Lørdag 9. september var det stor åpningsfest for lokomobilen på folkemuseet nå som den går et nytt liv i møte.
I hauger av sagflis
Den gamle lokomobilen som ble brukt til å drive sagbruket i Laksøybygda fra 1918 til 1955, kunne fått et evig og fortapt liv i sagmugg, hvis ikke lokale ildsjeler hadde forbarmet seg over den.
- Siden midten av 50-tallet hadde lokomobilen sitt kvilested i saghuset i Laksøybygda, omgitt av hauger av sagflis til vitne om langvarig og tro tjeneste. Men på begynnelsen av 80-tallet begynte noen karer, deriblant far min, Ola Groeggen, å snakke om at den måtte berges ut av saghuset og pusses opp, eller så gikk maskina tapt til skrapjern, forteller Ingrid Groeggen, datter av Ola Groeggen som har fordypet seg litt i lokomobilens historie.
Til yrkesskolen
Ifølge Ingrid Groeggen var det Jan Holme, lærer ved yrkesskolen, som på 1980-tallet var pådriver for å få fram lokomobilen for å ta den med til yrkesskolen for oppussing. Det ble brukt traktorvinsj for å få lokomobilen som veier sju tonn, fram fra saghuset. Der hadde den stått siden midten av 1950-tallet.
Etter at Jan Holme flyttet til Vestlandet, er det grunn til å tro at maskina ble mer til besvær enn til fornøyelse for bygda. Hvem trengte en gammel lokomobil egentlig?
Motorkameratene
For Groeggen er det også uklart hvilken skjebne lokomobilen fikk etter den tid, annet enn at den trolig har gått litt på omgang i bygda. Den skal ha stått under tak i det gamle meieriet på Kvamsgjerdet i Meldal, og sto visst også en stund under åpen himmel i vaskeriet på Løkken Verk.
Meldal kommune, som hadde overtatt ansvaret for lokomobilen, var mer enn villig til å gi avkall på den da Motor- og Traktorklubben Motorkameratene i Trondheim meldte sin interesse i 2011. Det ble derimot satt et vilkår for overtagelsen, nemlig at lokomobilen ikke skulle forlate Trøndelag.
- Noen må ha forbarmet seg over den, for da Motorkameratene hentet den, sto den tørt og fint under tak i en plasthall ved Meldal videregående skole, forteller Groeggen.
Sjelden vare
Lokomobilen ble vinsja om bord på en lastebil og kjørt til et lokale klubben disponerte ved Skjetlein videregående skole på Leinstrand. Motorkameratene hadde en klar plan for hvordan de skulle få lokomobilen til heder og verdighet igjen.
- Vi er en gjeng entusiastiske folk som liker å mekke og reparere på det som er gammelt, forteller Harald Snekvik, leder av Motorkameratene.
Slike maskiner finnes det ikke så mange av, og Harald Snekvik bekrefter at det var et omfattende arbeid. Desto mer gledelig var det å få den opp å gå igjen.
2000 dugnadstimer
Etter at Motorkameratene tok over ansvaret for lokomobilen, har restaureringsarbeidet pågått mer eller mindre kontinuerlig de siste seks åra. 2000 dugnadstimer er lagt ned før maskina gjorde sin entre på Sverresborg Folkemuseum hvor den nå er en del av den faste utstillinga. Til og med i eget hus og ikke lenger nedgravd i sagmugg.
- Vi som har vært i giverfamiliene, har vært så heldige og fått følge med på restaureringa gjennom jevnlige oppdateringer med bilder og invitasjoner til utstillingsdagene på Sverresborg. Det har vært store forbedringer fra gang til gang, og spesielt Ingebrigt A. Groeggen og min far Ola har syntes dette har vært artig å følge med på, forteller Ingrid Groeggen.
Røyk av skorsteinen
Ingebrigt A. Groeggen døde i 2015 og fikk dessverre ikke oppleve at lokomobilen ble ferdig restaurert. Det gjorde derimot Ola Groeggen (87) som fikk se lokomobilen i drift igjen og var selvskreven gjest på den høytidelige åpninga på Sverresborg nå i september.
- Det var skikkelig artig å sjå at det røyk av skorsteinen igjen, etter over 60 år, sier Groeggen.
Ønsket er oppfylt
I 2009 skrev Ingrid Groeggen en artikkel om sagbrukshistoria i Laksøybygda i årboka for Meldal Historielag. Hun avsluttet artikkelen med følgende:
«Mitt ønske for framtida er at noen med interesse for teknikk og gamle maskiner kan danne «lokomobilens venner» og sette den i slik stand at den kan stilles ut som dokumentasjon på et lite stykke industrihistorie i Norge.»
- Ønsket er så til de grader gått i oppfyllelse, sier Groeggen som føler det er riktig at lokomobilen blir stående i Trondheim, da dette er ei maskin med regional interesse.
- Det finnes ikke så mange slike lokomobiler igjen, sier hun og understreker at giverfamiliene som førte lokomobilen til Laksøybygda i sin tid, er svært takknemlige for arbeidet Motor- og Traktorklubben Motorkameratene i Trondheim har gjort.
Kjempejobb
- Det var veldig fint å sjå den gå igjen. Motorkameratene har gjort en kjempejobb. Det er artig og trivelig at de har fått det til, ellers ville det ikke vært annet å gjøre enn å levere den til brom, sier 87 år gamle Ola Groeggen.
Han synes også det er fint at fylkeskommunen har sett verdien i lokomobilen og bevilget penger til den.
- De har til og med bygd et eget hus med glassvegger slik at folk kan se den uten at noen fra museet er med, sier Ola Groeggen som er svært godt fornøyd med lokomobilens skjebne.
