Det er julaften, store snøfiller fyller luften mens det blå vintermørket senker seg over Hoeggen kirke. Inne i kirken er benkeradene fylt opp til randen av lett stressede småbarnsforeldre og mer eller mindre utålmodige barn. Bakerst i kirkerommet bysses babyer, mens et strykeorkester har tatt plass foran alteret for å sette en ekstra spiss på julesangene. Helt fremst står Sveinung Tennfjord, kledd i fotsid hvit prestekjole, og snakker om takknemlighet før kirkeklokkene ringer og menigheten stomler ut i vintermørket, hjem til ribbe og julepresanger.
Samtidig, et annet sted i byen, plukker noen opp mobiltelefonen sin og slår nummeret til Kirkens SOS.
Å lindre nød
- Det er fire ganger så mange selvmord som det er dødsulykker i trafikken.
Det er blitt 24. januar. En knapp uke er gått siden Tennfjord ble innsatt som prest i Buvik kirke, også denne gangen i en fullsatt kirkesal. Han har møtt opp til intervju og fotografering ikledd sort skinnjakke og et knall orange bymisjonsskjerf, symbolet på hvordan Kirkens bymisjon ønsker å gjøre byen varmere. Den nye sognepresten er opptatt av det, hvordan han som prest skal stå til tjeneste for dem som trenger noen å snakke med. Med seg til Skaun har han16 års erfaring fra Kirkens bymisjon, der han hadde ansvar for det som etterhvert ble norges største krisetelefon, Kirkens SOS.
- Det handler om å gjøre evangeliet, ikke bare si det. Vi skal snakke med folk, vi skal lindre nød. I Kirkens bymisjon jobbet jeg med å sørge for at de som ikke hadde bolig fikk et sted å bo, jeg jobbet med HIV- og AIDS-tematikk, og så fikk vi Kirkens SOS inn som en del av bymisjonen. Telefonen er et samtaletilbud til folk som ikke kan eller har noen å snakke med. Jeg har jobbet mye med selvmordsforebygging. Selvmord er et mye større samfunnsproblem enn det ser ut som, sier Tennfjord.
«Sånn er jo livet»
Men for å begynne med begynnelsen. Buviks nye prest ble født i Molde i 1965 og vokste opp i Steinkjer. Allerede som syvåring hadde han bestemt seg for å bli prest, og han fikk etterhvert sin utdannelse på menighetsfakultetet i Oslo og på Universitetet i Oslo. Han jobbet som feltprest i forsvaret i to år, giftet seg og ble etterhvert prest i Sjømannsmisjonen i Antwerpen. Men alt gikk ikke på skinner for den målrettede trønderen.
- Det hadde vært en drøm å jobbe som sjømannsprest i utlandet. Jeg hadde vært vikar både i Rotterdam og i San Fransisco. Men hverdagen i Belgia ble krevende. Jeg var jo gift, og det var vanskelig å få det til å fungere. Vi valgte etterhvert å dra hjem igjen. Noen år senere ble vi skilt. Sånn er jo livet.
Han kom tilbake til Trondheim i 1995, jobbet som prest i Hoeggen kirke og ble skilt i 2001. Tre år senere giftet han seg på ny, med Oddfrid Skorpe Tennfjord. Sammen har de to barn, samt hennes to barn fra tidligere. Tennfjord ler når han får høre at han dermed er «som alle oss andre vanlige folk» som går gjennom skilsmisser og etablerer nye familier.
- Ja, jeg kan skrive under på at jeg er som alle oss andre. Men jeg husker at jeg mistet motet på å være prest. Jeg ville heller kjøre buss. Og det gjorde jeg en del.
Les også: Økte stillinger i kirken
Gitarpresten
En prest som heller ville kjøre buss. Hvordan henger det sammen?
- Ja. Jeg har kjørt buss i 30 år. Det begynte med at jeg kjørte isbilen hjemme i Steinkjer, det var en strålende jobb! Så kjørte jeg buss i studietiden, og jeg har kjørt buss i Trondheim for Team trafikk i helgene. Som prest er man liksom alltid på jobb, man grubler på hva man skal si i prekenen, man tenker på en forestående begravelse, man møter mennesker på butikken som vil snakke med deg. Som bussjåfør derimot, da er du på jobb når du er på jobb, og når du er ferdig så er du ferdig. Det er fint. Samtidig har man jo et enormt ansvar i jobben.
Da Sveinung Tennfjord tiltrådte som ny prest etter Dagfinn Bjerkestrand, sto det en flunkende ny gitar og ventet på ham inne på kontoret.
- Det var utrolig fint. Jeg er glad i musikk, og jeg tar gjerne med gitaren på gudstjenester og i annen jobbsammenheng. Jeg har berget meg ut av mange situasjoner med det, hehe. Men jeg tror folk setter pris på det. Jeg er en sånn gitarprest! Noen syns kanskje det kan bli litt mye. Men jeg har faktisk skrevet en sang til en bibeltekst en gang.
Andakt før kampen
Hjemme har den eldste jenta i familien, 17 år gamle Torunn Skaug, gjort seg bemerket med å komme til finalen i Melodi grand prix junior i 2015.
- Jeg skal ihvertfall ikke ta æren for det! Det er lett å skryte av de to eldste, for jeg har jo ikke bidratt med noe der. Men jeg har nå sørget for at det har stått et piano i huset. Og hun minste jenta vår spiller baryton. Selv har jeg sunget en del i kor. Ut over det er mine interesser knyttet til idrett. Fotball og håndball. Jeg har vært trofast Lerkendal-tilskuer, og da jeg jobbet et par år som prest i Tempe kirke bruke vi å ha åpen kirke før kampen.
«Før kampen»-arrangement, i kirken?
- Ja! Det ble litt som sjømannskirken, bare for supportere i stedet. Vi kjørte en kort liten andakt, vi måtte jo det for å rettferdiggjøre det, og så hadde vi en veldig hyggelig stund med god stemning. Jeg husker en Rosenborg-supporter sa det etter en kamp der Rosenborg tapte, at det gjorde ikke så mye for han hadde jo vært i Tempe kirke før kampen.
Høytid i hverdagen
Nå er han klar for å bli kjent med og gjøre tjeneste blant skauningene. Orkdal prosti skal være kjent for god oppslutning om kirkene, og Skaun utmerker seg ved å ha 85,5 prosent av innbyggerne som medlemmer av statskirken.
- Det er langt over landsgjennomsnittet. Det viser at folk her føler tilhørighet til kirken. Det betyr noe å kunne komme hit, å ta med ungene til dåpen. Kirken skaper en høytid. Hvis alt bare skal handle om mat og varme og praktiske ting, da blir alt flatt. Det handler om at livet skal ha en himmel over seg, sier Sveinung Tennfjord.
