I vår tid utvikles arbeidslivet fra dag til dag, og utdanningen du tar sikte på å være ferdig med om fire år kan gi deg en tittel som ikke lenger er attraktiv i det nye jobblandskapet. Arbeidslivet på midten av 1900-tallet og utover kan virke fjernt for oss, med sine typografer, tømmerfløtere og fyrvoktere. Enkelte yrker er i dag helt borte, mens andre er ugjenkjennelige.
Vi har tatt kontakt med noen av disse menneskene, og hørt på hva de har å fortelle.
Verdens største
Asbjørn Snekvik var en av grunnleggerne av Nils Snekvik og sønner AS. Familiebedriften startet opp på 60-tallet, livnærte seg av fiske og hadde egne båter og mannskap. Tidlig på 70-tallet startet de i tillegg med oppdrett av laks, som sprang ut av et ønske om å tilbringe mer tid sammen med familien. I dag er bedriften en del av Lerøy Midt, som har verdens største smoltanlegg i Belsvika i Hemne kommune.
Før alt dette var Asbjørn Snekvik skipper på egen båt, og har opplevd noen uværsdager. Vi har fått høre om en av dem.
Dersom du tar turen til Gjengstøa i Hemne kommune i Sør-Trøndelag og kjører så langt veien rekker, havner du hos Asbjørn Snekvik. Vil du videre er heller ikke det umulig, men da må du gå sjøveien, og med ett ligger verden for dine føtter der ute i havgapet.
Slik har det seg også at Asbjørn bor nettopp her.
I 1956, da Asbjørns far – Nils Alfred – bygde huset, var det muligheten for å legge til med større båt som var avgjørende. Det var blitt for grunt ute i Snekvika, hvor de hadde bodd frem til da.
Den første båten
Mens familien bodde i Snekvika, og brødrene Asbjørn (1932–), Eivind (1934 –) og Arne (1936 –) nådde konfirmasjonsalder, begynte de å bli med sin far ut på båt for å jobbe. Det var ikke mye arbeid å få for ungdommer på den tiden, ifølge Asbjørn, og man måtte gripe de mulighetene man hadde. Men livet på sjøen lå naturlig for brødrene, og etter hvert som tiden gikk, ble de mer selvstendige i yrket.
Som 19-åring begynte Asbjørn på et navigasjonskurs ved Val landbruksskole i Rørvik. Tre år senere var brødrene Snekvik klare for egen båt.
I 1954 kjøpte de en 72 fots båt fra Os ved Bergen med navnet Sundøy. Mannskapet hadde de klart: Eivind som notbas, Arne som maskinist og Asbjørn som skipper.
Etter tre år følte brødrene seg sikre på å kunne mestre større båter, og skrev kontrakt med Vågland båtbyggeri på Halsa. Det ble en 92 fots fiskebåt døpt Anna Lovise, etter deres mor, et navn de tok med seg på alle sine båter etter hvert som de ble byttet ut.
Notbåter ble gammeldagse i 1963, og brødrene gikk da over til kraftblokk, før de i 1966 fikk bygd ny stålbåt ved Smevik mekaniske, sør for Ålesund.
Bransje i utvikling
En stor fordel med stålbåter er at de har mulighet for å ha kjøletank, noe som ifølge Asbjørn var nesten umulig å få til på trebåter. Halve jobben med fiske var også å levere fangsten, og uten kjøletank kunne kvaliteten forringes, og dermed prisen på fangsten synke.
– Silda hadde sjøtemperatur da vi tok den om bord: Hadde sjøen femten grader, så hadde silda det også. Men med RSV-system kunne vi kjøle ned sjøvannet til minus én grad, på grunn av saltet. Da kunne vi gå langt vest om Shetland for å fiske, og ned til Cuxhaven i Tyskland for å losse, forteller Asbjørn.
At brødrene kostet på seg de to ekstra døgnene det tok å reise til Cuxhaven, var fordi man der kunne få en bedre pris enn i Norge. Fangsten ble auksjonert bort, og var man heldig kunne man få en god slant penger for jobben. Men uten et kjølesystem ville ikke fangsten ha holdt seg.
