— Dere må hilse tilbake til Norge. Jeg var der for over 40 år siden for å se hvor mine slektninger gjorde straffarbeid for nazistene.
Gordana Duric tørker vekk en tåre fra øyekroken når hun forteller om togturen fra Oslo til Nord-Norge på 1970-tallet. Hun hadde et brennende ønske om å besøke stedet der slektninger og landsmenn måtte bøte med livet, da de var med å bygge Blodveien ved Rognan i Saltdal under andre verdenskrig. Under grusom SS-ledelse slet over 900 krigsfanger fra Jugoslavia, Sovjetunionen og Polen med små dagsrasjoner og lange arbeidsdager. Dårlige klær for vinterbruk, primitive brakker og elendige sanitære forhold gjorde livet uutholdelig for de stakkars fangene. Halvparten av dem døde som følge av henrettelse, harde straffer, underernæring og utmattelse.
— Vi vet at mange av dem fikk hjelp av snille nordmenn og det glemmer vi aldri, sier Gordana, som lovpriser den norske naturen, mens hun pakker inn gavene vi har kjøpt i hennes lille suvenirbutikk i sjarmerende Zemun.
Strålende kjøkken
Det storebror Beograd mangler av sjarm, har nemlig lillebror Zemun rikelig av. Ved Donaus bredder pulserer livet i en bydel med turbulent historie helt tilbake til førromersk tid. Ikke det at Beograd mangler sjarm, langt ifra. En by med avslappet holdning, vennlige innbyggere og strålende kjøkken blir sjelden feil. Men beveger man seg utenfor det historiske sentrum blir byen raskt lik andre byer i Øst-Europa. Grå og triste forsteder der rekker av boligblokker fra Tito-tiden strekker seg mot himmelen. Riktignok dokumenterer de en tidsperiode, men særlig vakre er de ikke.
Krøll på kyrillisk
— Dvadeset, sier jeg med tydelig diksjon.
På mitt dårlige serbisk prøver jeg å forklare den blide damen bak disken på nærbutikken Shop & Go at jeg vil ha skåret opp 20 skiver av det fristende lokale skinkepålegget. Hun smiler og skjærer opp, mens Kristin har fått kontakt med en eldre herre som tydeligvis har fått med seg handlelapp fra kona. Han gestikulerer og ler, og til tross for særdeles få felles gloser er kroppsspråk og smil nok til å bringe fram latter og humør i det lille butikklokalet. Ikke så ofte det er folk fra ”Norveska” innom her tydeligvis.
Prisnivået er svært så hyggelig for oss fra nord. Når brødet koster tre kroner og du får en halv liter cola for under fem kroner, rekker en norsk månedslønn langt. For en serber som tjener 3 000 kroner i måneden er imidlertid prisene stive nok.
— Hvala lijepo, svarer jeg i det damen rekker meg den lille pakken med skinke.
Hun lyser opp, tydelig beæret over at noen i hvert fall prøver å snakke det, for oss nordboere, innviklede språket uten særlige likheter med vårt. At alfabetet i Serbia er kyrillisk gjør heller ikke saken særlig bedre.
Nasjonalt ildvann
— Det er viljamovka. Du svelger hele innholdet i to slurker.
Turkamerat Arild forklarer at det kelneren, eller konobaren som det heter på lokalspråket, har plassert foran meg i et elegant lite pæreformet glass, er et tradisjonsrikt brennevin som virker både skjerpende på appetitten og slår godt i skallen.
— Made of pears, sier konobaren og holder tommelen opp mens han muntert prøver å forsterke budskapet med «very good for health.»
Det er nesten så jeg tror han når jeg kjenner de edle dråpene sprer varme langt nedover i brystkassen. Ingen bakterier kan overleve det ildvannet der, tenker jeg, mens varmen brer seg.
At serberne er kjent for sitt brennevin og at de fleste brenner selv er en kjent sak. At det også avholdes årlige verdensmesterskap for rakijaprodusenter er kanskje mer ukjent, men like fullt helt sant. Riktignok kun med serbisk deltakelse. Det blir nok best sånn.
Utsiktspost
Da de første menneskene slo seg ned på høydedraget Gardos over Donau, var det åpenbart ut fra ønsket om å skaffe seg trygghet for fiendtlige angrep. Invasjon fra fremmede har nemlig ikke vært mangelvare i disse traktene. Mange har ønsket å sikre seg denne viktige utsiktsposten over en av de mest betydningsfulle elvene på kontinentet. Donau har gjennom århundrene spilt en stor rolle både strategisk, økonomisk og kulturelt, som den eneste av de store vannveiene i Europa rennende fra vest mot øst.
Øyeblikksbilde
Først var det romere, siden bysantinere, bulgarere, ungarere, mongoler og osmanere, før det habsburgske riket festet grepet på 1700-tallet. De lot sine arkitekter få sette sitt preg på Zemun, et preg som vises godt den dag i dag. Å vandre gjennom deler av Zemuns smale gater er som å vandre gjennom et øyeblikksbilde av byen slik den var under den østerriksk-ungarske perioden. Etter første verdenskrig førte Versaillestraktatens bestemmelser at Zemun skulle innlemmes i kongedømmet Jugoslavia. I 1934 ble den særpregede byen, nok noe motstridig, en del av storbyen Beograd, som i dag er republikken Serbias hovedstad.
