– Før hadd' æ tjue katta, lo Astrid.
– Folk truidd æ va tolliat, men æ va itj det! Æ steille godt med dyran. Når dagen b'yinne, så står æ opp å' drekk kaffe, å' så mate æ kattan. Æ har mange småfugla òg. før hadd æ brett, men det fór under stormen, lo hun videre. Hun lo hele tiden, Astrid Oldervik, hjertelig og med hele ansiktet.
Hun fortalte at kattehistorien begynte allerede da hun flytta til Ingdal som nygift og fikk en hannkattunge av to unge jenter i nabolaget, men plutselig en dag forsvant den.
– Hannkatter gjør jo ofte det, ikke sant? sa hun. Så begynte det å komme andre katter, halvville og huslause. Astrid la ut mat, og dermed var det gjort.
– Noen får jeg klappe, men de fleste er litt vare, fortalte hun, men det er rart … De går ikke ned på veien, det er just som om de forstår at veien er farlig. Så i stedet har de laga seg en sti oppi skogen. Der er de om dagen. Morgen og kveld kommer de og får mat, og om natta sover de i uthuset mitt, sa Astrid smilende. Tindrende blid.
For i uthuset til Astrid Oldervik bodde det 8–10 katter, og hun fôret dem med både fiskekaker og tørrfôr. De hadde også kasser med skinnfeller i, som de kunne kroe seg ned i når stormen ulte som verst rundt nova.
Astrid kunne videre fortelle at hun hadde ei ordentlig kosekatte, ei innekatte, som hun hadde mye selskap i, men da hun dro på besøk til Viggja, ble katten fornærmet og dro sin kos.
STs utsendte lurte på om det ikke ble dyrt å ha så mange katter i kosten, men Astrid svarte at hun ikke hadde noe bedre å bruke pengene sine på. Hus hadde hun alt, og hun hadde det bra. Ikke hadde hun noen direkte arvinger heller.
– Jeg har alltid vært glad i både katter og, ja, alle dyr. Æ like aille dyr unntagen – orm!, sa hun og brøt ut i latter på nytt. Den utsendte og intervjuobjektet lå begge langflate og flirte over kjøkkenbordet. For hun hadde et smittende humør, «kattemor Astrid».