Av Jørund Moltubakk

Sonja vokste opp hos sin mormor, Marit Krog, på Hitra. Marit ble enke da hun var 28, og giftet seg aldri på nytt. Hun drev et lite småbruk alene, og reiste rundt på nabogårdene og bakte flatbrød for å spe på inntekten.

Tidlig satt i arbeid

Så tidlig som i fireårsalderen, ble Sonja med mormoren ut for å plukke bær om somrene. Etter hvert begynte hun å plukke alene, for å tjene seg noen kroner. Da var hun ute fra tidlig morgen til sent på kvelden, samtidig som hun passet kyrne.

– Det var ikke en dag på sommeren uten at jeg var ute og plukket bær. Det var fast inntekt da sesongen sto på. Som oftest var det 15 øre literen for tyttebæra, og 20 øre literen for blåbæra, forteller Sonja.

Svaksynt

Syv år gammel begynte hun på Akset skole, som lå mellom Sandstad og Strøm på Hitra. Allerede før skolestart hadde mormor Marit lært syvåringen å lese, men Sonja var svaksynt, og på skolen måtte hun spørre de andre ungene om hva som sto skrevet i boka. Fastlæreren de hadde, likte dårlig at Sonja pratet i timen. Han trodde ikke på at jentungen ikke kunne se, så det hendte at han både holdt henne opp etter håret og slo henne.

Fastlærerens bror var også lærer for Sonjas klasse i perioder, og Sonja forteller at det var først da hun lærte noe.

– Broren var en helt annen type, han tok seg av meg, og lærte meg veldig mye. En skulle ikke tro at de var brødre. Han ene var en så flink og snill mann. Han andre var mer utålmodig og vanskelig, forteller hun.

En krone uka

I niårsalderen lærte Sonja å seile åfjordsfæring, helt på egen hånd. Formålet var å komme seg ut på fjorden for å pilke. Fortjenesten brukte hun til å handle konfirmasjonsklær.

– Var det ikke tungt for en niåring å operere en seilbåt alene?

– Vi var mer trent på den tiden. Du ble satt til å vaske og skure gulv fra du var seks år, og til å bære ved og torv og vann. Også rodde vi mye, forteller hun.

Men hun innrømmer at det var et slit å få opp masta på færingen.

En annen måte å tjene penger på, var å plukke stein fra jordene rundt om på nabogårdene. Da var de gjerne en fire-fem unger som gikk rundt med hver sin pinne til hjelp.

– Det hendte seg vel at vi fikk en krone i uka, men det var ikke alltid det heller, vi fikk klare oss hvis vi fikk mat, forteller 91-åringen.

Sjølivet i blodet

I tolvårsalderen hjalp Sonja nabokona, som slet med leddgikt, med å passe kyrne.

Da hun fylte fjorten var hennes eneste ønske å jobbe på sjøen.

– Det lå vel i blodet. Jeg har hatt mye slekt som har vært på sjøen, forteller hun.

Men Marit var ikke begeistret for barnebarnets ønsker.

– Jeg lovte mormor at jeg ikke skulle reise til sjøs, før hun var død, forteller hun.

Og det holdt hun.

Ikke før i 1957, da Sonja var 31 år, begynte hun å jobbe for rederiet Bachke & Co. i Trondheim. I seks år jobbet hun som salongpike på blant andre båten Vigrid, som gikk i rute mellom Vest-Afrika og USA.

Utenfor Norges landegrenser

– Det var et herlig liv, livet til sjøs. Det var der jeg traff mannen min. Jeg traff ham på land, i Accra, under innvielsesfesten av byen. Det var rundt 30 amerikanske filmskuespillere som tok inn på hotellet jeg bodde på. Det kom folk fra stammer fra alle steds omkring, malt i alle regnbuens farger, og pyntet i sin fineste stas. Jeg kommer aldri til å glemme det så lenge jeg lever, forteller Sonja.

Men til tross for mange inntrykk, kom arbeidet alltid i første rekke.

– Det gikk i ett fra klokken seks om morgenen til klokken ti på kvelden. Jeg jobbet i salongen hvor jeg serverte, dekket bord og vasket. Sånn som i et hjem, bare at det blir på et annet vis, og mye tyngre, forteller Sonja.

Herlig tid

Avhengig av været brukte skipet Vigrid, som Sonja var på i nesten to år, mellom tre og fem uker på farten mellom Vest-Afrika og USA.

– På den tiden fikk du ikke gratis hjemreise før etter ett og et halvt til to år, så det var ikke bare å sette seg ned og skrike at nå vil jeg hjem, forteller hun.

Men Sonja fikk ikke hjemlengsel.

– Uansett hvor jeg var, så trivdes jeg, og fant meg til rette. Det var en sånn herlig gjeng de folkene på båtene på den tiden, sier hun.

Etter å ha fartet mellom USA og Vest-Afrika, var Sonja i fart både i Spania, Canada, Tyskland, Suezkanalen og Panamakanalen. Og opplevelsene satte spor etter seg.

