- Du eier ikke empatiske evner! Hun ser på meg med de store anklagende øynene.

- Du ser vel at katten er syk? Den må til lege!

Selvsagt ser jeg at katten er en smule slakk i draget. Litt pjusk, et tomt blikk og lite behov for nærkontakt, der den sitter innerst i kroken og prøver å tiltrekke seg minst mulig oppmerksomhet. Den digre hannkatten med det italienskklingende navnet er på utlån, for å bruke et uttrykk fra fotballen. Eierne er i varmere strøk.

- Slapp av. Katter har ni liv, og den har sikkert bare fått i seg noe den ikke helt har tålt. Gi den et par dager så er nok både matlysten og kloreferdigheter på plass igjen, sier jeg så overbevisende jeg bare kan.

- Du er hjerteløs. Ser du ikke den lider, sier katteelskeren, og tørker en tåre vekk fra øyekroken.

Dagen etter ringer telefonen midt på dagen. Jeg ser hvem det er, og aner hva som kommer.

- Nå har jeg vært hos doktorene. De har gitt han intravenøs saltvannsoppløsning og tatt røntgenbilde av magen. Han var på grensen til å være dehydrert og det er mistanke om at han har noe ufordøyelig i magesekken.

Jeg skal til å si noe, men biter det i meg, mens jeg tenker mitt om alt hva disse nattens jegere knasker i seg av ting vi ikke engang tør tenke på.

- Det kan bli aktuelt med operasjon, altså. Det er alvor. Han har det vondt og fælt, det ser jeg på han. Stakkars pusen.

Hun har en egen evne til å omtale de firbeinte musejegerne som om de var mennesker. Jeg må ta meg på tak for ikke å komme med en kommentar. Den vil uansett falle på stengrunn, så jeg lar være.

- Det er jo et dyr, forsøker jeg så lite provoserende jeg kan.

Hvis blikk kunne drepe, hadde jeg vært en død mann nå. Samme ettermiddag hentes en halvsløv, neddopet pasient på hospitalet. Selv om katter tydeligvis er omtrent menneskelige, gjelder ikke Folketrygdlovens bestemmelser. Med slapp katt i bur, en erfaring rikere og fem laken fattigere bærer det hjemover igjen.

Neste ettermiddag værer jeg en skygge som sniker seg lang sofaen. Med halen rett til værs og stødig kurs mot matfatet er gatas skrekk åpenbart på bedringens vei. Etter herremåltidet hopper den fornøyd opp og legger seg godt til rette ved siden av meg og maler så fint den kan. Sjarmerende! Den kattegale er imidlertid i ekstase.

- Næmmmmen pusen, er du i form igjen? Åhhh så bra, nå ble jeg så glad, lille puuuuuusen.

Ned på alle fire. Kyss og kos med den altetende kattlærva.

- Da gikk det bra denne gangen også da, forsøker jeg. Snedig det der, at jeg alltid har rett når det gjelder katter. En operasjon hadde vel fort kostet ti lapper?

- Åhhhh, du skjønner ingen ting, du. Eier ikke empati.

Sånn er det å bo med en «catwoman». Fargerik, kjærlig og emaptisk, men dyr i drift.