Vi blir bombardert med politiske utspill som skal få oss til å velge side ved årets valg. Noen har allerede tatt valget; kanskje på bakgrunn av tradisjon og et varig politisk ståsted. For dem som fortsatt er i tvil, blir det ikke lettere å velge parti etter hvert som valgkampen tilspisser seg. Heldigvis kan vi velge noen bort, men hva hjelper det når vi ikke aner hvilke samarbeidskonstellasjoner det blir etter valget?
Det er også vanskelig å skille enkeltparti fra hverandre. Vi liker å tro at alle parti jobber for en bedre skole, et bedre helsevesen, en verdig eldreomsorg, et godt arbeidsliv for alle, et rettferdig skatte- og avgiftssystem og et velfungerende vegnett. Dette er viktige saker som angår alle uansett ståsted i livet. Og det er oppgaver som løses av det offentlige med politikerne ved rattet. Det blir en kunst å skille de politiske partia fra hverandre i disse kjernesakene.
Men først må vi skrelle bort alle sakene og skremmebildene som egentlig ikke betyr noe i den store sammenheng, og som i altfor stor grad får oppmerksomhet og kommentarer i sosiale media. Som støyen rundt bruk av hijab etter at Faten Mahdi Al-Hussaini brukte hijab i et debattprogram for ungdom. At noen skal finne dette støtende, virker helt utrolig. Like utrolig som at noen finner det støtende at mennesker har et kors rundt halsen.
På Orkanger omgås vi daglig kvinner med hijab. Det vil si at de dekker håret sitt med en type skaut. Det minner om kvinnelige studenter på slutten av 1970-tallet, som på grunn av mote og trend, dekket håret med skaut i ulike farger. Disse 70-tallsstudentene som kanskje er mødre av dagens politikere, ble aldri oppfattet som noen trussel mot lov og orden. De ble heller ikke brennbare politiske tema eller hatobjekt. De sto heller i front i likestillingsdebatten.
Det er merkelig å høre og se integreringsminister Listhaug slå ned på kvinners bruk av hijab; som hun også vil forby. Hun hevder at bruk av hijab er kvinneundertrykkende. Med sin måte å omtale innvandrere generelt, og hijabkledde kvinner spesielt på, er Listhaug mer undertrykkende enn noen. Hun evner heller ikke å argumentere for påstandene sine annet enn å bruke den berømte retorikken, gjentagelse, som dessverre ser ut til å fungere overfor enkelte. Håpet er at denne type argumentasjon og skremselspropaganda, som også president Trump benytter seg av, blir veid og funnet for lett og ingenting verdt.