I tiden da brødrene hadde trebåt, var det ikke uvanlig at fisken ble for dårlig til å kunne brukes som «bedre anvendelse», altså som mat, og i stedet måtte selges til fabrikker som lagde sildemel og sildolje. Prisen kunne da bli en tredel av hva de fikk for matfisk. Prisen for en hektoliter (100 liter) matfisk kunne være for eksempel 60 kroner, mens sildeoljefabrikkene betalte 20.
– Det var slik vi gikk til innkjøp av kjøleanlegg, for det kostet det også, minnes Asbjørn.
Brødrene var tidlig ute med dette, og merket raskt fordelene, før det etter hvert ble vanligere blant fiskebåter å ha kjøleanlegg.
Sommerlodde
I 1974 var brødrene i Barentshavet for å fiske lodde. Sommerlodden kunne man ta opp fra august og utover høsten. Kvoten de ble tildelt, var avhengig av størrelsen på båten, og Anna Lovise fikk en kvote på 38.000 hektoliter den høsten. Med en lastekapasitet på 7.500 hektoliter ble det mange turer med både full last og «slumper», som Asbjørn kaller det.
– Det var ikke alltid det var fangst å få, så vi ble jo lei av å ligge oppi havet der, men kvoten måtte vi prøve å ta opp. De aller fleste turer gikk på det jevne. Det ble fangst, så ble det lossing, forteller han.
Men under den siste turen den høsten, da det gjensto under 7.500 hektoliter av kvoten, blåste det opp til storm ute i Barentshavet. De var én last unna å fylle kvoten, men først måtte de losse det de allerede hadde om bord.
– Vi var rundt 30 nautiske mil unna Hopen: En øy på en 25 kvartmil, sør for Svalbard. Og det var mellom 20 og 30 kvartmil østenfor der det var ganske gode forekomster av lodde, minnes Asbjørn.
Lossing i Tromsø
Lasterommet var fullt, og Anna Lovise måtte losse. De meldte først inn fangsten til sildesalgslaget i Harstad, og fikk losse i Tromsø denne gangen, ettersom de gikk lenger sør ved en tidligere tur. Sildesalgslaget forsøkte å fordele frakttiden rettferdig blant båtene på denne måten.
Mannskapet hadde fryktet lossing lenger sør, og ettersom Tromsø kun var to døgns kjøring fra Hopen, sto jubelen i taket da de gikk inn utenfor Hjelmsøya og inn mot Finnmark. Jubelen stilnet derimot raskt da Anna Lovise kom nærmere land.
– Da vi kom til Tromsø, lå det en del båter før oss, og regelen var slik at den som først kom inn til fabrikken, fikk losse først. Det tok tid, men til slutt ble det vår tur. Og slik var det at når vi losset full last, tok det omtrent tolv timer før vi var ferdige. Men lossegjengene på fabrikken hadde den regelen at klokken ti på lørdag, så skulle de hjem, og da hadde vi 400 hektoliter igjen i lasterommet, forteller Asbjørn.
Stemningen dalte brått ifølge den pensjonerte skipperen. Losserne hadde fri frem til mandags morgen, og ikke fikk mannskapet lov til å operere grabben selv, ei heller dra ut igjen før båten var ferdig losset.
– Vi var pent nødt til å vente. Og på mandag, da losserne kom tilbake, tok det omtrent én time å losse ferdig.
Anna Lovise lå til kai og ventet i nesten to døgn med et mannskap på 14 mann, kun på grunn av én times arbeid.
– Men slik var det, og vi levde over det også. Og når vi var ferdig utlosset dro vi ut igjen med en gang for å få opp siste rest av kvoten, sier han.
Storm i Barentshavet
Stormen som etter hvert skulle blåse opp ute i Barentshavet, viste allerede tegn til seg, men brødrene hadde tiltro til båt, utstyr og eget mannskap. Kvoten måtte tas opp og maten måtte på bordet, enten det snødde opp eller ned, forteller Asbjørn.
– På den tiden hadde vi det utroligste utstyret om bord: GPS, radar, peiler: Det var ikke den ting vi manglet. Vi startet med enkelt utstyr ja, men på 70-tallet var vi kommet dit at vi hadde skikkelige saker altså, forteller han.
Tidligere det året hadde brødrene Snekvik gått til innkjøp av en værskriver, som kom til god nytte på turen ut fra Tromsø.
