OL-helten holder fortsatt til der det hele startet. I bakkene og på markene i Grønningen noen kilometer fra jordbærbygda Lensvik, la han grunnlaget for det som skulle gjøre han til en av de største norske langrennsløpere gjennom alle tider. Etter en lang karriere sitter han igjen med to olympiske gullmedaljer og tre sølvmedaljer, samt ett VM-gull og ett VM-sølv. Selv om spruten i bena og den majestetiske langrennsstilen kanskje ikke er den samme, så går den spreke 77-åringen jevnlig turer i skog og mark om været tillater det, men i vinter fikk kona Ragnhild overtalt en noe motvillig Harald til å bli med til Syden.

– Jeg liker å være hjemme om vinteren. Når det er gode snøforhold tar jeg meg ofte en tur ut for å prøve skiene, men i vinter var det dårlige forhold så Ragnhild fikk overtalt meg til å bli med en tur til varmere strøk, forteller Grønningen og drar på smilebåndet.

Barndommen

På gården vokste Grønningen opp sammen med fem brødre og to søstre. Interessen for ski kom tidlig og konkurranseinstinktet har det aldri vært noe å si på, med en gjeng med likesinnede brødre. Faktisk har tre av brødrene hans også deltatt i Holmenkollrennet, men det var den nest yngste av dem som skulle sette de dypeste sporene etter seg.

– Vi konkurrerte om det meste. Alle brødrene mine var dyktige skiløpere. Det gikk ikke bare i langrenn, vi drev med mye forskjellige idretter i dette området, sier den tidligere tømmerhoggeren, og peker oppover åsen ved siden av barndomshjemmet.

Tidlig på egen hånd

Harald og resten av søsknene måtte tidlig klare seg på egen hånd. Mora Anne døde da han bare var ni år, og faren John døde da han hadde blitt 13 år. Han og søsknene ble svært fortrolige med å ta kraftige tak for livets opphold.

– Det å ta vare på seg selv i så ung alder var utfordrende, men også lærerikt. Jeg hadde jo eldre søsken som tok seg godt av meg.

Opptatt av resultater

Når Harald skal fortelle om karrieren, reiser han seg fra godstolen i stua og henter fram en perm med avisutklipp, bilder og resultater. Når det gjelder plasseringer, tider og årstall, skal det være riktig og ikke bare synsing, ifølge den olympiske mesteren.

– Jeg begynte for en tid tilbake å lime inn alt av avisoppslag, bilder og resultatlister som jeg hadde tatt vare på. Det har blitt en del permer etter hvert. Jeg snakker ofte med tidligere lagkamerater over telefonen og da går det ofte sport i å kunne tider og plasseringer, forteller Grønnningen, som nevner Pål Tyldum, Odd Martinsen, Ole Ellefsæter og Gjermund Eggen av dem han ofte har kontakt med.

Starten på noe stort

Etter en del gode plasseringer i Norgesmesterskap, begynte det som skulle bli starten på en fantastisk karriere. Under NM på Gjøvik i 1959 vant han en klar seier på 15 kilometer, en distanse som han etter hvert skulle bli meget dominerende på. I perioden 1960-62 vant han Lahtispelen tre år på rad og fikk med det vandrepremie. I den samme perioden vant han Holmenkollrennet og Svenska Skidspelen i Falun.

– Falun, Lahti og Holmenkollen ble sett på som «de tre store» på den tiden da vi ikke hadde verdenscup som det er i dag. Det er ikke mange som har vunnet Lahtispelen tre år på rad og fått vandrepremien, sier Grønningen fornøyd.

OL-medaljene

77-åringen har deltatt i tre OL og tatt medalje i samtlige. I Squaw Valley i 1960 ble det sølv på stafetten. I Innsbruck fire år senere tok han sølv på 15 og 30 kilometer, begge gangene ble han slått av finnen Eero Mäntyranta. Men på skistadion i Autrans like utenfor Grenoble skulle «Elgen» få sin revansje på favorittdistansen 15 kilometer, mot samme mann.

– Det er det største jeg har gjort. Jeg hadde tidlig startnummer og måtte legge opp mitt eget løp. Jeg bestemte meg for å gå ut knallhardt. Jeg ble ikke sekundert, men etter 11 kilometer var det noen svensker som sa: «I dag vinner Harald gull.» Og da ga jeg på det jeg maktet mot mål. Det holdt så vidt. Jeg slo Eero med 1,8 sekunder, forteller Harald som sier han husker hvert stavtak som om det skulle ha vært i går.

I Grenoble ble det også gull på stafetten, sammen med kompisene Pål Tyldum, Odd Martinsen og Ole Ellefsæter.

Motorsaginstruktør

Både før, under og etter karrieren jobbet den 1,92 meter høye langrennskongen med skogbruk. Tømmerhoggerjobben som han hadde da han konkurrerte mot de beste i verden kom til god nytte.

– Det var meget god trening. Styrken i armene ble trent veldig godt og armstyrke er jo viktig om en skal bli god på ski. Det var flere på landslaget som var med på tømmerhoggingen. Det var jo ikke sponsorer på den tiden, så noe måtte vi jo leve av, forteller Grønningen.

Etter at han la opp som 38-åring, fortsatte han innen skogbruk og ble etter hvert dreven når motorsagen kom på markedet. Han ble nemlig motorsaginstruktør som lærte opp den nye generasjonen tømmerhoggere. En periode reiste han også rundt og solgte motorsager. Harald trivdes godt i jobben, men sommeren 1998 gikk han av med pensjon.

En utrolig statistikk

Ringpermene med resultater blir til stadighet plukket frem for å sjekke om alt stemmer. Harald er meget opptatt av resultater, ikke bare om seg selv, men også hvordan andre har gjort det. Ved hjelp av ringpermene har han kommet frem til akkurat hvor mange konkurranseløp han har gått og resultatene er utrolige. I sine totalt 737 renn, har han vunnet 207 og vært på pallen 445 ganger. Som 50-åring gikk han sitt siste konkurranserenn på ski – av alle steder, på Island. Og selvfølgelig kom han på pallen.

– Jeg har et sterkt vinnerinstinkt. Jeg gikk alltid det jeg klarte, men sa aldri at jeg skulle vinne. Det fant vi ut når vi gikk i mål, sier Grønningen med et lurt smil.