Orkanger
I dag melder yr.no om lettskyet, 1 grad og flau vind i ettermiddag, og skyet, 1 kuldegrader og svak vind i kveld.
Torsdag meldes det om skyet, 1 kuldegrad og flau vind natt og morgen, svak på formiddagen, lettskyet og 0 på ettermiddagen, og sne, 3 og flau på kvelden.
Fredag meldes det om skyet, 2 kuldegrader og flau vind natt og morgen, 4 og svak på formiddagen, lettskyet og flau på ettermiddagen, og klarvær, 5 og svak på kvelden.
Løkken Verk, Rindal, Rennebu, Lensvik, Kyrksæterøra, Krokstadøra og Børsa
På Løkken meldes det om 2 grader varmere i dag, 3 til 1 varmere og flau vind til laber bris torsdag, og 2 varmere og lett til laber fredag.
I Rindal meldes det om 1 grad varmere i dag, 1 kaldere og flau vind til vindstille torsdag, og 1 til 2 kaldere og stille til svak fredag.
I Rennebu meldes det om skyet, 1 grad varmere og laber bris i dag, 1 varmere til 1 kaldere og laber til svak torsdag, og sne til klarvær, 2 til 1 kaldere og lett til laber fredag.
I Lensvik meldes det om skyet, 1 til 2 grader varmere og flau vind i dag, skyet til lettskyet, 2 til 4 varmere og laber til svak torsdag, og sne til klarvær og 1 til 3 varmere fredag.
På Kyrksæterøra meldes det om 3 grader varmere og flau vind til vindstille i dag, 3 til 2 varmere og lett til svak torsdag, og 3 til 1 varmere fredag.
På Krokstadøra meldes det om skyet, 2 til 3 grader varmere og lett bris til svak vind i dag, 2 til 1 varmere og laber til flau torsdag, og 3 til 1 varmere og flau til lett fredag.
Og i Børsa meldes det om skyet, 2 til 3 grader varmere og lett bris til svak vind i dag, 2 til 3 varmere og lett til flau torsdag, og sne til klarvær, 1 til 3 varmere og flau til laber fredag.
Musikk
I dagens Vær-Sjur skal det handle om de hardere og mer hjemmekoselige formene for musikk, vi snakker vikinger, folketro, troll, folkemusikk, tussefløyte, munnharpe og det hele, nemlig viking (ja ja, jeg vet at viking metal ikke regnes som en egen sjanger) og folk metal, ispedd litt sogna, pagan, celtic og så videre. Rett og slett episk, og inspirert av denne spillelisten på YouTube som jeg fant for mange år siden, og forelsket meg i med én gang.
Windir åpner ballet, og jeg har valgt å ta for meg den sangen jeg liker best, og som alltid får meg i en god stemning, nemlig «Sóknardalr», fra albumet med samme navn, fra 1997. Jeg ble først kjent med den via et cover gjort av metal-bandet Faanefjell fra Sørlandet, og det tok ikke lang tid før jeg hadde funnet originalen, og forelsket meg. Og begynt å skrive en bok basert på stemningen og bildene jeg fikk i hodet da jeg hørte den (og fortsatt får den dag i dag). Og det er lett å få assosiasjoner. En stille morgen, disen ligger tykk over fjorden, og stille, stille, seiler langskipene inn, fylt med stille krigere. De kan komme hjem fra et raid eller slag, eller de kan være på vei til et, klare til å angripe den lille bosetningen ved strandkanten. Blod og ære, eller kanskje mer livsnødvendige ting, som mat, gull, treller og friller. Om det er sistnevnte, så slipper ingen unna, og krigerne tar det de vil ha, før de seiler ut igjen. Men jeg roter meg bort. Sóknardalr er for øvrig det gamle navnet på Sogndal, og det er sognametal vi snakker om her, da Terje «Valfar» Bakken (må han hvile i fred) – som startet Windir – ville gi ut musikken sin uten det negative stempelet black metal hadde fått i media.
Deretter følger det færøyske bandet Týr og den – rett og slett – rå låta «The Edge», fra andrealbumet «Eric the Red», fra 2003. Navnet tok de fra den norrøne guden, Ty, som på færøysk heter Týr. Musikken er inspirert av gammel, færøysk musikk og norrøn mytologi, men også band som Iron Maiden og Dream Theater – skal vi tro Wikipedia, og som de selv sier; «Týrs musikalske misjon er rive ned veggene som er reist mellom alle former for metallmusikk som har kommet i de senere år: Power-, doom-, black-, progressiv-, gothisk-, viking-, folk-, etnisk- og episk metal. Vegger og merkelapper gjør ingenting, men folk fyller dem med sine fordommer.» Men tilbake til låta. Den er progressiv nok, og skifter både tempo og stil. Starter rolig, før den setter i gang i et helt annet tempo – og nesten en annen sjanger også. Og har en helt fortreffelig solo. Sangen er tospråklig, og synges både på færøysk og engelsk, og handler om en mann som er dømt til døden. Det hele er svært fengende, og ja – episk.
Tredje gruppe ut, er finske Korpiklaani, som tidligere var kjent som Shamaani Duo (folkemusikk), og Shaman (folkemusikk ispedd heavy). De er her representert med «God of Wind», fra Korpiklaanis debutalbum, «Spirit of the Forest» fra 2003. Sangen handler om en mann som ønsker å bli en gud, nærmere bestemt vindenes gud. Han kledde seg i brunt, bodde i skogen, spiste sopp, brukte en beinklubbe, var venner med forfylla troll, og hadde mareritt om en stor, brun bjørn som sprang bak ham og ropte at om han ville bli vindenes gud, måtte han slå ham, ta skinnet hans, neglene (klørne?) hans, og må generelt være som ham, nemlig en bjørn. Veldig fengende, og med god bruk av sjamanistiske instrument.
