Det meste er sagt om det trønderske sommerværet. En ting er imidlertid sikkert. Regndråpene som ustanselig faller kan, når sola forsøker å strekke sine stråler gjennom tungt skylag, skape magi.
Opp gjennom historien, da folk ikke hadde vitenskapen å støtte seg på, oppsto det mange myter om regnbuen, hva den betydde og hva det var. Noen så regnbuen som en skaper, andre som en bru, mens enkelte fryktet den og mente den betydde ulykke. Den mest kjente myten er at det i enden av regnbuen skal befinne seg en gryte med gull, visstnok beskyttet av en gnom. Denne lille gamle nisselignende mytologiske dvergen, kjent fra folketro og eventyr, skulle visstnok være en ordentlig kranglefant og ville aldri gi fra seg gullet.
Norrøn mytologi
Vikingene mente regnbuen var en bru. Det strides riktignok om det var regnbuen eller nordlyset som var opphavet til brua. Den skulle ifølge skriftene knytte verdenene Midgard og Åsgard sammen. Åsgard var gudenes hjem og brua var viktig fordi det ga mulighet til å kontrollere tilgangen til dette hellige stedet. Broen, som ble kalt Bifrost, ble bevoktet av guden Heimdal. Han slapp kun gjennom gudene og krigere som døde i kamp.
Noahs ark
Regnbuen er også nevnt i Bibelen. Der kan man lese at den er et løfte fra Gud om at han aldri mer vil oversvømme jorden for folk og dyr, heller ikke i Trøndelag. Regnbuen markerte dermed slutten på syndefloden hvor vi husker Noah og de andre utvalgte som var samlet på arken og til slutt grunnstøtte på fjellet Ararat, det høyeste fjellet i Tyrkia som rager 5 137 meter over havet.
Mangfold
I moderne tider er regnbuen ofte benyttet for å symbolisere mangfold og multikulturalisme. Sør-Afrika, også kjent som Rainbow Nation, benytter symbolikken for å markere at folk av ulik opprinnelse lever sammen og tilstreber et liv i harmoni. Regnbuen er også blitt et symbol for det homofile miljøet, og regnbueflagget vaier på Gay Pride-festivaler verden over.
Regndråper
Den mer vitenskapelige forklaringen på fenomenet lot imidlertid vente på seg. Det var først da den lærde dominikanermunken Theodoric (ca. 1250 – ca. 1310) innså sammenhengen mellom regnbuen og regndråpenes form ved å eksperimentere med vannfylte, kuleformede flasker forklaringen nærmet seg en sannhet. Han fant ut at regnbuen simpelthen skyldes lysstråler som brytes og speiles i det indre av regndråpene og treffer øyet i en bestemt vinkel. Oppdagelsen hans gikk imidlertid i glemmeboken, og kom ikke til anvendelse igjen før i 1637, da franskmannen René Descartes gjorde de samme forsøkene. Hans forklaring er faktisk så god at den i det store og hele holder den dag i dag.
Optisk fenomen
Tradisjonelt regner man med syv hovedfarger i regnbuen, selv om det strengt tatt bare er seks. Indigo er regnet med for å oppnå tallmagi. På bakkenivå ser vi en regnbuen med avslutning på hver side i terrenget. Når det gjelder skatten, som den vesle gnomen passer godt på, er det imidlertid et problem. En regnbue har nemlig ikke noen bestemt plassering. Den er et optisk fenomen som er betinget av den enkelte iakttaker. Hvis man selv flytter på seg vil regnbuen oppstå i stadig nye regndråper. Det er derfor dessverre umulig å gå til enden av regnbuen.
Rastløs gnom
Men hvilke farger ser vi egentlig i buen som krummer seg over landskapet? Mange husker kanskje fortsatt det gamle trikset fra skoledagene – ROGGBIF. Rød, Oransje, Gul, Grønn, Blå, Indigo og Fiolett – den var lett?
Det er forresten kanskje betryggende å vite at det ikke er mulig å gå til enden av regnbuen. Det er ikke godt å vite hvilken gretten gnom som skulle møte oss på bildet over, der regnbuen ser ut til å ende i Orkanger sentrum og et sted i nærheten av Evjen. Men vakker er den uansett – regnbuen.