Han argumenterer med at politiet har fremskutt lagring av våpen i kjøretøyene, og det er tilstrekkelig.

Ja, det er tilstrekkelig i de aller fleste tilfellene der vi bevæpner oss. Da foreligger det opplysninger i forkant som gjør at våpen er med som en mulighet hvis situasjonen skulle tilsi det.

Den generelle bevæpningen som de aller fleste operative politifolk, politimestrene i de største byene og PST ønsker, er i de situasjonene der ingenting på forhånd skulle tilsi nødvendigheten av å bære våpen. Den plutselige hendelsen, der politiet står ovenfor en livstruende situasjon der publikum eller vi selv står i fare for å bli alvorlig skadet eller drept.

Ser vi utviklingen i de siste årene har slike hendelser skjedd oftere og oftere. Det er tilfeldig at ikke Norge har blitt rammet. Og da tenker jeg ikke på 22.7.

Se for deg et eksempel der makkeren min og jeg patruljerer på et julemarked, en festival eller en konsert. Plutselig høres det skudd eller at et kjøretøy pløyer seg gjennom menneskemassen.

Da må jeg og makkeren min løpe sammen med alle vettskremte publikummere, bort fra hendelsen, for å låse ut våpnene våre. Vi må deretter løp tilbake til hendelsen, som sannsynligvis er over.

Alternativet er å ta fram batongen eller peppersprayen og håpe at det er tilstrekkelig til å forhindre alvorlig skade eller død.

Under en slik plutselig hendelse er det jeg og kollegaen min som er absolutt best forberedt til å stanse denne situasjonen. Dette er også en forventning publikum har. Vi er trenet til å gå mot hendelsen for å stanse den så hurtig som overhodet mulig.

Sammen med kollegaen min har jeg i mine 22 år i politiet, aldri vært så godt forberedt på slike hendelser. Vi har en av de beste treningsfasilitetene ved Værnes flystasjon og vi har aldri trent så mye og så realistisk som nå.

I september 2015, under den midlertidige faste bevæpningsperioden, kom tre politikollegaer fra Hamar hjem i live til sine familier. Bevæpningen gjorde at et helt normalt oppdrag, der ingenting skulle tilsi bevæpning, endte med at gjerningsmannen ble skutt da han trakk våpen og skjøt mot politiet.

Året før, da det ikke var fast midlertidig bevæpning, ble en patrulje fra Vinstra skutt på med hagle idet de skulle ta kontakt med en eldre mann. Det meste av haglskuddet gikk i vernevesten idet politimannen kastet seg unna. Bare flaks gjorde at utfallet ikke ble verre. Heller ikke her fantes det informasjon i forkant som skulle tilsi bevæpning.

Dette er kun et par eksempler fra de siste årene.

Jeg synes ikke det er greit at det er tilfeldigheter og flaks som gjør at personer unnslipper alvorlig skade eller død.

Jeg forventer at jeg får bruke det tildelte utstyret jeg har, for å gjøre en best mulig jobb. I ytterste konsekvens ta liv for å redde uskyldige liv. Såpass tiltro forventer jeg at de bestemmende myndigheter har til meg og mine kollegaer.

Når statistikk fra politidirektoratet viser at politiet brukte skytevåpen langt mindre når de hadde fast bevæpning enn årene før, blir det vanskeligere å forstå.

Anders Snortheimsmoen, tidligere leder i Beredskapstroppen, og medlem i det regjeringoppnevnte bevæpningsutvalget, kom i mindretall da utvalget la fram sin rapport tidligere i år.

Når argumentene fra hverken Snortheimsmoen, den faglige vurderingen fra PST eller landets politifolk er avgjørende, så er det nok idealismen og ikke realismen som råder.