Så har vi en av mine gamle favoritter (vel, disse er alle gamle favoritter, men det er en annen sak), nemlig svenske Vintersorg, som gang på gang har bevist at svenskene kan metal. I dag har jeg valgt å ta for meg sangen som fikk meg hekta på ham, nemlig «Till fjälls» fra debutalbumet med samme navn fra 1998, og man kan vel si at denne sangen var en av de som fikk meg hekta på folk metal i seg selv (noe som kan skyldes den herlige pianointroen, gitarklimpringa og bruken av «gamle» instrument). Bandnavnet er tatt fra Margit Sandemos «Sagaen om isfolket», hvor Vintersorg er sønnen til en stor, hedensk leder. Vokalen i sangen er for øvrig en fantastisk baryton, og det høres ut som mannen ror et langskip ned fjorden hver dag til jobb. Sangen kan vel for øvrig sies å være en hyllest til fjellene.
Vintersorg spilte tidligere i Otyg, og de har den neste sangen jeg tar for meg (og nei, det er ikke deres fantastiske cover av «Holy Diver» med munnharpeintro), «Trollslottet» – også denne med utmerket bruk av munnharpe. Sangen er å finne på deres andre – og hittil siste (men når det bare blir tid, skal Andreas spille inn det nyeste, han har låtene klare) – album, «Sagovindars boning» (fylt med bilder av Theodor Kittelsen), fra 1999. Sangen kan vel i og for seg sies å handle om troll, og følelsen av å gjennom en skog fylt med nettopp disse underjordiske skapningene.
Dernest følger amerikanske Agalloch, som i fjor gav oss det fantastiske albumet, «The Serpent & the Sphere» men sangen jeg tar for meg i dag, er mye eldre, og var den som åpna ørene mine for bandet – og lange låttitler. «She Painted Fire Across the Skyline, part 3». Sangen (og de to andre delene) er å finne på debutalbumet «Pale Folklore» fra 1999. Litt black, litt progressive, litt doom, og litt folk. Herlig, herlig. Selv om bandet er fra Portland i Oregon, høres det hele veldig skandinavisk ut, og det skal man ikke kimse ad. Sangen (med alle tre deler) kan tolkes til å handle om en jente som jeg-personen trodde var den rette for ham. Første del viser kjølvannet etter henne, andre del hvor fantastisk tiden med henne var, før hun forråder ham, og i del tre blir hun motbydelig fordømt, før det hele går tilbake mot del en, litt som en sirkel.
Russiske Arkona med sin pagan metal tungt inspirert av russisk folketro og slavisk mytologi, må også med, og da tenker jeg spesielt på sangen «Kolyada» (eller «Коляда» som den heter på russisk), fra debutalbumet «Vozrozhdenie» fra 2004. En drivende rå låt med riff som etterlater ekstremitetene dine lettere spastiske når det hele er over. Vokalist – og tidligere historiker – Maria «Masha Scream» Arkhipova mestrer både growling og ren synging (som én av få kvinnelige metal-vokalister), og det er en fryd å høre på henne. «Kolyada» er for øvrig et førkristent vinterritual, som senere ble inkorporert i julen, som igjen kan ha tatt navnet sitt fra den slaviske vinterguden, eller Koliada, gudinnen som får solen til å stå opp hver dag. Alt i alt kan vi kalle det en «julesang» med et vakkert keyboard-riff og raske og harde gitarer og trommer.
Mot slutten har vi norske Ásmegin, og den herlige «Bruderov paa Hægstadtun» fra albumet «Hin vordende Sod & Sø» fra 2003. Bandnavnet er norrønt og kan oversettes til «Æsenes makt», og tekstene deres er skrevet på gammel norsk, riksmål og norrønt. I dagens sang finner vi også god bruk av forskjellige strengeinstrumenter og vokalister. Vi får høre gitarer og feler (og kanskje også en langeleik?), growling, rene mannsvokaler (jf. Lars Nedland fra bl.a. Solefald og Borknagar), og en herlig kvinnevokal mot slutten. Alt i alt en herlig blanding av folk og black, og teksten er absolutt brukbar den med. «Vil min Peer da attende / til mig saa trofast vende? / Hengiven skal jeg nu li, og aldrig til nogen anden / søge Trøst; Vaar og Høst / venter jeg dig for al Tid» Peer Gynt, oh yeah!
Og helt til slutt, har vi irske Cruachan, med deres folk (eller er det celtic?)-cover av Christy Moores «Ride On» fra albumet med samme navn fra 1984. Bandnavnet sitt har de tatt fra den arkeologiske utgravingen ved Rathcroghan i Irland, også kjent som Cruachan. Dagens sang er fra tredjealbumet, «Folk-Lore», fra 2002, som er med-produsert av Shane McGown fra The Pogues, som også låner stemmen sin til sangen. Sangen kan for øvrig sies å handle om en person som forteller om hvor mye vedkommende verdsetter en spesiell person som har en hest som er rundt 1,65 meter høy («16 1 or 2» er regnet i hender og tommer, hvor en hand er rundt 10 cm og 1 tomme er rundt 2,5 cm) og har ville, grønne øyne. Hesteeieren er også svært flink til å ri, og jeg-personen i sangen vil aldri kunne være med nevnte hesteeier. Alternativt kan vi bare gi beng i det bokstavelige og si det som det er. Sangen handler om et forhold som har gått i stykker, og han synger om hvor mye han savner henne og at han skulle ønske at han fortsatt kunne være med henne.
Spillelister