Han trappet litt ned i fjor, 62 år gammel, og er i dag i halv jobb. Denne dagen er det egentlig fridagen hans, men å møte opp på smelteverket, er det minste problem.
— Om jeg trives her? He-he, ja hvis ikke hadde jeg selvsagt slutta i fjor, sier Jan Torbjørn Stamnestrø, gjerne kalt «Trøn» av kollegene.
— Ekstremt viktig
Han begynte på verket 1. oktober 1973 - datoen sitter spikra på minnet. Av dagens ansatte er det kun Gunnar Neshaug som har lengre ansiennitet. Han begynte i februar 1972.
Wacker Holla Metall har langt på vei gått inn i en ny tidsregning etter at det i forrige ble kjent at det skal bygges en ny ovn for ca. 800 millioner kroner.
I ST har verksdirektør Torbjørn Halland understreket viktigheten av at smelteverket i Hemne har en god miks av veteraner og yngre krefter, og at den gode, gamle «feelingen» med å ha smelteverk i fingerspissene slik som veteranene har, fortsatt er ekstremt viktig.
Stamnestrø er altså en av disse 36 med mer enn 30 års fartstid.
— Det er mange, ikke minst et stort antall pensjonister, som har mye av æren for at vi har lagt et grunnlag som fikk tyske Wacker til å kjøpe Holla i 2010. Jeg tror vi trygt kan si vi er i verdenseliten i ovnsdrift. Sånt kan man ikke si hver dag, men jeg sier det nå. Vi har absolutt gjort mye riktig i løpet av disse åra fra smelteverket ble startet i 1964, sier Stamnestrø.
— Hva betyr vedtaket i Wacker?
— Det er ekstremt viktig for Holla og hele bygda.
Jobbintervju fremmedord
Etter grunnskolen, ble det to år på det som ble kalt Maskin og Mek på Meldal videregående skole. Så fristet han tilværelsen som sjømann. Det fikk ett års varighet.
— Det var ikke noe for meg, sier han.
Så hadde det seg slik at en av Stamnestrøs naboer - nettopp på Holla, bare et par kilometer unna verket - var arbeidsformann.
— Vi kom i prat ved melkerampen, og jeg lurte på om det var noen mulighet for å få seg jobb. Jeg fikk til svar at jeg bare måtte stikke innom verket en dag og spørre, minnes han.
Som sagt så gjort. Første arbeidsdag ble han ønsket velkommen av den samme arbeidsformannen, han avleverte navn, fødselsnummer og andre personalia på kontoret, før han ble skysset til lagerformann Jarle Øye, som delte ut arbeidsklær og hjelm, og deretter tatt med på en liten omvisning.
— Det var ingen avanserte runder med CV og jobbintervju. Det var fremmedord den gangen, kommenterer Stamnestrø.
Dette ble starten på den nå 43 og et halvt år lange ferden som smelteverksarbeider.
Perfekt på skift
Mekanikeren Stamnestrø håpet å få jobb i verkstedavdelingen, og fikk sånn halvveis også lovnad om det. Men det var større behov for skiftarbeidere da han begynte.
— Det var nesten ei tautrekking mellom vedlikeholdssjef Aksel Sandhaugen og produksjonssjef Henrik Brekken om jeg skulle på mekanisk avdeling eller på skift. Du kan vel trygt si at Brekken «vant», sier han, og har slett ikke angret på at det ble slik.
— Jeg er interessert i turer og friluftsliv, og da var det helt perfekt å gå skift fordi det var mye fri på dagtid. I starten var det heller ikke noe problem å venne seg til skiftarbeid. Det ble faktisk verre med åra, sier han.
Stamnestrø vekslet mellom å være en av truckførerne som matet ovnene med råvarer oppe i «andreetasjen», eller han utgjorde den delen av skiftet som tok imot det flytende metallet i tappinga nede i ovnshallen.
Fortvila lege
Han har vært med på de aller fleste av milepælene ved verket. Det blir nødvendigvis noen tidsskiller i løpet av så mange år.
— Du kan jo for eksempel ta det aller viktigste først, nemlig HMS. Det er ikke sammenlignbart fra starten til i dag. Det var tilfeller der arbeiderne sto i nylonkjeledresser i tappinga i gnistføyka. Det ble en del brannskader av det, små og store. Men vi lappet hverandre sammen, bantes litt, så ble det bra, forteller han.
