Jørund Moltubakk
John Skogrand har prøvd litt av hvert i yrkeslivet. Han har kjørt buss, jobbet som redaktør i avis, vært reiseleder i Israel, og jobbet som forkynner verden over. Men det var to år som hvalfanger, som preget ham for livet.
Fra fjøs til sjø
Etter sin fars ønske skulle John bli fjøsmester, og gikk på husdyrlinjen ved Mære landbruksskole i Sparbu. Men fjøsdriften fikk ikke tak på hemnværingen. Han fikk i stedet smaken på livet til sjøs.
– Jeg gjorde meg nesten ferdig med husdyrlinjen, reiste til Vestfold, Tønsberg, og jobbet på en stor fin gård der. Men der havnet jeg også i sjømennenes og hvalfangernes territorium, forteller 83-åringen.
Et forlokkende liv
I 1951 skrev John kontrakt på 18 måneder for Rafen & Loeniken rederi i Tønsberg, og mønstret ut på tankfart.
– Det var veldig vanlig at ungdommer reiste til sjøs på den tiden, spesielt i Vestfold. Og det var forlokkende; det var ofte sjølivet som var tema der nede, og alle sjømannsskrønene; dem var det mange av, forteller han.
Halvveis i farten fikk John et illebefinnende, og sykeavmønstret på Curacau, før han reiste hjem igjen til Norge.
Men sjølivet var ikke over for den utflyttede hemnværingen. Og da han ble frisk, bestemte han seg for å ta del i oljeeventyret på Sørishavet.
– Det var svært vanlig at folk fra gårder og andre jobbsammenhenger mønstret ut på hvalfangst om vinteren; Det var mange tusen hvalfangere hvert år på Sørishavet fra Vestfold, forteller han.
Hvalfangst – et eget fagspråk
Selv om det er over 60 år siden John mønstret på en hvalskute for siste gang, sitter terminologien som spikret. Utallige hvalarter, samt lastekapasiteten hos de forskjellige båtene, nærmest renner ut av predikanten. For å henge med på historiene, må vi først få på plass noen av uttrykkene.
En hvalfangstekspedisjon er samlebetegnelsen på de båtene man behøvde for å fange, slakte og foredle hvalen om til olje. Du har fangstbåtene som ble brukt til å finne og drepe hvalen, bøyebåtene som slepte den, og kokeriet, også kalt «koka», hvor hvalen ble flenset og lemmet – som betyr slaktet – og til slutt foredlet til olje.
Thorshavet-ekspedisjonen
Ekspedisjonen hvor John jobbet, het Thorshavet-ekspedisjonen, og besto av «koka» og 17 hvalbåter. Tolv av båtene gjorde fangst, mens fem var bøyebåter. Det var mellom syv og åtte-hundre personer som jobbet i ekspedisjonen, og den hadde en fangstkvote på 124 000 fat olje.
En hvalfangstsesong på Sørishavet varte i omtrent et halvt år. På turen ned, og av og til hjemover, var båtene i havn for å bunkre og proviantere på steder som blant annet Aruba, Curacao, Cape Town og sankt Helena. Kokeriet brukte litt lengre tid på reisen enn hvalbåten, som gjorde større fart.
– «Koka» reiste 8. november og var nede på feltet like før jul. Det var lang arbeidsvei, ler john.
«Hvalsjuka»
Det første året var John på fangstbåt. De jaktet med harpuner utstyrt med en granat på tuppen, som detonerte etter at den hadde trengt inn i hvalen.
– Selv om harpunen var på omtrent én meter, ble det kun som nåler for en stor hval. Det som tok livet av den, var granaten, forteller John.
Under fangst var det god stemning om bord, og John maler et idyllisk bilde av samarbeidet som foregikk, fra tønnemannens utrop «hval i sikte!» til rormannens manøvrering av båten, og bemanningen av harpunkanonene på dekk.
Men det var ikke alltid det var fangst, og stemningen kunne bli lite kameratslig dersom det gikk for lang tid mellom hvalene.
– Når det ikke var fangst, på grunn av uvær, rammet det de fleste av oss. Det var «hvalsjuka». Det vil si at da tjente vi mindre penger. Da skulle det lite til før folk ble irritable, minnes John.
«Flytende landsby»
Året etter gikk John fra å være på fangstbåt til å jobbe på kokeriavdelingen på underdekket i kokeriet. Mens hvalbåtene var på få hundre tonn, rommet hvalkokeriet 24 000 tonn. De hadde egen kino og salong, og på søndagene, under tur og retur, ble det holdt gudstjeneste.
– Det var både sykehus og tannlege om bord. Det var så trygt som et sjøliv kan være, med både personell og fasiliteter til mange, forteller John.