– Det kunne være ekstra fine reiser, især den oppover Canada. Der var det sluser som gikk oppover. Det var noe som alle på båt, hadde lyst til å oppleve. Da stiger du opp som om du var i et fly, nei det var kjempefin trafikk, forteller hun.

Men før den tid, mens mormor Marit styrte husholdningen hjemme på Hitra, var ikke livet på sjøen en aktualitet. Og dessuten var det andre hensyn å ta på den tiden. Året var 1940, Sonja var fjorten år og konfirmant, og krigen brøt ut i Norge.

Okkupasjonen av Norge

– Det var mye som hendte det første året. Det kom engelskmenn og la ut miner i sundet der vi holdt til, ved Terningen. Fjorten dager etter, var det to fiskebåter som gikk seg på minefeltene. Det var syv eller åtte personer som døde. De kom nordfra, og skulle til Ålesund med klippfisk, forteller hun.

Dette var Sonjas første møte med krigen. Hun forteller at hendelsen skapte et fryktelig til oppstyr på Hitra.

– Det lå strødd vrakgods, døde mennesker og fisk overalt. Det var helt forferdelig, forteller hun.

Veldig inntrykk

I 1942 var Sonja i Kristiansund, på vei til Vikaholmen, for å besøke sin svogers søster. To år tidligere, 28. april 1940, ble Kristiansund utsatt for fire dagers intens bombing, utført av tyske bombefly. Da Sonja besøkte byen, lå den fremdeles i ruiner.

– Hele Kristiansund var nedbrent, det sto bare rønner igjen. Det eneste stedet hvor det sto folk, var på kaia da båtene kom. Det var mest tyskere, og en og annen uteligger. Men det var én mann som ruvet over de andre, forteller hun.

En skipper, som Sonja kjente fra før, ba henne om å spørre den høye mannen om han kunne ro henne over til Vikaholmen. Det kunne han.

– Da vi var kommet såpass langt ut, at ingen verken hørte eller så oss, begynte han å snakke frempå, og lurte på om jeg ville bli med på noe som var spennende.

– Bevares, jeg har ikke gjort annet hele livet, sa jeg, så det ville jeg. Det var da han sa at han var medlem av motstandsbevegelsen.

Sonja ble satt på en fiskebåt fra Kristiansund til Agdenes, og videre til Trondheim, hvor hun ble aktiv i motstandsbevegelsen.

– Hvorfor bestemte du deg for å bli med?

– Det var nok all elendigheten som ble utført. For eksempel de syv, åtte skuespillerne i Trondheim som ble samlet og skutt. Sånt gjorde et forferdelig inntrykk, og når du hørte om alt dette, så ble du bare nødt til å bli med, sier Sonja

Inn i motstandsbevegelsen

I Trondheim startet hun å jobbe under ledelse av Arne Ratje, sammen med et søsterpar på 16 og 19 år. De tre jentene lå ofte hjemme hos søstrenes besteforeldre i Trondheim, men tilværelsen var uforutsigbar. Det var ikke alltid greit å vite hvor man måtte overnatte neste natt.

Oppdragene de utførte, gikk blant annet ut på å levere ut flygeblader for motstandsbevegelsen, hjelpe jøder over grensen til Sverige og frakte beskjeder til nordmenn som var etterlyst, og skulle arresteres.

– Vi var avhengig av å ha kontakt med både nazister og tyskere. Vi måtte late som vi var på deres parti, og det gikk som oftest bra, for de trodde ikke at et kvinnfolk på 17, 18, 19 år kunne blande seg inn i noe sånt. De levde i den troen, men heldigvis, der tok de feil, sier Sonja.

Far til de to søstrene var politimann i Trondheim, og i den posisjonen at han måtte velge mellom å bli med i Nasjonal samling, eller slutte som politi. Å slutte som politi innebar en risiko, så han valgte å rømme over til Sverige, men fikk ikke mulighet til å si fra til døtrene sine før han dro. Dette skapte naturlig nok engstelse hos tenåringsjentene. Da gikk de til Sonja for hjelp.

Møte med Henrik Rogstad

– Den eldste av de to søstrene spurte meg om jeg kunne ta meg en tur til Rogstad, for å spørre om han visste hva som hadde skjedd med faren deres, forteller Sonja.

Henrik Rogstad var aktiv i NS, fylkesfører for Sør-Trøndelag under store deler av krigen, og ansett som en av de mest tyskvennlige blant de norske nazistene. Etter likvideringen av Karl Marthinsen, den 8. februar 1945, ble Rogstad øverste leder av Hirden.

– Jeg tenkte at det var risikabelt, men sa ja likevel. Men herregud, som jeg grudde meg. Jeg hadde jo hørt snakk om denne skapningen, om hvor bister han så ut, og hvor fæl han var. Men da jeg kom til kontoret, hilste jeg som normalt, og han spurte hva jeg ville.

Sonja fortalte Rogstad, som sant var, at hun hadde to venninner som var bekymret for hvor faren deres var, og som derfor hadde sendt henne for å spørre i deres sted.

