Se det for deg: To enorme kontinenter begynner å bevege seg mot hverandre. Vulkaner oppstår der det ene kontinentet begynner å grave seg ned under en havbunn bygd opp av lag på lag med sedimenter. Infernoer av vulkanutbrudd og sprutende lava bryter opp den gamle havbunnen mens gigantiske fjelltopper bygger seg der kontinentene støter sammen inntil kollisjonen er komplett og et helt nytt landskap har oppstått: Den kaledonske fjellkjeden, med fjell like høye som dagens Himalaya, bygget opp av størknet havbunn, der sedimentene og lavastrømmene fra de undersjøiske vulkanene fortsatt kan gjenkjennes. Smeltet steinmasse har trengt opp gjennom jordskorpen fra jordens mantel, og blitt avkjølt og størknet til granitter og andre magmatiske bergarter.

Og inni sedimentene: Spor av liv, avtrykk av organismer slik de endte sine liv og ble liggende begravd mellom sand og stein.

Bildet viser basalter ved Ilfjellet i forgrunnen, og Resfjellet bestående av havbunnskorpe i bakgrunnen

En nordamerikaner på taket

Vi beveger oss omtrent 450 millioner år frem i tid, til året 1914 og Singsås kirke i Gauldalen. Der er Per Foros i ferd med å reparere skifertaket på kirken da han oppdager et fossil i en av skiferplatene. Avtrykket i steinen viser en trilobitt av det som til da var en ukjent art, og når paleontologen Johan Kiær formelt beskriver fossilet i 1932, gir han det navnet Trinucleus forosi etter finneren fra Gauldalen. Det lille dyret levde for mellom 443 og 488 millioner år siden, altså på samme tid som den kaledonske fjellkjeden ble dannet.

- Det ble rett og slett funnet en nordamerikaner på kirketaket, forklarer direktør for Norges geologiske undersøkelser (NGU), Morten Smelror.

- Da kontinentene kolliderte for over 400 millioner år siden, ble den gamle havbunnen skjøvet inn over grunnfjellet vi har her i Trøndelag, i likhet med resten den vestlige delen av landet for øvrig. Vi bor nå på røttene av den kaledonske fjellkjeden, som strekker seg fra Skottland til Svalbard, forklarer han ivrig.

Trilobitten som ble funnet på kirketaket på Singsås viste seg å være mellom 443 og 488 millioner år gammel.

Kontinenter i drift

Nå er kontinentene i ferd med å drive fra hverandre igjen, noe de begynte med for 60 millioner år siden, i tillegg til at vi også driver nordover. Faktisk vil Østlandet om 50 millioner år befinne seg like langt nord som Bodø er i dag, noe som kan være en fattig trøst når man sliter seg gjennom en kjølig trøndersk sommerdag. Men mer om det siden. NGU og Smelror er nemlig kommet i nyhetsbildet igjen, denne gangen på grunn av et annet steinfunn, gjort på Løkken.

- Jaspisen som ble funnet på Løkken kan faktisk si noen om livets utvikling på jorden, sier Smelror.

Bildet viser basalter ved Ilfjellet i forgrunnen, og sedimentære bergarter rundt Holsjøen i bakgrunnen.

Blågrønnalger og akritarker

Steinen som ble funnet på Løkken er fra samme tid som trilobitten på kirketaket, altså ikke eldre enn 460 millioner år gammel. Men det finnes steder i Norge som ikke var med i den enorme fjelldannelsen, og som dermed har bevart spor etter enda eldre liv.

- På Varangerhalvøya finner vi sedimenter fra Prekambrium, altså fra 542 til mer enn 1000 millioner år siden. Her finner vi kun encellede organismer. Blågrønnalger og noe vi gjerne kaller akritarker. Det betyr bare at vi ikke helt vet hva de er, sier Smelror og fortsetter enda lenger tilbake i jordas historie.

- Vi begynner å nærme oss, men funnene i Finnmark er ikke eldst i verden. I Canada har vi funnet spor etter liv som er fra 3,6 milliarder år gamle, kanskje så mye som 4,3 milliarder år. Jordkloden er 4,6 milliarder år gammel.

