- Arne, legg beina mine ned på gulvet. Kjell Eidsli snakker til en av sine gode trimkamerater. Alt er som i en tåke. Den intense smerten jager gjennom kroppen.
- Føttene dine ligger på gulvet allerede, svarer Arne, og ser bekymret bort på kameraten.
Da går det opp for Kjell – dette har gått galt. Fryktelig galt.
Det er førjulstid 2016, lite snø og tåka ligger tett i lufta over Nordmøre. Den faste gjengen har møtt opp i gymsalen på Øye skole i Surnadal. Om det var tanken på all den gode julematen som gjorde at ekstra mange stilte opp på gubbetrimmen denne kvelden, er ikke godt å si. I hvert fall var de tolv. Mange nok til å være med det de kalte «desserten», som markerer slutten på den ukentlige treningskvelden. Innebandy.
Som alltid er det en morsom og humørfylt affære. De slagferdige kommentarene og iveren etter å vinne preger oppgjøret. Gutter er tross alt gutter, selv om man er kommet opp i årene. Siste målet vinner. Kjell Eidsli (62) fører ballen foran seg, i god fart og sikker på scoring. Det velplasserte skuddet kommer imidlertid i retur, men ikke verre enn at han nesten får kontroll på den lille hvite, perforerte plastballen. Han rekker så vidt å få med seg foten som tråkker på kølla på gulvet. Hardplast mot parkett – ingen friksjon. Kjell sklir og farer som et prosjektil gjennom lufta.
- Det var 100 kilo i fri flyt mot den brunlakkerte døra til materialrommet. Døra var boltet igjen, men opp gikk den. Med et brak.
Les om: Bussjåføren som syklet 107 mil for å komme på jobb
Team Kjell
Kjell sitter foran meg ved et av vindusbordene i resepsjonsbygningen på Tråsåvika camping i Skaun. Det er onsdag formiddag i midten av august. Utenfor silregner det. Fortsatt er det ferieturister i campingvognene og fiskere i hyttene. På bordet står en kanne kaffe, som John Wiggen har traktet på det lille kjøkkenet bak disken. Kjell forteller detaljert om det som skjedde i desember. Ved nabobordene sitter resten av følget i Team Kjell & Co – supersyklistene. På vei til Trondheim på sykkel. Av en grunn – en svært god grunn.
På dårlig vei
Liggende i materialrommet kommanderer Kjell sine sjokkerte med- og motspillere i gymsalen om å stabilisere han. En ringer luftambulansen. Den kan ikke komme grunnet flyforholdene. Tåka i dalen er for tett. Sea King-helikopteret er på oppdrag i Nord-Norge. Det må bli ambulanse. Den kommer raskt. Kjell kjenner ambulansepersonalet, men også de intense og uutholdelige smertene. Kyndige hender får stabilisert han ytterligere og satt injeksjoner for å døyve det verste. Bekymrede kamerater ser at bakdøra slås igjen. Kjell skal til St. Olavs i bil. Han rekker å tenke gjennom den dårlige veien over Rindal, mot Storås og nedover Orkladalen. Det blir en hustrig tur.
Rævgift
På Byagjerdet i Orkdal får de beskjed om at Børsa-tunnelen er stengt. Det betyr svingete vei på gammelveien mot byen. Smertene er nesten ikke til å holde ut. Sea King kontaktes på nytt, men kan ikke komme.
- Da ga de meg ”rævgift”, sier Kjell med et skjevt smil, som ikke husker mer før teamet på nevrointensiven på St. Olavs hospital sto parat for å ta imot han.
- Det var som å være med i en amerikansk film, minnes han, og tenker på profesjonaliteten personellet utviste. Det ble MR, CT og alle mulige undersøkelser for å kartlegge alvorlighetsgraden.
Dystre tanker
Dagen etter våknet han på intensiven, ute av stand til å røre en finger. Alt fra halsen og ned var dødt. Kjell var lam. Det var et sjokk. Sjokk var det selvsagt også for familien. Kona Gerd Kristin og broren Per var kommet, likedan de to sønnene Roar fra Ler og Thor fra Byåsen. Alle var de vitner til at den spreke, humørfylte karen de kjenner så inderlig godt ligger foran dem, urørlig, ute av stand til å løfte armene og holde rundt dem. Situasjonen er fortsatt alvorlig og uavklart.
Så kommer beskjeden. Ryggmargsskade, flere virvler er ødelagt. Mange tanker går gjennom Kjells hode. Ikke alle er like positive. Det innrømmer han gjerne.
- Nei, definitivt ikke. Jeg så for meg mange scenarioer, ikke minst for hun jeg bor sammen med. Hvilken belastning ville ikke dette kunne bli?
Oppmuntring
- Du skal på opptrening, sier legen.
- Jeg svarte ikke, men en tanke streifet meg. ”Tosk.”
I tiden som fulgte strømmet folk til. Kjell, som er bilselger hos Sveen auto i Surnadal, har et stort og godt nettverk etter mange år i bransjen. Alle vil de så gjerne muntre han opp.
