- Ja, jeg jobber med døde mennesker, men like mye med dem som skal leve videre etter å ha mistet noen, sier Arnt Bjørkhaugi Begravelsesbyrået Orkla.
Bjørkhaug vokste opp med en far som drev begravelsesbyrå, og hadde tidlig gjort seg opp en mening om at dette ikke var noe for ham. Det ble derfor ikke til at han tok over det som het «Bjørkhaug begravelsesbyrå», med opprinnelse på 60-tallet. Men i 2011 hadde han kommet på andre tanker, og gikk i farens fotspor, da han startet Begravelsesbyrået Orkla sammen med Nils Erik Syrstad.
- Som ungdom fristet det meg vel ikke å jobbe med døde mennesker. Men jeg ser jo at jobben handler om så mye mer enn det. Det handler like mye om de levende, de som skal leve videre, sier Bjørkhaug.
Nytt lokale
Nå driver han på sjette året samme med Syrstad, og de har akkurat flyttet til Meieristua, ved det gamle meieriet i Meldal sentrum, for å ha et lokale hvor de kan ta imot folk.
- Vi har ikke tidligere hatt noe kontor, siden 90 prosent av samtalene med pårørende foregår rundt om i heimene. Men det er greit å ha et sted hvor vi også kan ta imot folk, sier Bjørkhaug,
Farens tidligere byrå skiftet navn til Meldal begravelsesbyrå, og ble senere kjøpt opp av Høivik. For Bjørkhaug ble det naturlig å satse på den lokale forankringen da han selv startet opp.
- Vi ønsker å gi et lokalt tilbud, med nærhet og kjennskap. Vi er nå tre byråer som brukes i Meldal. I tillegg til oss er det Høivik og Orkdal. Vi har hatt 40 til 60 prosent av markedet siden vi startet opp, sier Bjørkhaug.
Jobber utenom
Både han og kompanjong Syrstad har jobber ved siden av begravelsesbyrået. Bjørkhaug er ansatt i Rennebu snekkeri, mens Syrstad jobber med å selge biobrenselanlegg.
- Vi er likevel tilgjengelige til enhver tid, som man må være i denne bransjen. Noen ganger kan det gå lenge mellom hvert oppdrag, mens det andre ganger kommer et rush. I januar i år var det plutselig ni begravelser, så det er vanskelig å planlegge, sier Bjørkhaug.
- Hva avgjør hvilket begravelsesbyrå folk velger, tror du?
- Det handler om kjennskap og tillit. Vi er tett på folk og skal hjelpe pårørende til å ta en verdig avskjed. Vi skal legge til rette for at det skjer i en ordentlig form, og da er det kunsten å lytte som er det viktigste. Det er en tjeneste, oss selv, vi selger. Vi har god kjennskap til folket her, og lokale tradisjoner, sier han.
Respekt
- Ofte er det kjentfolk vi kommer i kontakt med i jobben, og vi ser det som en fordel av vi kjenner livet bakom. Og gjør vi ikke det, bruker vi tid på å bli kjent. Det er ikke bare en kropp det handler om, men et liv og en person som skal ivaretas på en respektfull måte. Og er det mennesker som har levd et trasig liv, skal de i alle fall få en verdig slutt når de er døde, sier Bjørkhaug.
Han forteller at de som oftest blir kontaktet av pårørende ganske kjapt etter dødsfallet, og at de avtaler et møte – gjerne hjemme hos pårørende, da de fleste foretrekker å være i kjente omgivelser i en slik situasjon.
- I mange tilfeller er døden ventet, og det kan være både sorg og befrielse over situasjonene. Det er ikke sikkert den siste tida har vært god. 90 prosent av dødsfallene skjer i institusjon, sier Bjørkhaug.
Sorgen er en bølge
Det blir gjerne en lang prat og litt kaffe når de først møter pårørende. Det er ikke uvanlig at de har sittet i tre timer og pratet om livet til den avdøde. Så er det mye som skal avklares om tidspunkt for begravelse, annonser, sanger, blomster og dødsannonse.
- Sorgen er en bølge som kommer skyllende først når det går opp for deg. For noen kommer bølgen først i kirka, når kista står der. For fire år siden mistet jeg mora mi, og det hender fortsatt jeg får tilbakefall av sorgen når jeg hører en sang eller noe som minner meg om henne, sier Bjørkhaug.
Han sier de fleste tar avskjed med sine i senga, på sykehjemmet eller sykehuset, og at det er sjelden er spørsmål om syning i kista.
- Syning kan i noen tilfeller være en del av sorgarbeidet. Personlig har jeg ikke sansen for amerikanske tilstander hvor den avdøde kles opp, sminkes og setter i godstolen slik at folk kan ta farvel. Det er nesten ingen begrensning på hva kan man få av gravstøtter heller lenger, det er jo QR-koder på steinen som kan skannes for å se en historier og bilder av avdøde. Det er pårørende som er premissgiver, så vi strekker oss langt for å imøtekomme ønskene, sier Bjørkhaug.
