John Øystein Berg fra Berg i Snillfjord har vært ute med kameraet igjen, og denne gangen har han sendt oss bilder av noen enkeltbekkasiner som har tatt turen forbi kameralinsen hans.
– Dette er en nydelig art, og de har en herlig lokkelyd, forteller Berg til ST. De trives på myrer og i grøfter, og kan høres godt på lyden. De er heller ikke særlig redde av seg.
Om man hører lyden av enkeltbekkasiner, er det bare å lokke på de. Man må sitte helt stille, og da kan de faktisk komme bare noen meter unna deg. Skjønt, i disse dager har de veldig god kamuflasjedrakt, og smelter godt inn i terrenget, så man må følge godt med for å se dem.
«Fugl med langt nebb»
Enkeltbekkasinen (Gallinago gallinago) er en mellomstor vadefugl med et langt nebb, faktisk har den fått navnet sitt fra nebbet. Arten regnes som en kortdistansetrekkfugl, og er omtrent 25 – 27 cm lang, og ca. 110 gram tung. Fjærdrakten har fire lyse lengdestriper på ryggsiden, og er brunspraglet. Den har ren og hvit buk, og stjerten er nesten uten hvitt, noe som gjør at den skiller seg fra dobbeltbekkasinen, men ellers er de svært like.
Den finnes i alle de norske fylkene, både i kyststrøk og opp mot fjellet. Den hekker gjerne i åpne myrområder med rik vegetasjon. Diverse insekt, mark, og snegler er den foretrukne maten, men de kan spise plantekost om det røyner på. I Norge er det estimert at det finnes et sted mellom 70.000 og 150.000 par.
Kortdistansetrekkfugl
På trekket finner man enkeltbekkasinen i alle former for fuktige mudderområder, og noen ganger kan man faktisk se store flokkers spiseatferd helt åpent på dyrket mark. De norske bekkasinene forlater landet i august-oktober, og drar nedover mot Frankrike og Portugal. Det hender at noen fugler overvintrer om det er mildt, i sørvestlige deler av Norge. Vårtrekket foregår hovedsakelig i mars.