Valgkampen er i gang. Og med det nedtellingen til den store valgdagen 11. september. I løpet av fire hektiske uker skal landets politikere spredt over et stort antall partier, fortelle hvordan de ønsker det norske samfunnet skal være og hvilke områder de vil prioritere framfor andre.
For politikerne er dette en vanskelig øvelse. Noen parti, som Venstre, beveger seg under sperregrensen og er helt avhengige av velgernes stemmer for å overleve politisk. De og deres velgere mener så klart at de har den mest framtidsretta og reflekterte politikken. Men det hjelper så lite hvis ikke velgerne gir dem sine stemmer.
De større partiene som representerer blokkene i norsk politikk, Høyre og Arbeiderpartiet, kjemper en innbitt kamp om regjeringsmakt. Stortingsvalget handler om blått eller rødt styringssett. I dette puslespillet er sentrumspartiene viktige brikker som til slutt avgjør hvem som skal styre landet i neste periode.
Midt i dette virvaret står velgerne som ikke vet verken opp eller ned, inn eller ut på det politiske budskapet. Med så mange parti blir også forskjellene marginale i mange saker. Håpet for valgkampen er å få gode debatter der politikerne får argumentere for sine saker og synliggjøre forskjellene på høyresiden og venstresiden i norsk politikk, på Miljøpartiet de grønne og Venstre i miljøpolitikken, Høyre og Kristelig folkeparti i familiepolitikken og Senterpartiet og Fremskrittspartiet i verdidebatten.
TV-debattene kan være oppklarende så sant politikerne ikke utelukkende skyter på hverandre, ikke tegner skremmebilder av Norge i dag og til en viss grad får fullført sine resonnement uten å bli høylytt avbrutt av sine meddebattanter og utidig oversett av debattlederne. Til sjuende og sist må vi være glade for at vi lever i et demokrati som styres av rett-tenkende og ærlige politikere. Det er bare å se til USA for å skjønne hvor ille det kunne vært. Vi har i det minste politikere å velge blant, der vi slipper å velge den beste av de verste.