Risikofylt hverdag
Men de var likevel på sjøen, og enkelte forholdsregler måtte man ta.
– Når det er vår i Norge, så er det høst der nede. Kom vi for langt sør i Sørishavet da, kunne båten fryse inne. Det skjedde på minutter, og da var det enten redningsaksjon, eller «goodbye», så det var alvor, forteller John.
Under fangst ble jerndekket glatt av alt blodet og spekket, og alle måtte bruke piggsko for å holde seg på beina. På turen ned til feltet la derfor mannskapet treverk på dekk.
– Det farlige var at oppe på dekk var det luker ned til kvernene, og dersom man skulle gli ned i en av dem, ble man brent levende opp, sier John.
Det var i disse kvernene at hvalen, etter fjerning av tenner, barder og tarmer, ble malt til en grøt. Denne grøten ble til slutt behandlet og separert til ren hvalolje, som ble overført til tankene om bord på båten.
Flere om beinet
På Sørishavet var det et rikt dyreliv, og hvalfangerne fikk oppleve både spekkhoggere, pingviner og hvalrosser på nært hold.
– Det høres jo så dødt ut med hav og isfjell, men det var et fantastisk dyreliv, forteller John.
– Det var spekkhoggere som kom og prøvde å spise opp hvalen for oss, spesielt tunga, så vi måtte skremme dem vekk. Og det var pingviner som satt på hvalen da vi slepte den om bord, så vi måtte bære dem elegant ned i sjøen igjen. De sto der i kjole og hvitt, forklarer han.
Trønder om bord
På spørsmål om han husker noen spennende historier fra tiden på sjøen, forteller John om «egen dårskap», som han beskriver det.
– Jeg var på brua og pratet med rormannen under en nattevakt, begynner han.
Rormannen ble brått nødt til å gå et lite ærend, og satte derfor 17-årige Skogrand ved roret.
– Jeg hadde aldri stått til rors før, og jeg misforsto kompasset, innrømmer han.
John svingte mer babord, og hadde til slutt båten bak seg, midt i fronten.
– Rormannen kom løpende tilbake og tørnet hardt styrbord for å rette opp båten, sier han.
Da katastrofen var avverget ble de oppringt av båten som hadde vært bak dem. De lurte på hva i all verden som var galt der borte.
– Rormannen hadde svar: «Det er ikke noe galt, vi har bare en trønder om bord», ler John.
17. mai og julekveld
Det var hovedkontoret i Sandefjord som ga beskjed om når de skulle avslutte fangsten og vende hjemover.
– Hjemreisen var fryktelig lang, for da lengtet vi hjem, forteller John.
Men lang fart til tross, ventet gledelige gjensyn da de til slutt ankom hjemlandet.
– Da hvalbåten kom tilbake til Vestfold, var det 17. mai og julekveld på en gang, sier John.
Da kokeriet ankret opp ved havnen i Sandefjord tok mannskapet småbåter, eller drosjer, som John kaller dem, inn til kaia. 19-åringen hadde på forhånd ringt etter sine foreldre, som hadde reist fra Hemne og ned til Sandefjord for å ta imot dem.
– Folk sto langs svabergene og vinket med flagg. Blant dem sto mor og far og ønsket oss velkommen hjem. Det var fantastisk, smiler han.
Fant sitt kall
83-åringen bor i dag i Tønsberg, og har jobbet som forkynner og menighetspastor store deler av livet, tidvis også etter at han ble pensjonist.
Selv om Johns kall i livet har vært forkynnelse, var det på sjøen han fant det.
– Tiden på sjøen var en utfordrende og spennende tid, mens personlig var det den tiden som fikk størst betydning for hele mitt liv; for nettopp om bord i hvalkokeriet ble jeg omvendt og kristen. Det var «full fangst» for mitt vedkommende, sier hvalfangeren lurt.
Alt har sin tid
At han ikke fullførte landbruksutdannelsen for snart 70 år siden, har pastoren aldri angret på, men han tror han måtte ha gjort ting annerledes dersom han var ung i dag.
– I dag er det en selvfølge at en ungdom skal ta utdannelse, mens for oss var det mer vanlig å gå rett ut i jobb. Ungdommen i dag har langt større muligheter enn det vi hadde. De får utdannelse, de får lære seg fag, språk; de får et større grunnlag for å velge det som passer for dem. Samfunnet er enormt forandret, både på godt og vondt, sier han.
Selv om hvalfangst har vært kilde til mange diskusjoner og protester opp gjennom årene, hadde John og de andre om bord på hvalbåtene et avslappet forhold til yrket.
– Hvalfangst har vært omstridt, men for oss var det en naturlig jobb. For Vestfold var hvalfangst rene Klondike på den tiden, nesten som oljen i dag. Alt har sin tid, avslutter John Skogrand.