– Han reagerte nesten ikke, vet du. Sa bare at nei, det kunne ikke han vite noe om. Men selvsagt hadde han nok en finger med i spillet, det var noe alle visste. Han var jo hovedpersonen når det var noen som var etterlyst, så vi regnet jo med det. Men han påsto han ikke visste noe, sier Sonja som kom helskinnet gjennom møtet, men uten noe resultat å vise for seg.

Etter som tiden gikk, ble tyskerne mer og mer innstilt på å få tak i medlemmer av motstandsbevegelsen.

– Det begynte å bli varmt under føttene på oss etter hvert. Stadig flere av de vi sendte over grensen til Sverige, ble tatt av tyskerne, noe som uroet oss, sier Sonja.

Arrestert under flukten

Det tok ikke lang tid før Sonja og søstrene forsto at de også måtte komme seg over til nabolandet i øst. Like før jul i 1944 bestemte de seg for å rømme over Tydalen, men turen mot Sverige gikk ikke som planlagt.

– Vi ble tatt om natten, hjemme hos et eldre ektepar vi overnattet hos. Det var langt unna allfarvei, men vi var vel allerede blitt såpass ettersøkt at de var på utkikk etter oss. Klokken fire på natten kom de og hentet oss, lensmannen og to nazister, og kjørte oss til Selbu lensmannskontor.

På spørsmål om arrestasjonen var dramatisk, svarer Sonja nei.

– I bunn og grunn må jeg si at de oppførte seg som folk. Vi lå og sov da de kom, og levde i den troen at vi var i sikkerhet. Men vi forsto det med en gang da vi hørte bilen utenfor veggen, forteller hun.

Hun ble heller ikke redd da hun forsto hva som foregikk.

– Jeg tror ingen av oss tok det så hardt. Men selvsagt var det et helvete å komme i fengsel. Det var så kaldt den vinteren. Det var heller ikke noe varme på cella. Lite mat fikk vi også. Det var ikke noen herlighet, altså.

– Hvordan var ventetiden frem til dere ble sendt videre til Trondheim?

– Vi satt i en stue. Det var ikke noe vits i å binde oss, tre jentunger, såpass mye vett hadde de, ler Sonja.

Kvinnefengsel i Trondheim

Påfølgende dag ble de fraktet til Trondheim, og satt i forhør.

– Hvordan var forhøret?

– De kunne være skarp i kjeften, altså, men de fikk ikke så mye ut av oss likevel, det var for det meste ja og nei.

– Så de gikk ikke lenger enn å stille spørsmål?

– Nei, de gjorde ikke det. Det nærmet seg slutten på krigen, så de begynte å bli mer og mer tamme, forteller hun.

De tre siste månedene av krigen satt Sonja i et gammelt kvinnefengsel øverst i Munkegata. Fengslet ble revet etter krigen. Sonja beskriver cellen som en liten firkant med en benk, et bitte lite bord og to plankiser.

– Jeg satt sammen med en kvinne fra Polen. Hun hadde kjæresten sin på Kristiansten festning. Han var dødsdømt, forteller hun.

– Hva hadde han gjort?

– Nei, hvem vet hva de hadde funnet ut at han hadde gjort. Det skulle ikke så mye til før de fant ut at folk skulle drepes på den tiden, sier hun.

Vaktmester annonserte freden

Sonja og den polske medfangen fikk ingen informasjon om krigens tilstand, før døra plutselig gikk opp, og de fikk beskjed om at de var fri.

– Det var vaktmesteren i fengselet som fortalte oss at krigen var over, forteller hun.

Dette hadde de hatt mistanke om i lang tid.

– Du merket på et vis at noe var på gang. Ting roet seg mot slutten, og det ble mindre hektisk, forteller hun.

Sonja brevvekslet med den polske medfangen etter krigen. Kjæresten hennes hadde overlevd.

Den yngste av de to søstrene, som ble fengslet samme natt som Sonja, døde av kreft få år etter krigen. Faren deres, politimannen som hadde rømt til Sverige, gikk tilbake i jobben som politimann i Trondheim.

Hushjelp

Dagliglivet begynte igjen, også for Sonja, som gikk over i jobben som hushjelp og barnepike på heltid etter krigen, noe hun hadde vært ved siden av motstandsarbeidet.

– Det gikk ikke an å være uten jobb, selv om det var krig. Uten jobb hadde vi ikke kommet langt, sier hun.

Sonja var barnepike for en søskenflokk på fire i krigsårene. Den eldste av de fire er nå i 70-årene, og holder ukentlig kontakt med Sonja.

– De besøker meg hvert år, den dag i dag. De er herlige mennesker, sier Sonja.

Utrettet noe

– Hva har deltagelsen i motstandsbevegelsen gjort med deg i etterkant?

– Det har jo gjort at jeg føler jeg har utrettet noe. Jeg hjalp mange mennesker, selv om jeg var ung, sier hun.

– Har det påvirket deg på noen annen måte?

– De fæle episodene overvant jeg, jeg kom over dem. Så egentlig har jeg hatt det godt med meg selv etter at krigen var slutt. Det må jeg si.