Jørund Moldtubakk
– Unntak har det jo vært, men jeg har for det meste holdt meg til samme tradisjon. «Nei, er det slakteren», sa folk da de møtte meg.
Olaf Gundersen er født i 1933 og vokste opp i Gjevika i Hemne. Fem år tidligere kjøpte foreldrene – Arne og Riborg Johanne Gundersen – Hemne dampsag i Gjevika, som de reiv for å bygge seg hus. Foruten Olaf hadde Arne og Riborg Johanne en datter – Alfhild – som var noen år eldre enn Olaf.
Riborg Johanne var husmor, og Arne jobbet som anleggsarbeider i Vegvesenet, som skytebas.
– Rett som det var kom han hås hjem fra arbeid, etter å ha ropt «varsko her», «fyr her», og «lunta brenner» dagen lang, ler Olaf. Og kan fortelle at skytebasen hadde en myk side på hjemmefronten.
– Far likte ikke å være med på slakting, husker jeg, så det ble ofte til at jeg og mor tok med julegrisen bort, sier 83-åringen.
Slakteren i bygda på den tiden het Johan Nilsen Stølan, kalt «Hollastølan», og som en motsetning til Hans Rotmos fremstilling av slaktere, husker Olaf at han som barn ikke var redd for, men hadde en respekt for Johan.
– Han var en meget fornuftig og forstandig mann han Hollastølan. Han var religiøs, og vi ungene var aldri redd for ham, selv om vi ofte fulgte med på da han slaktet, sier han.
Olaf forteller at Hollastølan er den eneste han har hørt om som har skutt rev med skuddmaske. Slakteren brukte hest og slede for å komme seg frem om vinteren, og en gang da han kom ned i Hoksdalen på Holla i Hemne, så han en rev som pilte forbi. Hollastølan stoppet opp, tok frem skuddmaska fra slaktersekken, og satte i et enkelt skudd. Da reven kom forbi igjen slo han til med neven bak på skuddmaska, og fikk skutt reven.
– På den tiden hadde ikke folk så mye penger, og et reveskinn var kostbart det. Så han tok det med seg hjem og flådde det, så fikk han vel solgt det, og da ble det noen ekstra kroner på han Johan den dagen, vet du, sier Olaf om slakteren som opererte i Hemne tidlig på 1900-tallet.
At Olaf selv begynte i slakterbransjen beskriver han mer som en tilfeldighet. Det var Albert Grimstad som ga 16-årige Olaf hyre som hjelpearbeider, og der lærte han kjøttskjæring og pølsemakeri av Johannes Nilsen. Olaf jobbet der til han som 19-åring dro inn i militæret, hvor han var i tolv måneder.
Melkebilen fra Sjetnemarka til Buran
Etter førstegangstjenesten, i 1953, begynte han som sjåfør for Olaf Lund, som hadde gård mellom Viggja og Børsa. Der kjørte Olaf grus, og var blant annet med på å gruse opp veien som går mot Rossmo.
– Da kjørte jeg nedom Udduvollsbrua, fra et grustak på Gaula som ble drevet av en Skottvold, forteller han.
Olaf tjente 20 kroner dagen i jobben, men ble kontaktet av Gunnar Willman fra Viggja, som trengte ny sjåfør, og tilbød 25 kroner dagen. Der ble han satt til å kjøre melkebilen, en ny Volvo lastebil, fra Sjetnemarka i Marikollen, videre mot Viggja, Børsa, Buvika og endte til slutt ved Trøndermeieriet på Buran. Olaf forteller at det gjerne kunne være fra fem til seks bønder som leverte melk på hver melkeramp.
– På den tiden var det ikke tanker de fylte melka i, men 40- og 50-litersspann. Du fikk ikke alt på platten, så du måtte stable i to høyder, forteller han.
Olaf startet på ruten klokken syv om morgenen, og var ofte ikke hjemme før i sekstiden om kvelden.
– Det var ikke så blånøye med arbeidstida. Om du brukte ti eller fjorten timer hadde ikke noe å si. Det viktigste var at jobben ble gjort, sier han.
Og husker ungene som satt på melkerampen og ventet på å få sitte på med melkebilen.
– Da skulle de ut på en løypertur da vet du, og ble med et stykke oppover i bygda, forteller han.
I 1955 begynte Olaf ved Mortensen slakteri i Munkegata i Trondheim, og jobbet under en pølsemakersjef som het Strand. Olaf hadde ingen papirer innen pølsemakeri, ettersom han kun hadde jobbet som hjelpearbeider, men likevel fikk han hyre.
– Selv om jeg ikke hadde papirer, så hadde jeg erfaring, og det var det som hjalp meg på den tiden. Pluss at jeg aldri har vært redd for å arbeide, sier han, og forteller at man måtte stå på for å holde på jobbene på den tiden, og at man måtte ta de jobbene man fikk.
