kommet til Norge. Vel, jeg var lykkeligere i Syria før krigen startet. Min drøm er å se mamma og pappa glade igjen. De har ikke vært glade etter at vi kom til Norge, ikke på den måten som de var i Syria, sier 22-årige Maher Othman.

Han er en ungdom som sprudler, og som har en beundringsverdig livsholdning. Han mener at når livet gir deg et slag, må du bare reise seg opp - igjen og igjen.

Når Maher bestemmer seg for noe, så skal det bli slik. Som da han for to år siden bestemte seg for å få laget en film om livet sitt. I dag vises filmen i Idrettsbygget på Løkken, etter å ha hatt premiere på Den norske dokumentarfilmfestivalen i slutten av april. Foreldrene, som nok ikke hadde helt troen på Mahers ville filmidé, skal se filmen for første gang i kveld.

- Jeg spent på at familien min og alle jeg kjenner i Meldal skal se filmen. De kommer nok både til å gråte og le. Det er sterkt, sier Maher.

To minutter unna bomba

Maher og familien kommer fra Duma utenfor Damaskus i Syria. Før krigen hadde Maher startet sin egen butikk, hvor han solgte CD-er, hardware og software til PC-er. Faren ville at han skulle tjene egne penger, og hjalp ham i gang med butikken.

- En dag smadret en bombe butikken min. Det skjedde to minutter etter at jeg hadde gått hjem for dagen... Jeg dro aldri tilbake for å se på butikken. Jeg forlot Syria uten å se ruinene av butikken min, sier Maher.

I 2012 flyktet han til Libya sammen med faren, mens mor, bror og to søstre kom etter noen måneder senere.

- Jeg var 17 år, og mamma og pappa ville ikke at jeg skulle være i Syria. Jeg var i riktig alder for å bli rekruttert til militæret, og jeg hadde venner som var havnet i fengsel. Det var farlig for meg å være der, sier Maher.

Han forteller på godt norsk, over en kaffe mokka. Maher tar opp mobiltelefonen og viser bilder av familiens hus, bombet og ødelagt. En nabo sendt bildene etter at familien flyktet.

Krysset Middelhavet

Den store drømmen til Maher er å bli flykaptein, og i Libya visste han at det fantes en slik utdannelse. Han fikk imidlertid ikke lov til å studere der, på grunn av at han ikke hadde fått med seg papirer fra skolen i det krigsrammede Syria.

- Det var ingen god til i Libya. Vi ble dårlig behandlet. Folk ba oss reise hjem, og sa vi tok jobbene deres. Vi fikk ikke respekt. Etter to år i Libya, reiste vi videre, sier Maher.

I 2014 satte familien seg i en båt sammen med rundt 400 andre for å krysse Middelhavet over til Italia. De solgte alt de eide for å få penger til båten, og befant seg på havet i 19 timer på vei mot en ukjent framtid. Ferden over havet gitt bra, men reisen stoppet ikke der.

- Noen dro til Danmark, noen til Sverige, noen Tyskland eller Norge. Jeg hadde bare hørt om Norge i geografitimene. Men jeg ville til et land som ga meg muligheter i livet, som respekterte meg. Jeg leste på internett at Norge har gode systemer, respekt og frihet, sier Maher.

I oktober ankom familien Norge, og gikk via Hønefoss til mottak i Volda. I desember 2014, etter tre måneder i Norge, var det Løkken Verk som var neste destinasjon.

- Bare skog i Meldal

- Jeg googlet Meldal, og så bare skog på kartet. Skal jeg bo der? Jeg ble redd.

Kontrastene var store fra millionbyen Damaskus til Meldal kommune med sine omkring 4000 innbyggere. Den første tida ble vanskelig. Familien bodde tre kilometer unna butikken, uten bil, uten nettverk, uten internett og med sparsomme bussforbindelser.

- Det var veldig vanskelig de første månedene. I februar 2015 startet vi alle på Voksenopplæringa på Follo, bortsett fra den ene søstera mi som bor i Stavanger, sier han.

Det er gått 2,5 år siden den tøffe ankomsten til Meldal, og nå oppleves alt mye bedre.

- Livet er enklere. Vi er blitt kjent med folk, og har fått en egen familie her. Nå sier jeg at jeg er meldaling når jeg reiser andre steder. Marit Haugen Bergsrønning er tanta mi, og barna hennes er mine søskenbarn. Vi er sammen hele tida, sier han.

Ønsker møteplasser

Per Mæhla trekker han også fram som en mann som har fått en egen plass i hjertet.

- Han har hjulpet meg med lekser, kjøreopplæring og mye forskjellig. Det er vanskelig å si hva han betyr for meg – det er alt.