Han er glad i stein, NGU-direktør Morten Smelror. Her viser han fram stein hvor man kan se forkullede planterester fra den tiden da dinosaurene vandret på jorden.

Vulkanputer

Og det er det som gjør jaspisen fra Løkken interessant. Strukturene som viser spor av mikroorganismer er de samme som ble funnet i Canada. Den lille røde steinen er dermed også sannsynligvis en nordamerikaner som har fulgt med på lasset når kontinentene har dundret sammen og havbunn ble til fjelltopper. I dag er den kaledonske fjellkjeden fullstendig nedslitt og pusset på gjennom millioner av år, men fortsatt kan man se spor av de enorme kreftene i terrenget, enten man er i Meldal eller et annet sted i Midt-Norge.

- Vi har både disse sedimentene, og vi har de vulkanske avsetningene. Lavaen som fløt ut på havbunnen størknet gjerne i slike puter, og de kan sees oppe i dagen den dag i dag mange steder i Trøndelag, sier Smelror og viser fram bilder av mørkgrå puteformede steinformasjoner fra Foldsjøen i Malvik.

- Vi finner også mye fossiler fra den tiden, sier Smelror og ramser opp både kjente og mindre kjente dyrenavn: Brakiopoder, trilobitter, koraller, konodonter, graptolitter – de siste visstnok planktoniske kolonidyr som døde ut en gang i oldtiden.

Putelava ved Hyttfossen (Nidelva) i Klæbu.

Da Meldal var tropisk

Men hva med tiden fra 450 millioner år siden, og fram til i dag? På Røros har man funnet spor etter de aller eldste landplantene på jorden. Hvordan kan det ha seg, her oppe i det kalde nord hvor istider har satt spor etter seg gjentatte ganger?

- Du må huske at vi befinner oss i tidsepoken Devon. Da er vi fremdeles sør for Ekvator, sier Smelror og trekker fram plansjer som viser hvordan kontinentene var pakket sammen i en stor klump på den sørlige halvkule. Trøndelag lå ikke på 63 grader nord den gangen, men nesten helt på andre siden av jordkloden.

Også i Meldal kan man finne putelava. Dette bildet er fra Løkken.

- Vi er riktignok litt nærmere ekvator enn før, vi har jo drevet nordover. Det gjør vi fortsatt. Samtidig som Europa beveger seg bort fra Amerika med 1-1,5 centimeter i året, beveger vi oss også nordover, sier Smelror før han raskt drar oss videre til en enda mer spennende tidsalder; Jura.

- Vi har faktisk litt av Juraparken, «jurassic park», i Beitstadfjorden. Der er det sedimenter som er 170 millioner år gamle. Om det kan ligge dinosaurer på bunnen av fjorden? Absolutt! Det er høyst sannsynlig, men vi har aldri boret der.

I stein funnet ved Løkken i Sør-Trøndelag finnes mikroskopiske trådformede spor av bakterier som levde av å omdanne jern til jernoksid ved varme kilder på havbunnen for 480 millioner år siden, likt det som nylig ble påvist i de minst 3770 millioner år gamle bergartene i Canada.

La fossilene ligge

Og bare så det er sagt: Det er ingen vits i å dra på seg dykkerdrakten for å prøve om man kan grave fram et dinosaurbein eller to. Datidens sedimenter er for lengst blitt til stein, det samme gjelder fossilene på landjorda som man finner innkapslet i stein og bergvegger. Smelror ønsker heller ikke at man skal gå løs på berget med hammer og meisel om man skulle være så heldig å oppdage et fossil. Helst vil han verne områder med rike fossilforekomster, som enkelte områder mellom Orkdal og Gauldal, eller på Hølonda der avtrykk av over 400 millioner år gamle brakiopoder fortsatt ligger synlig i dagen i den kalkrike berggrunnen.

- La de ligge. Så kan andre som kommer etter også ha glede av å se dem, ber NGU-direktøren.

Fossiler av brakiopoder - eller armføttinger som de heter på godt norsk - i kalkstein i Meldal.