Orkanger
I dag meldes det om rundt 0 grader, lett snefall frem til kvelden og svak vind.
På tirsdag meldes det om 5 til 6 kuldegrader, pent vær og flau vind.
Onsdag meldes det om pent vær, flau vind, 8 kuldegrader natt og morgen, 7 på formiddagen, og 4 kuldegrader ettermiddag og kveld.
Løkken Verk, Rindal, Rennebu, Lensvik, Kyrksæterøra, Krokstadøra og Børsa
På Løkken meldes det om 1 til 2 grader varmere i dag, 1 grad varmere til 1 grad kaldere tirsdag, og 4 til 1 grader varmere onsdag.
I Rindal meldes det om 3 til 2 grader varmere i dag, 3 til 1 grader varmere tirsdag, og 7 til 2 grader varmere onsdag.
I Rennebu meldes det om 2 til 1 grader varmere i dag, 1 til 2 grader varmere tirsdag, og 2 til 1 grader varmere onsdag.
I Lensvik meldes det om 2 til 1 grader varmere og lett bris i dag, 3 til 2 grader varmere og lett bris tirsdag, og 4 til 1 grader varmere og lett bris onsdag.
På Kyrksæterøra meldes det om 3 til 2 grader varmere og lett bris i dag, 4 til 3 grader varmere og lett bris til svak vind tirsdag, og 7 til 2 grader varmere onsdag.
På Krokstadøra meldes det om 2 grader varmere og lett bris i dag og tirsdag, og 5 til 2 grader varmere onsdag.
Og i Børsa meldes det om 1 grad varmere og lett bris i dag, 1 grad varmere tirsdag, og 2 grader varmere og lett bris til svak vind onsdag.
Musikk
Fredag var jeg på den vakreste opplevelsen så langt i mitt 26 år, 3 måneder og 26 dager lange liv. Gunnhild Sundlis første konsert på soloturneen. I Orkdal kulturhus. Har ikke hatt en så bra opplevelse der siden jeg var én av fem mennesker i salen på det jeg bare kan anta var en førpremiere på «The Matrix». Men Gunnhilds konsert var utrolig. Jeg hadde problemer med å få frem ordene fredag kveld, og det har ikke blitt noe enklere i løpet av helgen. Konserten er fortsatt sterkt i minne, og det er synd at det ikke var flere enn rundt 60 mennesker der. De gikk virkelig glipp av noe spesielt. På den annen side var det hyggelig å se igjen så mange gamle kjente. Fra dagmammaer til lærere. Uansett, en intens og vakker opplevelse, Gunnhilds stemme trollbandt meg og sammen med de flinke musikantene hun hadde med seg, holdt de kroppen min i spenn med en konstant elektrisk spenning fra første tone til de gikk av etter å ha spilt «Hjem» for andre gang.
Så over til det jeg egentlig skulle skrive om. Alf Prøysen. Men ikke de kjente og kjære barnesangene vi er så glade i, men de hakket mer alvorlige og voksne sangene, og først ut er «Frida Tusenfryd». Jeg hørte sangen for første gang på fredag, og synes det er ganske utrolig, da jeg trodde jeg hadde hørt alt av Prøysen, som mangeårig Prøysen-fan. Teksten er skrevet av Prøysen selv og Jens Østvang, mens melodien er komponert av Robert Normann. Andre som har gjort sangen er blant annet Alf Cranner og Sigmund Groven. Sangen handler om «en kvinnelig Napoleon som sto i positur / med handa innpå barmen sin og hatten litt på snei» kalt Frida Tusenfryd, som sannsynligvis var ei fantejente som reiste rundt og sjarmerte seg til ei seng og mer til, og som var med alle, fra trofaste buroer (bønder, buro er romani for bonde) til prester – sistnevnte medførte tap av sognekall, og selv når lovens lange arm kom og tok henne med seg, slapp hun unna. Sannsynligvis takket være sjarm og sine kvinnelige kunster.
Neste sang er «Den skyldige», en sang skrevet av Prøysen i 1948 og som var å finne i den første viseboka han gav ut, «Drengstu’viser». Boka solgte i 135.000 eksemplarer, noe som er en god del, når vi bare tenker etter. Sangen handler om umulige foreldre som nekter barna sine den kjærlighet de søker og det brukes både hedmarksdialekt og høytidelig visespråk. Sangen forteller historien om hu Lisa som ikke får være sammen med frieren sin, da faren nekter henne å se ham. Hun trosser ham og lar frieren komme til vinduet sitt via en gammel stige, det hele ender tragisk. Faren angrer intet, frieren blir en drukkenbolt og havner i fengsel, og Lisa selv drar inn til byen og følger strømdrag og vær og vind. Moralen i sangen kan ramme mange, både den strenge faren, den obsternasige datteren og forføreren, men «største skylda det har nok snekker’n, som laga stægan tå røtne bord!»
Så har vi den fine og triste «Lomnæsvisa». En sang om ei jente som vil ta livet sitt, men som lar være i siste liten. Prøysen beskriver det så vent og sårt, og hele veien frem til siste vers tror vi at hun har gjort det slutt med verden på grunn av for mye tukt og tyn, før vi finner ut at hun dro inn til Lomnæs og endte opp som ei flisespikkende kjerring. «Og vatne kjinte at taket lausne / og ospa blødde som osper gjør / og månen seilte på himmelskåla / og væla knirke / og gikk som før / og gikk som før». Dette er poesi på høyt nivå, folkens!
