- Vår hovedoppgave er å sette foreldre i stand til å ta seg av barna sine. Det er bare unntaksvis at dette ikke lykkes, sier Tom Døsvik, leder for det interkommunale barnevernet i Orkdal, Meldal, Agdenes og Skaun.

Det overordnede målet er å hjelpe foreldre til å klare omsorgsrollen selv, eller dernest få hjelp av familie og nettverk til oppgaven. Omsorgsovertakelse er siste utvei.

- Vi prøver alltid hjelpetiltak i heimen først, og det er bare fantasien som setter grenser for hvilke tiltak vi kan sette inn. Vi jobber etter minste inngreps-prinsippet, sier Døsvik.

Viktig satsing

En omsorgsovertakelse innebærer at foreldrene blir fratatt den daglige omsorgen for barnet etter vedtak i fylkesnemnda for barnevernssaker. Barnet plasseres da under omsorg hos fosterforeldre eller i institusjon. Dette er en form for inngripen som brukes langt mindre enn for bare få år tilbake. 14 omsorgsovertakelser i det interkommunale barnevernet i 2014, ble redusert til åtte i 2015 og ytterligere til fire i fjor.

- Er dette en bevisst endring hos dere, eller skyldes det tilfeldige svingninger?

- Noe kan skyldes tilfeldigheter, men samtidig er dette en viktig satsing for oss. Vi har spesialisert tjenesten vår, brukt mye ressurser på kompetanseheving og har fått på plass et tiltaksteam som jobber med hjelpetiltak i heimene. Vi har en stor bevissthet på å tilby bedre og billigere hjelpetiltak gjennom å utføre dem selv, sier Døsvik.

Det totale antallet barn som er under omsorg i de fire kommunen, har ligget stabilt mellom 40 og 50 i mange år, men nå tilkommer altså færre nye enn bare for få år siden.

Foreldre melder selv

De fleste barnevernssaker starter med en bekymringsmelding fra noen rundt barnet, det kan være barnehage, skole, helsestasjon, politi, naboer eller ikke minst foreldrene selv.

- Det er faktisk foreldrene selv som melder fra i langt større grad enn man skulle tro. Fortvilte foreldre som føler de trenger hjelp, tar kontakt med oss, forteller Døsvik.

Antall bekymringsmeldinger til barnevernet i orkdalsregionen ligger i underkant av 200 i året. Barnevernet har ei uke på seg til å avklare om en bekymringsmelding skal undersøkes.

- Vi har lav terskel for å undersøke, og gjør dette i rundt 90 prosent av tilfellene, sier Døsvik.

Les også: Godt jobba!

Henlegger halvparten

Når man velger å undersøke en bekymringsmelding, åpner man formelt en barnevernssak. Da underretts foreldrene om at det er startet en sak, og barnevernet har tre måneder på seg til å undersøke forholdene rundt barnet og konkludere med om det trengs tiltak eller ikke.

- Rundt 50 prosent av sakene henlegges, mens i 50 prosent av tilfellene settes det inn tiltak. Da er det tiltaksteamet vårt som setter inn hjelpetiltak i samarbeid med nettverk og andre instanser, sier Døsvik.

Ragna Ellingsen er fagleder for tiltaksteamet, og kan vise til en rekke verktøy som kan brukes i arbeidet med å hjelpe foreldre til å ta vare på barna sine.

- Vi kan dele tiltakene inn i fire kategorier: Tiltak for å styrke barnets utvikling, tiltak for å styrke foreldreferdigheter, tiltak rettet mot familien/nettverksarbeid og tilsyn og kontroll. I mange tilfeller brukes det en kombinasjon av flere ting, sier hun.

Involverer familien

I fjor hadde 136 barn i de fire kommunene hjelpetiltak gjennom barnevernet, en økning fra 120 i 2014.

- Vi har en nettverksmetodisk grunnmur for arbeidet vårt, som går på å involvere familien. Vi gjennomføre familieråd og lar familien komme med forslag til hvilke tiltak de mener de trenger. Brukeren skal være i fokus, sammen med familie og nettverk, sier Døsvik.

Allerede på 90-tallet var han sentral i å bygge nettverksteam i Trondheim kommune, og har vært opptatt av dette gjennom yrkeskarrieren sin. I Orkdal kom inn som leder for et barnevern som var preget av uro, misnøye blant brukere, budsjettoverskridelser og en stor økning i antall omsorgsovertakelser. På få år er kursen endret og barnevernet framstår ganske så annerledes.

- Hvilke mål hadde du med deg da du tok over som leder?

- Å ivaretar barnets beste. Det var veldig mange som hadde sluttet da jeg begynte, så vi måtte ansette mange nye. Vi satset på en spesialisering av tjenesten. I dag har vi et mottaksteam som håndterer bekymringsmeldingene, et tiltaksteam som bistår familier og et omsorgsteam som følger opp de barna vi har omsorgen for, sier Døsvik.

Jobber for de svakeste

Han er stolt av den tjenesten han leder, og kaller det et vi-prosjekt at de er kommet dit de er i dag.

- Samtidig er vi hele tida opptatt av å bli bedre, og ydmyk i forhold til kritikk. Det er barn som lever i den dypeste nød i dette landet, og vi gjør en jobb for de svakeste, sier Døsvik.

- Hvor lett er det å legge fra seg jobben når man kommer hjem?

- Det er tøft når man ser unger som har det skikkelig fælt, og det er noe som skal gå innpå oss også. Det kan være vanskelig, men mest av alt givende. Det er givene å se at det nytter. Velferdssoldatene som står i front i dette arbeidet, har jeg dyp respekt for, sier han.