Døden i bronse
— Det er nesten som å rusle gjennom restene av europeiske makters feilslåtte politikk, sier jeg til Kristin, der vi rusler på den overfylte kirkegården på Gardoshøyden.
Langs den smale stien ruver monumentale familiegravsteder med navn som Leopold, Toth, Nikolic og Öztürk.
— Sannsynligvis østerrikere, ungarere, serbere og tyrkere, sier jeg litt vel skråsikkert, men likevel med en god magefølelse av å være i nærheten av sannheten
— De hedrer i hvert fall de døde langt mer enn det vi gjør i Norge, sier Kristin og kaster blikket på en statue av en som vi konkluderer med må har vært popstjerne. Hockeysveis, trange jeans, dressjakke og kledelig skjerf i halsen underbygger vår antakelse. Like bortenfor, med knekk i knærne og nevene i et par boksehansker stirrer en veltrent kar mot oss i bar overkropp – foreviget i bronse.
— Sikkert en tidligere serbisk mester, hvisker jeg, mens et par sørgekledde damer med plastblomster i hendene kommer mot oss på stien.
Livsnerve
Langs Zemun-kaien, som strekker seg langs elvebredden, kan man spasere, mate svanene og la seg underholde av saktegående båttrafikk. Lektere og små elvecruisebåter med turister glir langsomt på elva, som nok ikke er så blå som Johann Strauss den yngre ville ha det til i valsen han komponerte i 1867.
— Hadde salige Strauss levd i dag ville nok komposisjonen hatt det litt mindre flatterende navnet «An der Schönen Grauen Donau» ler Arild, mens han lar blikket følge elva som unektelig bærer preg av sin ferd gjennom store hovedsteder og forurensende industriområder.
Uteliv
Om ettermiddagen kan man iaktta ungdommer trene motstrøms i roklubbens dobbel- og singlescullere, mens man selv nyter et lite glass på en av uterestaurantene. De ligger for øvrig så tett at det er nesten umulig å avgjøre hvilken stol som tilhører hvilken kafé.
— Turist uten å få følelsen av å være det, sier Kristin tankefullt. Det kan jeg like.
Rundt oss er det kun lokale mennesker som nyter litt mat og drikke i vårsola.
Sjarmerende restauranter med tradisjonelle serbiske kjøttretter, men også utmerkede fiskerestauranter, ligger som perler på en snor langs promenaden. Vi har testet lokale smakfulle delikatesser med tilbehør som aivar med hvitløk, chilipickles, honning og kajmak, som setter særpreg på måltidet.
— Elvebåtene på Donau er kjent for sitt natteliv om sommeren, sier Arild, som selv sverger til restaurant Reka på landsiden.
— Den er et must for alle som vil kombinere heftig live balkanmusikk med dans på bordene, smiler han, og avslører at han har vært der en rekke ganger med gode serbiske venner.
Gardos
De smale brusteinsbelagte stiene opp mot Gardoshøyden er ledsaget av eneboligbebyggelse og småbedrifter, malt i ulike farger. Små bakeriutsalg, slakterbutikker, håndverksbedrifter og endog et lite vinutsalg passeres på veien opp mot det 36-meter høye Millenniumtårnet.
— Det er koselig her, sier Kristin, idet vi passerer køen av kundene som står i foran den lille butikken med skiltet «Pekara.»
— Bakeri, sier jeg tørt, etter å ha observert kunder på vei ut med ferskt brød under armen.
Millenniumstårnet, som ble oppført i 1896, er en påminnelse om Zemuns betydning i det østerriksk-ungarske riket og markerte 1000 år med ungarsk bosetting i området. Inne finner man et lite kunstgalleri, og etter en liten tur opp en vindeltrapp har vi fantastisk utsikt over bydelen, elva og Beograd i det fjerne.
— På fine dager kan vi sikkert se helt til Vojvodina, sier jeg etter å ha konstatert på Google Maps at den pannoniske slette befinner seg et sted der borte, på andre siden av Donau.
Øst eller vest?
Det kan absolutt være verdt å besøke Beograd og Zemun nå, før forandringene skjer. Serbia er i en brytningstid. Sterke politiske krefter kjemper for å sikre EU-medlemskap, selv om landet åpenbart mangler en del grunnleggende elementer for å fylle kriteriene. Befolkningen er splittet i spørsmålet, og meningsmålingene gir ingen klare svar.
Den ortodokse kirken og de historiske båndene knytter landet dessuten sterkt til Russland. Fortsatt minnes mange serbere NATO-bombingen av Beograd i 1999, og opplever den som svært urettferdig. Det internasjonale samfunns anerkjennelse av Kosovo som nasjonalstat faller dessuten serberne tungt for brystet. Det svir at 100 av FNs 193 medlemsland, deriblant Norge, så langt har anerkjent Kosovos suverenitet.
Siden Serbias gamle våpendrager, Russland, har vetorett i Sikkerhetsrådet, får imidlertid ikke Kosovo bli medlem av FN. Mange føler at landet har blitt en syndebukk etter Balkankonfliktene på 1990-tallet og derfor vakler folket i sitt syn på om framtida ligger i det liberalistiske vest eller hos Putin i øst.