Med tre tap i bagasjen røk Norge på hodet ut EM i fotball for kvinner. Debatten om hva som gikk galt, og hvorfor, er allerede i gang. Samtidig går det en debatt der man setter kvinnefotball opp mot herrefotball, hvor en del hevder at kvinnefotball er dårlige greier og ikke verdt å se på.

Forklaringa på hvorfor Norge røk ut av EM med tre tap, er egentlig ganske åpenbar. Norge spilte dårlig fotball. Når det gjelder debatten om kvinnefotball kontra herrefotball, så er det trist å registrere at det fortsatt foregår en slik debatt. Det er forskjell på kvinner og menn når det gjelder fysikk. Det ser man også i annen idrett, som for eksempel i langrenn, friidrett og svømming. Men selv om kvinner ikke løper like raskt på hundremeter som menn, så er det flott idrett å se på. Spenninga er den samme, forutsatt at norske utøvere er med. Under det pågående EM i fotball for kvinner, har vi vært vitne til mye god fotball, men desverre ikke fra det norske laget. Derfor bør debatten nå dreie seg om hvordan vi i Norge kan gjøre kvinnefotballen bedre.

Norge var lenge et foregangsland på kvinnesiden i fotball. I dag er vi hentet igjen av de fleste og forbigått av mange. Viasat-kommentator og mangeårig trener innen jentefotballen, Roar Stokke, utfordret nylig Rosenborg til å gjøre mer for jentefotballen i landselen. Svaret fra Rosenborgs styreleder, Ivar Koteng, var at Rosenborg driver med herrefotball.

Ser man nedover i Europa, hvor kvinnefotballen nå blomstrer, ser man at det er lag som Chelsea, Manchester City, Arsenal, Lyon og Wolfsburg, for å nevne noen, som dominerer. I Norge er det Lillestrøm, eller rettere sagt LSK kvinner, som troner øverst. Alt tyder med andre ord på at det er de største klubbene på herresiden som dominerer også på kvinnesiden, når disse velger å satse på kvinnefotballen. Og det er egentlig ikke rart. Den merkevareeffekten og ressursene som store navn som Chelsea og Lyon har, virker selvsagt svært forlokkende, og ikke minst motiverende for unge jenter. Chelsea, med norske Maren Mjelde på laget, vant vårserien i England. I lagets styre, sitter blant andre legenden John Terry, og man trenger ikke være psykolog for å skjønne at en slik klubb avføder motivasjon til unge, talentfulle jenter som elsker å spille fotball. Derfor bør Rosenborg og flere norske storklubber begynne å tenke i samme baner, mens fotballforbundet må bidra til at det blir attraktivt for storklubbene å satse. Det er ikke lenge siden norske jenter ble nektet å hoppe i de største bakkene, og i 50 år, fram til 1971, var kvinnefotball forbudt i England. Hvorfor? Fare for helseskader. Nå er det på tide at gubbeveldet også satser på jentene. Det fortjener de.