Grevling er et mårdyr som er utbredt over hele Eurasia. Den norske bestanden er økende, og nordligste kjente hi er funnet i Mo i Rana. Men den er mest tallrik på sørlandet. Grevlingen er lett å kjenne igjen med sin karakteristiske svarte stripe over hodet og kraftige bygning.
Ikke farlig
Grevlingen har i lang tid hatt et ufortjent dårlig rykte. Gamle myter sa at grevlingen «biter til det knaser», og man gikk derfor med koks i støvlene. I dag vet vi at dette ikke er tilfelle. Grevlingen vil, i møte med mennesker, som regel bli skremt og løpe vekk. Dersom den skulle reagere med fresing, er det som regel nok med en liten bevegelse for at den skal løpe av gårde.
Ligger i hi
Grevlingen ligger i hi om vinteren. Når den går ut av hiet om våren, kan den veie 7–9 kg, men utover sommeren feter den seg opp, slik at den om høsten kan veie godt over 15 kg. I Europa er det rapportert grevlinger med vekt på opptil 30 kg før vinterdvalen. Grevlinger med levealder på bortimot 15 år er kjent, men gjennomsnittlig levealder er nok lavere.
Boligen, som er en underjordisk hule, inneholder et eller flere redekamre, og har gjerne flere inngangshull. Oftest er hiet beliggende i skråninger i løv- og blandingsskog, helst med tett vegetasjon. Komplekse grevlinghuler kan være bebodd i hundrevis av år. Grevling lever i familiegrupper, kalt klaner, som oftest teller mellom tre og ti dyr, men i noen tilfeller mer enn 30 dyr.
Grevlingen spiser det meste, men er spesialist på metemark. Den er også effektiv mot det som har blitt hageeiernes verste skrekk – brunskogsnegl.