Så har vi «Slåttevise», et skillingstrykk Prøysen samlet inn til sin visespalte i «Magasinet for alle» i 1956, og innsenderen kunne fortelle at han lærte visa i 1902 av en venn fra Härjedalen. Sangen er sunget fra en mann til en kvinne. Han arbeider og drømmer om å skape en fremtid med kvinnen han holder kjær, og livet generelt. Hele veien til døden skiller dem ad. En fin sang sunget på svensk, Prøysen gir den et spesielt preg, og jeg kunne godt tenkt meg å høre originalen.
Neste sang ut er «Hilma og Roger», en parodi på en skillingsvise, som omhandler Hilma som venter på at Roger skal slå seg til ro med henne, og Roger som lover og lover, men aldri holder ord og stadig vekk flyr til bygda på dans. Til slutt bruker Hilma enn båndopptaker til å ta opp at Roger lover henne giftemål og alt slikt, og bruker det mot ham slik at han er nødt til å opprettholde løftet sitt og det til slutt blir bryllup, dog noe motvillig fra Rogers side. Sangens melodi er komponert av Robert Normann, mens teksten er skrevet av Prøysen selv. Første gang den ble innspilt, sang Prøysen Rogers del, mens Inger Jacobsen sang Hilmas, og dette skjedde i 1962. 6 år senere, spilte Prøysen den inn på nytt sammen med Gerd Røstad og Willy Andresens ensemble, og dette ble en av Prøysens få stereoutgivelser.
Så har vi den klassiske «Lille, vakre Anna», innspilt av så mange artister opp gjennom årene siden den ble skrevet av presten Bengt Henrik Alstermark fra Värmland i 1824. Sangen var skrevet til Christina von Bähr, som han var ulykkelig forelsket i, og det sies at Christina ble meget harm da hun hørte sangen. Dette er en av Nordens mest kjente skillingsviser, og Prøysen var med på å gjøre den svært populær da han spilte den inn på 78-plate på 50-tallet. Den er også kjent som «Värmlandsvisa». Sangen forteller om livet til to personer, fortellerstemmen og «Anna», fra barnsben av når de leker sammen, til giftemål og barn, til de mot slutten av sangen forlater dette livet, kommer til himmelen og møter igjen foreldrene sine, og på ny blir unge og synger «Kärleken är livets bästa vän».
De to neste sangene er to av mine favoritter tolket av Alf Prøysen. Begge er triste skillingsviser med ukjent opprinnelse, og Prøysen sang og spilte de inn på sin første soloutgivelse, EP-en «Alf Prøysen» fra 1958. Sangene det er snakk om, er «Burobengvisa» og «Liljan uti dalen».
«Liljan uti dalen» er sannsynligvis skrevet av Anton Nilsson fra Värnamo, om vi skal tro teksten, og er et ganske trist skillingstrykk. Sangen forteller om en mann som er forelsket i en kvinne han ikke kan få fordi han er fattig og ikke kan forsørge seg selv eller henne, så hun må gå hen og gifte seg med en annen og rikere mann. «Min fader og min moder ere døde / og de levnede så lite efter sig / derfor må jeg henge i å træle / for ei at traske vandringslivets sti.» Dette er som sagt ingen munter sang, og den forteller også at selv om du er rik, får du likevel ikke mer enn «svøbeklut og tre skuffer muld» når du forlater livet. Den forteller også at selv hvor fattig du er, er du fortsatt rik så lenge du har noen i livet ditt, og du blir ikke ordentlig fattig før du mister den personen.
«Burobengvisa» er den første Prøysen-sangen jeg kan huske at jeg virkelig likte, jeg hadde den på kassett sammen med andre sanger (deriblant de overnevnte «Liljan uti dalen» og «Lille, vakre Anna», samt en del barnesanger), og det var alltid stor stas når den kom på. Den var så trist og vond, og jeg var så glad i den. Visa er sannsynligvis fra slutten av 1800-tallet eller begynnelsen av 1900-tallet, og forteller en tragisk historie i jeg-form. En godt utdannet og rik bondesønn fra Setesdalen forelsker seg i ei taterjente, Anna, som kommer innom gården med andre tatere, og følger etter henne ut på livet – til tross for at det gjør ham arveløs og forlatt, men siden han bare var en buro, en bonde, ble han aldri godtatt av taterfølget, og på Gjøvikmarken kom han opp i slagsmål da han ble kalt «burobeng» (bondefaen, buro betyr fortsatt bonde, og beng betyr djevel), og han dro kniven og stakk den i motstanderens belsin (mage, på romani) og drepte ham. Han havner så i fengsel, hvor han sitter i mange år, og vil ikke at foreldrene skal få vite noe om det, så når andre spør hans far hvordan det går med ham, svarer far at «han er fant på landevei». Dette er en trist vise som alltid gir meg klump i halsen og tårer i øynene når jeg hører den, men den er også så fin at jeg ikke klarer å la være å høre den om og om og om igjen.
Siste sang i dagens Vær-Sjur er «Den uskyldige». Med tradisjonell melodi og tekst av Prøysen handler det om en gutt og en jente, og at det alltid er den uskyldige som får svi. I denne sangen, grinda hvor de har lovet å møte hverandre ved, men han kommer for sent. Først forbanner hun ham og rister og sparker den og drar til tjernet for å ta livet av seg. Så kommer han halsende, finner ut at hun ikke har ventet på ham og tror hun er i byen på dans, og angriper også grinda, før han drar for å henge seg. Men det går bra, for helgen etter er de sammen, og sommeren etter slår de lag, mens grinda fortsetter ligger der, rasert.
Spillelister