– Værskriveren var slik at den skrev ut værkart. Vi stilte inn på en stasjon i Skottland som heter Bushmills. Jeg synes jeg ser igjen den strimla som kom ut fra værskriveren ennå: Det var fire kraftlavtrykk som gikk rett i dørken fra skriveren. Lavtrykk med storm, fire stykk. Det var slutten av oktober det der, vet du. Men vi hadde jo stor båt, og vi kunne ikke ligge i Norge og vente på at det ble godvær, det var jo to dagers kjøring bort. Det var bare nødt til å gå, og egentlig hadde vi båt til å tåle all slags vær, i alle fall sa vi det til oss selv, minnes Asbjørn.
Måten de forberedte seg til uværet på, var at de fylte konsumtankseksjonen i midten av båten med vann, slik at båten ble liggende lavere i sjøen, og dermed ble stødigere.
– Da ble det som en helt annen sjøbåt. Den ble roligere på alle vis. Vi fylte opp, terset igjen alle luker og gjorde oss klare for ruskeværet. Og ruskevær ble det vet du, og det kunne ikke bli annet heller, forteller han.
Hopen – i le for stormen
De gikk ut ved Vannøya og tok sikte på Hopen hvor de kunne få ly, eller «livd», som Asbjørn kaller det. Allerede da var det blitt liten storm, og dagene oppe i nord ble kortere og kortere.
– Du vet når storm blir påstående lenge ute på havet slik, så blir det forferdelig til brott på bølgene. Og på natten, da vi ikke så bølgene komme, måtte vi redusere farten, og da tok det enda lengre tid, sier han.
Asbjørn beskriver turen opp som forferdelig, men sier de ikke hadde noen problemer utover det dårlige været. Med alt utstyret de hadde, visste de hele tiden nøyaktig hvor de var.
– Vi begynte å nærme oss Hopen på formiddagen. Det var sydøststorm, og vi kom inn på vestre side av øya. Da vi kom så langt fram at vi kom i livd så stilnet det, og bølgene forsvant. Selv om det blåste som bare det, det var jo storm.
Asbjørn tar i bruk mobiltelefonen, asjetten og koppen sin for å illustrere, dytter kaffekoppen opp langs siden av mobilen for å vise hvordan de kom seg i le for stormen den gangen for over 40 år siden.
Han fortsetter:
– Det var snø på øya, og det tok vinden tak i, så det ble som et jordfokk, bare at det var snø. Det nyttet ikke å se, ikke så vi øya og ikke så vi noe annet enn oss selv, men vi hadde radar vet du, så vi så både land og båter på skjermen.
Da de ankom Hopen, hadde det blåst storm i flere døgn, og alt som fløt, både små fiskebåter og store russiske fabrikkskip, samlet seg der vest for øya.
– På vestsiden av Hopen er det et stort område der det ikke er så veldig dypt, omtrent 18 favner, og der gikk vi oss oppover mellom båtene, vi så dem kun på radaren, men vi telte opp til 350, forteller Asbjørn.
De båtene som ble fanget i stormen, hadde i grunnen ett alternativ: Å finne seg et sted å være til stormen gikk over. Og mange fant Hopen.
– Vi satte ut begge ankrene våre og all kjettingen. Det var nesten ikke vær til å sette ut ankrene altså, men det var såpass rolige bølger der at det gikk. Men snøføyken sto sånn fra øya at vi så ingenting. Så vi var glad for at vi hadde kommet oss dit, det kan du være trygg på, konstaterer han.
Siste last
De ble liggende i tre og et halvt døgn før stormen stilnet.
– Den spaknet mot kvelden husker jeg, i elleve tolvtiden. Da tok vi opp ankrene og gikk østover igjen, omtrent 20 kvartmil fra selve øya.
Der fikk de tatt opp resten av kvoten, gikk sørover, og begynte å kurse for Hjelmsøy.
– Sjøvannet ved Hopen må ha vært uvanlig kaldt. Ferskvannslageret bakerst i båten hadde fryst fast mot innsiden av tanken, og da vi gikk sørover til varmere sjø så løsnet det. Det ble slamring og et underlig leven før det tinte opp igjen, minnes Asbjørn.
Været var blitt bedre, og Asbjørn forteller at det var en helt annen situasjon å være på sjøen i. De hadde to døgns kjøring igjen til land, før de fulgte kysten innenskjærs resten av veien, og losset siste last i Lysøysund.
Jørund Moltubakk