Maher fikk førerkort i januar i år, og han roser kommunen for at de gir økonomisk støtte til oppkjøring for flyktninger. Det er nemlig ikke så lett å bo i Meldal uten bil.

Maher har jobbet på Coop Prix på Løkken i to år, i tillegg til å studere på Voksenopplæringa. Han liker ikke ferie og fritid, for da blir han bare sittende hjemme. Han savner ungdom på sin egen alder å være sammen med på fritida.

- Jeg har planer om et møte med rektor på Meldal videregående, for å få til felles samlinger for elevene der og oss på Voksenopplæringa. Jeg savner jevnaldrende å være sammen med, for det er mest de voksne som engasjerer seg i flyktningarbeidet, sier han.

Og dette er nok litt typisk for Maher: Når han kjenner på et behov, så tar han initiativ til å få gjort noe med det.

«Kaptein Maher»

Flykaptein-drømmen har han også tenkt å kjempe for, koste hva det koste vil. Dette handler også filmen «Maher midt i dalen» om. Hovedpersonen er litt hemmelighetsfull rundt planene sine for å oppnå drømmen.

- Du må se filmen, så får du vite det. Filmen handler om livet mitt i Norge. Det er en annerledes flyktningfilm, fordi den handler lite om Syria, krig og flukt, den handler om det å skape seg et nytt liv, sier Maher.

En dag skal han bli kaptein Maher, og fly tilbake til Syria. Han har ikke tenkt å reise tilbake til heimlandet før han selv kan føre et fly dit.

- Jeg har en drøm og en vilje, som er sola og lyset mitt. Jeg kunne blitt i Syria og blitt med i krigen, men jeg hadde et valg. Valget mitt er å bli flykaptein. Jeg skal oppnå den drømmen til ære for landet mitt, for kompisene mine, sier han.

Barndomsvennen, som han alltid lekte med gjennom hele oppveksten, ble fengslet i Syria – og siden har ingen hørt fra ham.

- Bygninger kan erstattes, men mennesker kommer aldri tilbake ...

Møter uvitenhet

Filmen ble til fordi Maher ønsket å få til en film om seg selv. Han hadde en historie å fortelle, og et budskap han ville ut med. Via bekjente på flyktningmottaket i Volda, kom han i kontakt med regissør Øystein Frøyland og produsent Guro Sollie Hansebakken, som har bakgrunn fra Høgskulen i Volda.

- De ønsket å lage film om en flyktning, og jeg ønsket å være på film. Det passet perfekt.

I 2015 startet arbeidet med filmen, som har tatt ulike vendinger underveis i prosessen. På premieren satt Maher og så på seg selv og sitt liv, og det var vondt og sterkt å gjenoppleve ting han har gjennomgått i livet.

- Hvorfor ville du ha en film om deg selv?

- Fordi jeg vil vise andre at jeg er en person som dem. Jeg er ikke farlig, jeg er ikke forskjellig, jeg har følelser og jeg spiser! Etter at jeg kom til Norge har jeg fått de merkeligste spørsmål. Har dere sjokolade i Syria? Har du spist med kniv og gaffel før? Har du sittet i en sofa før? Og jeg er ikke alene om å oppleve slik uvitenhet.

- Jeg er ikke farlig

Filmen handler om livet i Norge og om framtidsdrømmen, kapteinsdrømmen.

- Hvordan er det å lære norsk? Få hjelp fra andre? Bo på en liten pass som Meldal? Det kommer fram i filmen. Noen er redde for oss flyktninger, fordi de ikke vet hva vi har med oss av erfaringer. Ta kontakt, så skal jeg fortelle deg om livet mitt og mine erfaringer! Jeg er ikke farlig!

Hadde det blitt fred i Syria i morgen, vet ikke Maher om han ville reist tilbake.

- Hva skal jeg komme tilbake til? Alt er ødelagt. Jeg klarer ikke å tenke at jeg skal tilbake uten å treffe min beste venn. Alt det jeg kjente er borte. Men, det viktigste av alt: Jeg lever! Det finnes bare to virkelige problemer i livet: Død og alvorlig sykdom. Alt annet er ikke problemer, det kan fikses. Noe tar mer tid å fikse, men alt kan fikses, sier Maher, som bokstavelig talt har skyhøye mål.

En dag skal han fly høyt der oppe som kaptein Maher, og vise verden at vondskap og krig ikke klarte å knekke drømmen hans.

"Vis dem at det er ingen ting, ingen ting som kan ødelegge for deg eller stoppe deg. For jeg faller ikke bakover, men framover!"

Les hele diktet til Maher her: Mennesker som vil drepe en drøm

ingrid.hultgreen@avisa-st.no

958 39 535