- På det meste var det 40 personer innom i løpet av ei helg, ler Kjell. Kona flyttet inn til sønnen vår på Byåsen, og var hos meg hver dag mens jeg lå på sykehuset. Uten henne vet jeg ikke hvordan det skulle gått, sier han stille.
Men det ble brå slutt på å ligge urørlig i senga.
Framgang
- Du skal ikke i rullestol, du skal gå, sa fysioterapeutene på St. Olavs.
Det ble trening og oppmuntring, trening og oppmuntring. Hver dag utover i januar og februar. Han kan ikke få rost fysioterapeutene på St. Olavs nok.
- Det startet med at jeg klarte å røre venstre fot. Så kjente jeg etter hvert at jeg klarte å løfte ørlite på bekkenet under stell. Det ene tok det andre. Vi satte oss delmål. Et av dem var å delta i bursdagsselskap til et av barnebarna 21. februar.
- Da har vi en vei å gå, sa fysioterapeuten nøkternt, men bestemt.
Kongen og barnebarnet
Kjell bestemte seg for å være en ja-mann. Si ja, og gjennomføre alt de ba han om. Selv om det var aldri så smertefullt. For det var det. Hver eneste treningsøvelse, men han bet tennene sammen.
- Jeg tenkte; dette vet de bedre enn deg, Kjell. Dette kan de. Det er ikke første gang de holder på med lamme mennesker.
21. februar, på barnebarnets og kongens bursdag var Kjell i selskap. På et stabbur hos sønnens familie på Ler ble det feiring. Med rullator og god hjelp kom han seg til bords, men kunne fortsatt ikke spise selv. Dagen etter var han på restaurant med kameratene fra gubbetrimmen. Tårene spratt hos røslige menn.
Opp av stolen
I starten av mars ble det permisjon fra sykehuset. Med vanlig drosje rullet han inn på gårdsplassen. Der var det snekret kjørerampe til rullestolen.
- 16. mars ble jeg skrevet ut av sykehuset. Siden da har fysioterapeut fra Surnadal kommune kommet hver dag og vært min trener. Jeg har vært fem uker på Aure rehabiliteringssenter. Det har gitt store resultater.
Nå kan Kjell gå. Korte avstander riktignok, men ved hjelp av krykker forserer han også trapper.
- Han er en stabukk, vet du.
Det er sambygding og kamerat Jon Olav Holten ved nabobordet på Tråsåvika camping som ikke kan ikke dy seg. Sammen med Runar Gillebo fra Kyrksæterøra og Jarle Trøan fra Melhus, satte de fire karene seg på sykkelen på Valsøya dagen før. Kjell på sin spesialtilpassede elsykkel med tre hjul, de andre på racere.
Snart mål
For undertegnede er det vanskelig å se hvem som er mest sliten etter turen over Søvasskjølen. Noen av karene ymter frampå om sår bak, men Kjell klager ikke. Etter et lite kaffebesøk hos venneparet Arvid og Turid Mostuen i Råbygda kvelden før, okkuperte teamet tre campinghytter hos Wiggen ved Orkdalsfjorden. I tillegg til syklistene, er det, som seg hør og bør, et støtteapparat i følgebil bestående av fru Gerd Kristin og eldstesønnen Roar. Yngstesønn Thor er kommet fra Trondheim med samboer Sunniva. Han vil være med faren på sjarmøretappen. Nå skal turen sluttføres. Målet er å sykle til St. Olavs hvor Kjell skal møte sine gode hjelpere igjen, etter 12 mil på sykkelen.
Takknemlig
- Jeg har drevet med sykling på mosjonsstadiet tidligere. På slutten av oppholdet på St. Olavs fikk jeg sitte på en slik trehjuling jeg har i dag, nede i en kjellergang. Jeg bestemte meg – en sånn vil jeg ha.
Takknemligheten til fysioterapeutene og alle de andre han møtte på St. Olavs er endeløs.
- Hadde ikke de stått på vet jeg ikke hva som hadde skjedd. Det er et mirakel, og de står bak flere mirakler, folkene som jobber der. Kjell blir blank i øynene, og tenker på sin polske venn som han lå sammen med i flere uker. Han fikk de også opp fra rullestolen.
Skal tilbake
- Når jeg kommer til St. Olavs, skal jeg gå alle trappene opp til fjerde etasje. Neste år skal jeg gå de 711 trinnene jeg pleier å gå i Puerto Rico på Gran Canaria.
Om to uker reiser han til Cato-senteret i Son. Der driver Cato Zahl Pedersen sitt rehabiliteringssenter, hvor Kjell skal trene en måned.
- Jeg er så glad for å være norsk og bo i Norge. Det har vært tommel opp hele veien, og jeg har virkelig fått se hvilke ressurser som finnes når man er så uheldig som meg, sier Kjell, som aldri har vært bitter over det som skjedde den skjebnesvangre førjulskvelden.
Målet er å komme seg ordentlig på føttene, leve normalt og stille på jobben, selv om han er klar over at det blir både opp- og nedturer framover.
- Du må ta deg en tur til Surnadal neste gang du skal bytte bil, sier han spøkefullt, i det teamet ruller ut på veien i augustregnet.
Det tror jeg faktisk jeg må gjøre.
Les også: Møtte sine redningsmenn