Ved de litt mer alvorlige tilfellene måtte lege inn i bildet. Her husker han én episode ekstra godt:
— Jeg hadde to brannskader og en kollega av meg ett tilfelle bare i løpet av seks dager. Da jeg kom dit for andre gang, sa legen - jeg husker det som i går; «Æ har annja å hold på med ennj å behandle brannskader på tapperne på Holla».
Røyken var værvarsel
Wacker har nå altså bestemt seg for å bygge verdens største ovn for produksjon av silisiummetall på Holla. Den får en kapasitet på 30 000 tonn, og skal stå ferdig rundt årsskiftet 2018/19. Men det er faktisk ikke første gang smelteverket setter en slik verdensrekord.
— Jeg var med da vi på 80-tallet satte ovn 4 i drift. På den tiden var det ei svær utbygging, og da var dette verdens største silisiumovn. Det var også en stor sak i Hemne.
Stamnestrø opplevde også tida da finværsdagene i Hemne ble ødelagt av Holla-røyk. Det var de første åra et sikkert meteorologisk varsel; blåste røyken i retning Kyrksæterøra sentrum, ble det finvær. Til ergrelse for mange. Men det ble ei slags dobbel solskinnshistorie da filteranlegget ble bygd.
Nå blir verk som Holla pålagt myndighetsbestemte krav om rensing av utslipp på 99 prosent.
Nesten alle har fagbrev
– Hvordan ble alle nyvinningene mottatt?
— Det var alltid noen som var imot noe. Jeg kan nevne som eksempel da vi gikk over fra fire- til femukers skiftturnus. Da vi hadde fireukers turnus, var det «langfri» fra lørdag klokka 15.00 til tirsdag klokka 15.00. Overgangen til femskift, var friperioden fra samme tidspunkt, men til neste tirsdag klokka 15.00, altså om lag halvannen uke. Da ble det skikkelig langfri. Jeg husker en kollega som ikke var særlig fornøyd med det; han lurte på hva vi skulle bruke all fritida til, sier han med et smil.
Stamnestrø husker også godt at det kunne være den berømte magafølelsen som styrte ovnsdrifta i riktig gamle dager. Operatører, formenn og folk enda høyere opp i produksjonshierarkiet så hvordan ovnene oppførte seg, hvordan så flammene ut, hvilke lyder de hørte...
I dag utdanner Holla-skolen sine ansatte på veien til fagbrev.
— Etter hvert ble det anbefalt veldig at vi alle måtte ha fagbrev, for bedre å forstå hva som egentlig skjer inne i en ovn i drift. Det var behov for grunnleggende kunnskap. I dag er det nok ikke mange som ikke har fagbrev på verket, sier veteranen.
Medmenneske
Jan Torbjørn Stamnestrø ble nesten den evige skiftarbeideren på Holla. Han avsluttet skiftkarrieren for seks, sju år siden etter å ha vært både formann og underskiftformann.
Han har også vært medmenneske som stiller opp - av og til i noen krevende øvelser der kolleger av ulike årsaker ikke har hatt det så bra.
— Jeg er en sosial type, liker å omgås folk. Derfor har det vært tilfeller der jeg er blitt spurt om å bistå når det har vært litt vanskelig. Det har vært noen utfordrende dilemmaer og vanskelige balanseganger i forhold til hvor langt du kan gå for å blande deg inn i folks privatliv. Men jeg føler vi har håndtert alle slike tilfeller på en god måte til fordel for den det gjelder, sier han.
Ingen sluttdato
I dag er han i en rolle som en slags alt mulig-mann, og streifer innom tittelen vaktmester. Og ikke minst vaffelsteiker.
— De siste åra har jeg hver fredag steika 450 liter vaffelrøre per år, slå den!
— Hvor lenge skal du holde på - ikke som vaffelsteiker, men i den jobben du har?
— Helsa må være med på å bestemme det. Jeg har i hvert fall ikke bestemt min egen sluttdato, sier Jan Torbjørn Stamnestrø.
john.myrhaug@avisa-st.no
907 72 300