Kjøttskjærer for Petter Hollup
Hos Mortensen jobbet Olaf i flere år, før han fikk jobb som kjøttskjærer hos Petter Hollup i et kjøttskjærerverksted som ble kalt Veita. Hollup var grunnleggeren av P. Hollup AS, som i 1960 begynte å produsere Joika. På den tiden var Hollup i gang med å bygge fabrikk i Trolla, og da fabrikken sto ferdig ble Olaf med dit, og jobbet sammen med omtrent femten andre med å skjære reinsdyr. Olaf husker spesielt en som het Eidsmo, som var bror til grunnleggeren av Eidsmo slakteri AS.
– Han skal jeg si deg var fenomenal til å skjære kjøtt. Vi andre måtte snu reinsdyrskrotten for å skjære på begge sider, men Eidsmo, han byttet bare kniven til andre hånda, og skar like godt med venstre som med høyre. Jeg er gammel, men jeg må innrømme at jeg den dag i dag beundrer hvordan han greide å skjære kjøtt med begge hender, forteller Olaf.
Og sier at det ikke bare var å skjære rett fram, men at du måtte skjære med riktig kniv på riktig sted.
– Du måtte vite hva du holdt på med. Du måtte være våken ved kjøttskjærerbordet, sier han.
I 1965 begynte han ved Trondheim slaktehus i Kjøpmannsgata, der den nye politistasjonen ligger i dag. Her klassifiserte han kjøttet som bøndene leverte, gjennom å veie det, og å anslå fettgrunnlaget.
– Vi hadde ei bok som vi skreiv i, og dersom dyret var veldig magert skrev du et kryss i boka. Var det bare litt magert satte du bare en skråstrek. Og dette måtte du være nøye på, for bonden som leverte ville jo ha mest mulig for dyret, så han fulgte med. Og det kunne raskt utgjøre en 3–4 kroner på kiloen det, forteller han.
Renovasjonskjøring – et tungt arbeid
Trondheim slaktehus leverte blant andre til Johan O. Helgesen AS, og Olaf husker spesielt at dette var den eneste bedriften som ville ha dyret klivd i to før henting, for å gjøre frakt mer praktisk.
Etter syv år ved Trondheim slaktehus flyttet Olaf tilbake til Hemne, og fikk da jobb hos Daniel Bjerknes med å kjøre renovasjon, mandag til onsdag. Og Olaf kan forsikre om at søppelkjøring var mer fysisk krevende den gang, enn hva det er i dag.
Han kjørte ruten med vanlig lastebil, og løftet ståldunker opp på lasteplanet for å tømme dem. Olaf husker spesielt ett hus der det alltid var fiskeavfall i dunken.
– Da måtte jeg plassere dunken på kanten av muren, med bilen parkert under. Så veltet jeg dunken mot lasteplanet, for den var så tung at det var helt umulig å løfte den opp, sier han.
Olaf beskriver Daniel Bjerknes som utrolig håndsterk, og sier at du måtte være det dersom du drev med slikt arbeid.
– Renovasjonskjøring var noe av det tyngste jeg har vært borti av fysisk arbeid, forteller han.
Ferskvaredisken på Samvirkelaget
Etter et halvt år hos Daniel Bjerknes gikk han over i fulltid på Samvirkelaget, med både varekjøring og som betjent i butikk. Etter hvert ble Samvirkelaget utbygd med ferskvaredisk, og Olaf fikk da jobben som ferskvaresjef, en stilling han hadde i over 20 år, til han pensjonerte seg i 1997.
– I ferskvaredisken skar vi pålegg, og fikk ofte inn hele skrotter som vi lagde mat av. Det var flere som gikk i lære hos meg på den tiden, blant andre noen damer fra Hemne hotell, som skulle lære seg hvordan de håndterte hele skrotter, forteller han.
Og det var på denne tiden, da han var kommet tilbake til Hemne, at Olaf begynte å slakte. Da reiste han rundt hjemme til folk, noe han fortsatte med også etter pensjonsalderen. Og for det meste tok han seg ikke betalt.
– Jeg kunne ta en femkrone for å slakte en gris, men for det meste slaktet jeg gratis, sier han.
Og selv om det finnes mange forskjellige metoder å slakte på – alt fra å slå med øksekammen til å bruke revolver – har Olaf holdt seg til boltpistol, noe han mener er den mest humane måten å få jobben gjort på.
På spørsmål om han kan sammenligne slakteryrket som det er i dag, med det han vokste opp med, rister Olaf lattermildt på hodet.
– I dag, vet du, så går det ikke an å sammenligne én dag med den neste, og da blir det vanskelig å forestille seg hvordan det var for 40 år siden, sier han. Og fortsetter:
– På ett vis er det bra at slakting foregår i mer kontrollerte former i dag, for det var nok av folk som ikke kunne slakte, men som gjorde det likevel. Og det er ikke med god samvittighet at jeg skyter et dyr jeg heller, men noen må gjøre det, sier han.